Omfalofobi, en irrasjonell frykt for navler

Det finnes fobier som er så uvanlige at de får oss til å stille spørsmål ved hvordan menneskesinnet reagerer på uventede måter på visse stimuli. Omfalofobi er en slik frykt som, selv om den er sjelden, er like invalidiserende som enhver annen mer velkjent irrasjonell frykt.

Denne angsten har ulike årsaker, alt fra personlige erfaringer til kulturelle påvirkninger eller til og med dype psykologiske faktorer. Vi forklarer hva som forårsaker denne særegne frykten for navler, hvordan du gjenkjenner den og fremfor alt trinnene for å håndtere den.

Hva er omfalofobi?

Omfalofobi er en avvisning eller irrasjonell frykt for navlen, enten ens egen eller andres. Selv om det virker som en merkelig eller vanskelig frykt å forestille seg, er det for dem som lider av det en svært reell opplevelse som forårsaker angst, ekstremt ubehag eller panikkanfall når de står overfor noe så hverdagslig som å se, berøre eller tenke på dette arret.

Denne frykten påvirker dagliglivet dypt, og fører til at de berørte unngår aktiviteter der navlen er utsatt; for eksempel å gå på stranden eller øyeblikk av intimitet.

Ifølge International Classification of Diseases (ICD-11) er spesifikke fobier, slik som den vi beskriver, en del av angstlidelsene knyttet til frykt. Disse er preget av en intens og overdreven frykt for gjenstander, situasjoner eller deler av kroppen som virker ufarlige for de fleste.

Faktisk er frykten for navler ikke den eneste fobien knyttet til kroppsdeler. Andre like kuriøse inkluderer podofobi (frykt for føtter), genufobi (frykt for knær), kirofobi (frykt for hender) eller trikofobi (frykt for hår). Slike typer fobier gjenspeiler hvor kompleks sinnet er når det gjelder å gjøre hverdagsaspekter til kilder til angst.

Hovedårsakene til frykt for navler

Som mange andre spesifikke fobier, oppstår ikke denne fra ingensteds. Mayo Clinic forklarer at slik irrasjonell frykt ofte påvirkes av en kombinasjon av tre mulige faktorer: dårlige opplevelser, ervervet atferd og hjernestruktur.

Fordi fobier oppstår i tidlig barndom, før 10-årsalderen, kan for eksempel en person som har fått en skade på navlen i barndommen, blitt ertet for navlens utseende eller hatt en ubehagelig følelse ved berøring av den, utvikle en avvisning av dette merket.

Hvis et barn i tillegg vokser opp med foreldre som misliker eller ikke liker navler, kan han eller hun innta den samme holdningen uten noen spesiell grunn. På samme måte kan frykten bli fastbrent over tid hvis negative forestillinger om denne delen av kroppen blir forsterket i omgivelsene.

På sin side har noen mennesker en mer reaktiv amygdala og oppfatter visse stimuli som mer truende enn de faktisk er. Dette vil forklare hvorfor hjernen til noen med omfalofobi, når de ser eller berører en navle, reagerer med underbevisst angst, mens en annen person ikke opplever noen negative opplevelser.

Symptomer på omfalofobi

Cleveland Clinic bemerker at spesifikke fobier kan forårsake en kombinasjon av mentale, fysiske og atferdsmessige symptomer når en person blir utsatt for det fryktede objektet eller situasjonen. Omfalofobi manifesterer seg spesielt på følgende måte:

Psykisk

• Det haster med å bevege seg raskt bort når en navle blir observert.
• Selv om det ikke er noen reell fare, oppfatter sinnet eksponering for dette arret som en overhengende trussel.

Fysisk

• Svimmelhet eller ørhet.
• I alvorlige tilfeller kan du føle deg kortpustet, noe som kan gjøre deg enda mer agitert.
• Hendene eller hele kroppen rister, som i et panikkanfall.
• Hjertet slår raskere og skaper en angst som får deg til å føle deg malplassert.
• Navlefobi har en tendens til å forårsake mageangst, kvalme eller ubehag i magen.
• Kroppen kan reagere på stresset i situasjonen ved å svette overdrevent og føles varm eller kald.

Atferdsmessig

• Rutiner som å skifte klær eller kle på seg er ubehagelige.
• Personen foretrekker å ikke bruke korte topper eller se bilder der denne delen av kroppen vises.
• Aktiv unngåelse av stimulansen vedvarer, og man går ikke til steder som strender og svømmebassenger. Og de slutter å delta på møter eller arrangementer der personen føler at det er fare for å se en navle.

Diagnose og behandling

Manual of Mental Disorders (DSM-5) bemerker at noen med en spesifikk fobi, for eksempel frykt for navler, er klar over at frykten deres er uforholdsmessig, men overvurderer faren, noe som øker angsten. Derfor må psykisk helsepersonell vurdere om disse reaksjonene stemmer overens med den reelle risikoen; Dette er viktig når du velger mellom følgende behandlinger:

1. Eksponeringsterapi

Eksperter sier eksponeringsterapi er den mest studerte og effektive måten å håndtere spesifikke fobier på. I denne behandlingen utvikler pasienten og terapeuten en liste over angstfremkallende situasjoner.

Ved frykt for navler begynner prosessen med aktiviteter som forårsaker minimalt ubehag, som å se på en tegning eller et bilde, og går gradvis videre til mer utfordrende situasjoner, som å ta på sitt eget arr eller se andres.

Nøkkelen er å gjøre det i et trygt miljø og under veiledning av en spesialist, og kombinere eksponering med avslapning og pusteteknikker. Over tid lærer hjernen at trusselen ikke er reell og frykten er sterkt minimert.

2. Kognitiv atferdsterapi (CBT)

CBT er en annen behandling som bidrar til å endre de irrasjonelle tankene som gir næring til frykt. Mange mennesker som er redde for navler kan ha forvrengte ideer om dem, som å tenke at de er skitne, farlige, eller at å ta på dem skaper en uutholdelig følelse.

Ved å bruke kognitiv atferdsterapi-teknikker jobber man for å identifisere og endre disse overbevisningene, og erstatte dem med mer realistiske tanker. I tillegg læres strategier for å håndtere angst når man møter fobien i hverdagen.

3. Aksept- og forpliktelsesterapi

Denne tilnærmingen søker ikke å eliminere frykt, men å hjelpe til med å forstå den uten at den kontrollerer livet ditt. I stedet for å bekjempe angsten forårsaket av navler, lærer aksept og forpliktelsesterapi deg å anerkjenne disse følelsene og gå videre med daglige aktiviteter til tross for deres tilstedeværelse.

For eksempel kan noen lære å tolerere ubehag uten å unngå situasjoner som involverer navler, for eksempel å ha på seg bikini eller se filmer som viser dem. Litt etter litt reduserer denne aksepten angsten og fobien mister sin intensitet.

4. Avspennings- og mindfulness-teknikker

Når angst utløses, reagerer kroppen med fysiske symptomer. Metoder som diafragmatisk pusting, progressiv muskelavslapping og meditasjon bidrar til å redusere disse signalene og lar deg møte frykt med større kontroll.

5. Bruk av medisiner

I noen tilfeller, når angsten er for sterk og alvorlig påvirker en pasients daglige liv, kan spesialisten anbefale bruk av medisiner midlertidig.

MSD-manualen beskriver at benzodiazepiner (som lorazepam) kan redusere angst i spesifikke situasjoner. Betablokkere (som propranolol) hjelper til med å kontrollere de fysiske symptomene på frykt.

Det er viktig å merke seg at disse medisinene ikke er en langsiktig løsning og bør brukes med forsiktighet og under medisinsk tilsyn. Det ideelle er å kombinere dem med psykologisk terapi, for å oppnå en komplett behandling.

Litt etter litt og med profesjonell hjelp er det mulig å kontrollere omfalofobi

Frykten for navler kan virke som en uvanlig fobi, men som all annen irrasjonell frykt har den behandlinger med gunstige resultater. Nøkkelen er å møte det progressivt og med tilstrekkelige verktøy, og husk at hver sak er unik og at tilnærmingen vil avhenge av dette.

Med god profesjonell støtte og en kombinasjon av vitenskapelig støttede terapier er det mulig å redusere angst og gjenvinne kontrollen over livet ditt. Hvis du identifiserer deg med symptomene beskrevet her, ikke nøl med å be om hjelp.