Kronisk offerrolle: Grunnene til at noen lever i offerrollen

Klager du ofte over hvor urettferdig livet er? Eller har du en venn som internaliserer offerrollen så dypt at enhver samtale fokuserer på deres personlige bekymringer? Kronisk offerrolle påvirker mange menneskers liv, og det kan være veldig utmattende å leve med den.

Fra et psykososialt perspektiv, snarere enn en bevisst manipulasjon, kan dette mønsteret være en emosjonell respons på mangel på hengivenhet. Noen med denne tankegangen tror de ikke har kontroll over vanskeligheter, noe som gjør dem ute av stand til å gjenkjenne feilene sine eller iverksette tiltak for å løse problemene sine.

Det er mange grunner til at en person føler seg som et offer for livets urettferdigheter: psykisk mishandling, mobbing eller et familiemiljø der de ble lært at lidelse garanterer nærhet til andre. La oss dykke ned i årsakene.

1. Barndomsopplevelser

Ifølge en studie publisert i det akademiske tidsskriftet Personality and Individual Differences, kan tendensen til mellommenneskelig viktimisering stamme fra barndomserfaringer med foreldre eller tilknytningsfigurer, spesielt hvis disse var inkonsekvente eller preget av forlatthet og emosjonell smerte.

Når et barn vokser opp med en følelse av å bli ugyldiggjort av de som burde ha beskyttet og elsket dem, kan de utvikle et mønster av offerrolle der verden oppfattes som en konstant trussel, noe som ofte fører til mangel på empati og et behov for anerkjennelse.

2. Familievold eller mobbing på skolen

Noen utvikler en offermentalitet som følge av overgrep eller trakassering i barndommen. Verbal eller fysisk mishandling i familien eller mobbing på skolen kan skape en dyp følelse av hjelpeløshet som fortsetter for ofrene inn i voksen alder.

Forskning publisert i tidsskriftet Development and Psychopathology antydet at barn som ofte blir mobbet eller mishandlet av jevnaldrende har en tendens til å utvikle sosial angst og reaktiv atferd. De kan også innta den vedvarende offerrollen som en måte å beskytte seg selv følelsesmessig på.

3. Lav selvfølelse

Mangel på selvtillit og tillit til vår egen verdi og våre evner gjør oss ute av stand til å ta på oss ansvar og møte livets utfordringer. Lav selvfølelse kan få oss til å føle oss underlegne eller utilstrekkelige til å lykkes, noe som fører til at vi stadig søker ytre sympati og bekreftelse.

Å legge denne offermentaliteten bak seg og ta kontroll over livene våre er et av de første skrittene for å overvinne overdreven selvmedlidenhet og fokusere på å nå målene våre.

4. Behov for validering

Mennesker med kronisk offerrolle føler et sterkt behov for å bli hørt og for å uttrykke sitt ubehag. Derfor søker de ofte oppmerksomhet slik at andre skal anerkjenne lidelsen deres og være enige med dem. Dette behovet for ytre bekreftelse gir dem litt oppmerksomhet, og selv om det får dem til å føle seg bedre en stund, forblir de standhaftige i sin rolle slik at andre skal sympatisere og si: «Du har helt rett, stakkars deg.»

5. Fordeler med å spille offerrollen

De som spiller offeret vet godt at ved å manipulere andre med sine historier, kan de finne sympati og emosjonell nærhet. I deres verden gir det å ta offerrollen flere fordeler: de får trøst, kan være i sentrum for og unngår å ta ansvar.

Å være et offer er en god unnskyldning for ikke å stille spørsmål ved livets vanskelige problemer. Vi kan forbli passive og ikke ta ansvar for våre handlinger. Vi kan trekke oss tilbake til offerrollen for å skylde på andre for oppførsel vi faktisk er ansvarlige for.

Kjennetegn ved personer med kronisk offerrolle

I motsetning til den sporadiske offerrollen vi opplever i møte med spesifikke urettferdige situasjoner, er kronisk offerrolle en måte vi tolker verden og forholder oss til andre på. Det er som om vi setter et negativt filter på livene våre, hvor ingenting noen gang virker riktig og det alltid er en grunn til å klage. Følgende er noen karakteristiske holdninger for dette mønsteret.

Konstante klager

For kroniske oftre er verken lykke eller sinnsro en del av livet, og de har en tendens til å fokusere på de negative aspektene som en måte å uttrykke ubehaget sitt eller søke hjelp på. Men utover de vanlige klagene fokuserer de ikke på å finne løsninger, men heller på å fremheve den dårlige siden:

• «Det skjer alltid vonde ting med meg.»
• «Ingen bryr seg om hva som skjer med meg.»
• «Jeg fortjener alt vondt som skjer med meg.»
• «Jeg må akseptere at livet mitt er fullt av ulykker.»
• «Jeg ble ikke født til å elskes, til å lykkes eller til å være lykkelig.»
• «Jeg kan ikke gjøre noe for å endre det som skjer.»

Overdreven selvmedlidenhet

På grunn av tidligere erfaringer ser personer med kronisk offerrolle seg ofte som hjelpeløse i møte med livets grusomhet. Dessuten ønsker de bare medfølelse og hjelp fra andre til å håndtere sitt ansvar. Dette fører til at de faller ned i et hull av pessimisme der de kan føle seg fastlåst og maktesløse til å handle.

Mangel på personlig ansvar

Når det oppstår en konflikt eller ubehagelig situasjon, skynder offerpersoner seg å skylde på andre eller uflaks, uten å se på seg selv eller ta ansvar for sine handlinger.

Det er lettere for dem å si: «Det er ikke min feil», eller «Hvis de hadde gjort det, hadde jeg ikke vært sånn», enn å erkjenne sin del av ansvaret for problemene. Denne holdningen er skadelig i det lange løp fordi den kan tolkes som en rettferdiggjøring for ikke å oppfylle sitt ansvar.

Vanskeligheter med å akseptere kritikk

Når de som lider av offerrollen forteller om en av sine mange ulykker, tolker de enhver kommentar som stiller spørsmål ved dem som et personlig angrep. De tar ikke andres meninger som konstruktiv kritikk; i stedet føler de seg såret.

Hvis for eksempel en venn sier til deg: «Kanskje du kunne ha gjort det annerledes», kan svaret ditt være: «Selvfølgelig, nå er det plutselig min feil», eller «Du klarer aldri å sette deg inn i mine situasjoner.» Denne holdningen unngår læring og fører til unødvendige krangler.

Konfliktfylte forhold

En person som på grunn av traumer eller emosjonell deprivasjon lever i rollen som konstant offer er vanskelig å håndtere. Å leve med noen som bare klager av «en eller annen grunn» og som ikke tar ansvar er utmattende, spesielt når forsøk på hjelp mottas som kritikk eller bebreidelser.

Tips for å forholde seg til et kronisk offer

Når du har identifisert den vennen eller familiemedlemmet som alltid spiller offer, kan det være slitsomt å høre på klagene hans eller hennes igjen. Men i stedet for å reagere med sarkasme eller impulsivitet, finnes det mer medfølende og empatiske måter du kan håndtere situasjonen på og unngå drama:

• Ikke bli for involvert: I stedet for å spørre om detaljer og fordype deg i ting som ikke angår deg, vær empatisk og stå på ditt.
• Minn dem på at de er sterke: Ikke forsterk offerrollen, men fortell dem heller at de har alt de trenger for å overvinne motgangen.
• Bytt tema på en diskré måte: Hvis samtalen dreier seg om et av vennens mange problemer, bør du omdirigere samtalen uten å høres uhøflig ut.
• Ikke vær deres redningsperson: Å støtte en venn når de trenger det er en handling av oppriktig kjærlighet, men hvis det er tilbakevendende og enveis, er det utmattende.
• Foreslå profesjonell hjelp: Hvis offerscenene er hyppige og overveldende, oppmuntre personen kjærlig til å søke psykologisk behandling.
• Ta ansvar: Hvis du er den som har en offermentalitet og ønsker å slutte å ha det, ta grep for å endre din nåtid og forbedre selvfølelsen din.

Det er mulig å legge offerrollen bak seg

Å leve livet gjennom et filter av pessimisme og negativitet hindrer lyset i å skinne gjennom og hindrer oss i å erkjenne våre evner. Og selv om det kan være vanskelig å bryte seg løs fra offerrollen, er det å endre tankesettet vårt og innpode selvfølelse og besluttsomhet små skritt mot et mer meningsfylt liv. Ikke la offermentaliteten hindre deg i å se din egen verdi.