Kroniske offer og kulturen bak offermentalitet

Har du hørt om offermentalitet? Klager du eller får du klager uten stopp? Vet du hva det betyr å ha en offermentalitet?

Alle, på et eller annet tidspunkt i livet, har tatt på seg rollen som offeret i en smertefull eller traumatisk situasjon. Vi har følt oss sårbare og ubeskyttet med et behov for å føle oss tatt vare på og beskyttet. Kulturen bak offermentalitet forsterker nettopp dette ved å få den som påtar seg rollen som offeret til å føle seg trøstet og støttet.

Når vi har opplevd omsorgen og beskyttelsen til menneskene rundt oss, oppdager vi at det er føles godt å få andres oppmerksomhet. Vi liker å føle oss viktige og at andre mennesker hele tiden passer på oss.

Noen ganger, når folk reagerer på denne måten, ender de imidlertid opp med å utvikle en identitet som et kronisk offer eller “victimist” som det kan kalles på engelsk. Med dette mener vi noen som har en offermentalitet og som mener at de alltid er offeret, ikke et uskyldig offer i hvilken som helst situasjon.

Denne identiteten er pakket inn i kulturen bak offermentalitet som de befinner seg i. Folk vil beundre oss hvis vi hjelper de som er i nød, selv om det betyr å miste oss selv i prosessen. Tvert imot, vil det å ikke tilby hjelp åpne opp for negativ kritikk fra samfunnet.

Det må bemerkes at kronisk offermentalitet ikke er en sykdom klassifisert i DSM-5 i seg selv, selv om det kan bli det psykologiske grunnlaget for å utvikle en paranoid personlighetsforstyrrelse.

Hva er offerets rolle i kulturen bak offermentalitet?

Kontinuerlig sympati

Selv om det er sant at vi ofte tar på oss rollen av offer når vi synes synd på oss selv, er det visse mennesker som gjør denne rollen til en livsstil. Hva er årsaken til dette? Hva er det som får noen til å nesten nyte disse negative følelsene?

Svaret er enkelt: sympati og oppmerksomhet fra andre. Sympatien man får når man er et offer, gjør at de går inn i en “uendelig sirkel”. Jeg føler meg dårlig, jeg får sympati og støtte fra andre, så jeg fortsetter å oppføre meg på denne måten.

Kulturen bak offermentalitet: Samfunnets rolle

Samfunnet spiller en nøkkelrolle. Ifølge Giglioli, en ekspert på komparativ litteratur og forfatter av boken Analysis of the Victim, er det å spille offeret et kulturelt tilskudd til de sosiale lovene som styrer kulturen vår. Kulturen bak offermentalitet sier at det å bli sett som et offer er “bra sosialt sett”, ettersom det å hjelpe noen i nød er noe som blir sett på som noe positivt.

I kulturen bak offermentalitet, er det er viss tendens til å styrke offeret med setninger som “stakkars deg”, “han har ikke noen”, “hvordan kan jeg la vær å hjelpe min egen mor?”, eller “jeg kommer til å være en dårlig sønn/datter hvis jeg ikke hjelper henne”. Alt dette blander seg med frykten for hva andre vil tro om oss hvis vi ikke hjelper den andre personen.

Et eksternt kontrollsted

Mennesker med offermentaliteten tror virkelig at alt som skjer med dem er noen andres feil eller rett og slett livsomstendighetene deres. De tenker at “jeg har bare uflaks” eller “hvorfor skjer alt med meg?”.

Det er dette som er kjent som et eksternt kontrollsted, hvor noen er ute av stand til å godta ansvaret for sine egne handlinger. På motsatt side, gir de alltid ansvaret til eksterne faktorer som er ute av deres kontroll.

Offermentalitet og negativitet

Mennesker med offermentaliteten har en tendens til å få ting som skjer med dem til å virke verre enn de er. De blåser ting ut av proporsjon, noe som hindrer dem i å se den positive siden av ting. De er fullstendig fokusert på det negative, til det punktet at alle de bra tingene som skjer med dem går ubemerket hen.

På grunn av dette, er problemløsningsstrategiene deres skygget for av det som skjer med dem. Som et resultat, hindrer dette dem i å tenke på mulige alternative løsninger til problemene deres og i å ta kontroll over livene sine.

Kulturen bak offermentalitet: følelsesmessig utpressing som en form for kommunikasjon

Mennesker med en kronisk offermentalitet prøver å manipulere menneskene rundt seg for å oppnå målene sine. På grunn av dette er det ofte enkelt for dem å kjenne igjen de mest empatiske menneskene. De fokuserer på dem og bruker empatien deres til egen fordel for å få det de vil.

Når vedkommende ikke gjør som de forventer, gir de dem rollen som “skurken” og seg selv som offeret. De sier ting som:

• “Med alt jeg alltid har gjort for deg, er dette måten du behandler meg på?”
• “La meg være i fred.”
• “Hvis du ikke gjør det, betyr det at du ikke er glad i meg.”

Alt dette gjør at den andre personen føler seg skyldig. Enkelt sagt, prøver de å få det de vil gjennom følelsesmessig utpressing.

Hva kan jeg gjøre i møte med et kronisk offer?

Uansett hva du gjør, ikke gi dem det de vil ha. Ikke gi etter for dem. hvis du gjør det, vil du oppmuntre det kroniske offeret til å fortsette “rollen” sin. Hvis menneskene rundt dem fortsetter å gjøre det samme, vil det hele bare bli til en ond sirkel. Å innfri behovene deres og gi dem den oppmerksomheten de vil ha, vil rett og slett opprettholde eller til og med forsterke atferden deres.

Du må forklare til det kroniske offeret hvorfor du endrer atferden din mot dem og at du prøver å hjelpe dem ut av komfortsonen sin. På denne måten vil det kroniske offeret kanskje forstå årsaken til at du endrer deg, i tillegg til fordelene de vil oppnå. Alt i alt, er dette det vi vil frem til: “Når jeg lar vær å hjelpe deg og gi deg det du vil ha, er det faktisk slik at jeg hjelper deg”.

Hold en følelsesmessig avstand fra dem. Å være omgitt av slike negative mennesker vil slite deg ut. Du må beskytte deg selv og sette grenser fordi velværet ditt også er viktig.

Andre alternativer for å håndtere et kronisk offer

Du kan foreslå at de handler på en av disse alternative måtene:

• “Hva kan du gjøre annerledes enn du har gjort så langt?”
• “Hvilken del av skylden kan du akseptere?”
• “Er du villig til å godta at du spiller en aktiv rolle i det som skjer med deg og at ikke alt er et resultat av uflaks eller andre mennesker?”

Ikke bli for involvert hvis personen ikke har lyst til å endre seg. Husk at du ikke kan ofre ditt eget liv for å gjøre noen andre glade. Det er imidlertid viktig å tilby dem forståelsen vår og omsorgen vår, men det betyr ikke å ofre velværet vårt.

Husk at du ikke er den skyldige. Skyld er et av offerets sterkeste våpen. Det er vanlig at den andre personen føler seg skylding når de ikke oppfyller det kroniske offerets ønsker. Husk at de bruker skyldfølelsen din for å prøve å få det de vil ha.

Ikke vær redd for å si nei

Lær å si «nei». Når du ikke er villig til å gjøre noe, si “nei” på en snill måte, men fast og bestemt. Ikke gi dem for mange unnskyldninger, fordi det kroniske offeret kan bruke dem mot deg.

Oppfordre dem til å få hjelp av en fagperson. I tilfellet av en kronisk offermentalitet, anbefaler vi at de får psykologisk støtte fra en spesialisert fagperson som virkelig kan hjelpe dem.

Som du kan se, fører kulturen bak offermentalitet ofte til at vi gir opp våre egne ønsker og behov for å hjelpe andre. Det er viktig at vi er klar over dette slik at vi kan beskytte oss selv og oppmuntre til endring i personen som tar på seg rollen som offer.