Slik kan man hjelpe en person med emosjonell blokkering

Du har kanskje lagt merke til at noen som står deg nær, som din beste venn, et familiemedlem eller partneren din, ikke lenger smiler på samme måte, reagerer kaldt eller unngår å snakke om følelsene sine. Selv om det er tillit, virker det plutselig som om en usynlig vegg har blitt bygget mellom det de føler og omverden. I mange tilfeller er denne stille endringen et tegn på en emosjonell blokkering og at personen trenger hjelp.

Dette er ofte et resultat av traumatiske opplevelser, konstant press, uløste konflikter eller nevrokjemiske ubalanser. Sinnet, i et forsøk på å beskytte seg selv, kobler seg fra. På grunn av dette kan personen føle seg «tom», føle seg sliten hele tiden, lide av søvnløshet, angst eller til og med fysisk smerte uten noen åpenbar årsak.

Og mens alt dette skjer på innsiden, vises bare avstand på utsiden. Dette etterlater de som ønsker å gjøre noe, men ikke vet hva, i usikkerhet. Er det best å spørre eller vente? Krysser jeg en grense? Å lære å identifisere tegnene og følge med uten å invadere utgjør en stor forskjell. Nedenfor deler vi respektfulle og empatiske strategier for å støtte de som går gjennom denne situasjonen.

1. Tilby din tilstedeværelse, ikke dine løsninger

Når noen har en emosjonell blokkering, er det siste de trenger å føle at de må rettferdiggjøre seg selv, forsvare seg selv eller løse følelsene sine for å «berolige» andre. I stedet for å påta seg rollen som frelser, er den mest terapeutiske tilnærmingen å være til stede ubetinget, uten å forvente at personen skal reagere eller forbedre seg umiddelbart.

Å lytte med emosjonell bekreftelse kan bygge tillit, noe som hjelper dem til å føle seg støttet og villig til å søke løsninger. Det reduserer også følelsen av isolasjon som ofte følger med blokkeringer. Du trenger ikke å ha det perfekte svaret. Noen ganger er det nok å tilby et trygt rom der den andre føler seg sett, uten frykt for å bli dømt eller korrigert.

Setninger som «Jeg forstår at du ikke har lyst til å snakke, og det er greit», eller «Jeg har ikke alle svarene, men jeg vil være der for deg», sender et sterkt budskap: Du er ikke alene, og jeg trenger ikke at du er glad for å være sammen med deg.

2. Frem et rom med emosjonell trygghet

Emosjonelt blokkerte personer har en tendens til å beskytte seg selv fordi de har lært – bevisst eller ubevisst – at det å uttrykke seg kan være ubehagelig, farlig eller nytteløst. Kanskje de tidligere ble dømt, ignorert eller bagatellisert da de åpnet seg, og det er derfor de i dag foretrekker å tie stille. Å skape et miljø der de føler seg beskyttet og akseptert, akkurat som de er, er nøkkelen til å få dem til å begynne å senke garden.

Ifølge Gottman-instituttet er man mer villig til å knytte kontakt med hverandre når vi bygger emosjonell trygghet. I tillegg kan de være mer sårbare, uten frykt for å bli korrigert, presset, klandret eller ydmyket. Og det handler ikke bare om hva vi sier, men hvordan vi gjør oss til stede: tonen i stemmen, kroppsholdningen, stillhetene som ikke plager oss, og den genuine intensjonen om å lytte uten å avbryte. Alt dette sier: «Her kan du være deg selv, uten frykt.»

Det viktigste er å opprettholde dette rommet over tid. Et enkelt eksempel på åpenhet er ikke nok; Konsistens er det som får den andre personen til å stole på at det ikke kommer til å bli noen negative konsekvenser av å være ærlig med seg selv og med andre mennesker. Setninger som dette kan åpne store dører:

• «Du trenger ikke å være flink hele tiden.»
• «Jeg er her hvis du noen gang trenger å snakke.»
• «Jeg vil ikke presse deg, jeg vil bare at du skal vite at jeg bryr meg om deg.»

3. Valider følelsene deres, selv om du ikke forstår dem

Å hjelpe noen med en emosjonell blokkering betyr ikke å presse dem til å «forklare» eller «forstå» hva som skjer med dem. I mange tilfeller kan de ikke selv tyde hva de opplever: de kan føle seg overveldet, tom, forvirret eller en blanding av følelser som er vanskelige å navngi.

Å erkjenne hva som skjer med oss krever et visst nivå av indre selvregulering, noe som ikke alltid er tilgjengelig når man står overfor en emosjonell blokkering. Derfor er det viktigste i det øyeblikket å bekrefte opplevelsen, selv om den er full av tvil. Å si: «Jeg vet at det ikke er lett å sette ord på det», eller «Du trenger ikke å rettferdiggjøre hvorfor jeg skal være sammen med deg», er nyttig for å lette på indre press.

Videre, når noen oppfatter at de ikke kommer til å bli dømt eller stilt spørsmål ved, forlater nervesystemet gradvis beredskapstilstanden. Fra denne roen gjenopprettes den emosjonelle forbindelsen gradvis, noe som åpner muligheten for at ord, forståelser og indre aspekter som tidligere var utilgjengelige, kan dukke opp over tid.

4. Inviter dem til å gjenopprette kontakten med kroppen og følelsene sine

Et vennligere alternativ til å tvinge frem ord er å vende tilbake til her og nå. Å komme seg ut av tankene – fra grubling av fortiden eller forventninger til fremtiden – kan gi et pusterom.

Mindfulness er en god alliert. Det er ikke nødvendig å meditere: bare foreslå hverdagslige gester som fungerer som ankere. Å legge merke til følelsen av vann når du vasker hendene, å gå mens du følger med på hvordan kroppen beveger seg, eller å puste dypt i et minutt med øynene lukket, er små øvelser som inviterer deg til å stoppe opp og føle.

Disse øvelsene bidrar til å redusere mental aktivitet, og fra denne roen kan følelser som tidligere var undertrykt eller nummen, komme tydeligere frem.

5. Respekter andres stillhet

Når du opplever emosjonelle barrierer, er det ikke bare vanskelig å snakke, men du føler deg også ukomfortabel med din egen stillhet; Det er som å mislykkes fordi du ikke klarer å sette ord på hva som skjer. I denne sammenhengen øker det bare spenningen å stille spørsmål eller leke detektiv og forsterker ideen om at du må «svare» for å fortjene selskap.

Det er nyttig å tilby en rolig og stødig tilstedeværelse. Å være der uten å kreve, uten å søke umiddelbare resultater, sender et stille, men dyptgående budskap: «Du trenger ikke å forklare deg for å få meg til å bli.» Denne formen for støtte gjør at personen ikke føler at de må gi noe følelsesmessig tilbake for din støtte.

Det er viktig å forstå at åpningsprosessen ikke følger en rett linje. Det kan være tilfeller der personen blir oppfordret til å snakke, og deretter stenger seg inne igjen. Ikke ta det som et tilbakeslag. Din rolle er ikke å utnytte enhver mulighet til å finne svar, men å opprettholde forbindelsen med tålmodighet og respekt, selv om alt som er stillhet.

6. Unngå påtvungne selvforbedringstaler

Det finnes tider når vi bare vil hjelpe, og det første som faller oss inn er å oppmuntre med setninger som «alt skjer av en grunn» eller «vær sterk, du kan klare det». Selv om de kan virke harmløse, kan disse uttrykkene gjøre mer skade enn gagn.

Fra et psykologisk perspektiv blir denne typen respons anerkjent som en form for giftig positivisme: tendensen til å påtvinge et optimistisk syn til enhver tid, selv når det som virkelig trengs er forståelse, bekreftelse eller bare noen som lytter uten å prøve å «fikse» det som er galt.

I lys av dette er det mye mer verdifullt å knytte kontakten fra et sted med oppriktighet og respekt. Du trenger ikke å ha en perfekt frase, eller finne den gode siden av alt. Å si noe sånt som «Det er greit hvis du ikke føler deg i form i dag» kan være mye mer trøstende enn noe forsøk på tvungen motivasjon. Å ledsage, noen ganger, er å bli værende når det ikke er noe å si eller løse.

7. Hjelp dem med å senke kravene til seg selv

Hvis en person har emosjonelle blokkeringer, er en av deres tyngste byrder en kritisk indre stemme som forteller dem at de ikke kan gi opp, at de må ha det bra, prestere eller opprettholde et bilde av normalitet. Dette selvkravet genererer skyldfølelse for ikke å «fungere» som forventet. Denne dynamikken er anerkjent som en del av emosjonell perfeksjonisme, en tendens til å ugyldiggjøre sitt eget ubehag ved å anse det som en feil eller en svakhet.

Mange av disse tankene læres fra barndommen: budskap som «ikke gråt», «du må være sterk» eller «ikke lag bråk» former oppfatningen om at det er galt å vise følelser. Over tid blir dette kravet en indre fortelling som ikke gir etter, spesielt i sårbare øyeblikk.

I denne sammenhengen er det viktige å tilby et rom der det ikke er noen forventninger å møte, og personen ikke trenger å være hel eller bevise noe for å føle seg verdifull. Noen ganger er det mer trøstende å høre fra noen at du ikke trenger å «være bra» for å bli akseptert enn noen konkret løsning.

Å bidra til å senke selvkravene innebærer å respektere den andre personens rytme uten å overstimulere dem med aktiviteter, råd eller mål. Emosjonell hvile, selv om den virker inaktiv fra utsiden, er en del av helbredelsesprosessen.

8. Foreslå profesjonell hjelp uten å høres bebreidende ut

I dette tilfellet kan det å snakke om å søke hjelp være et sensitivt tema. Noen i denne tilstanden kan føle seg skjøre, forvirret eller skamme seg over ikke å kunne «klare seg selv». Derfor kan måten du foreslår å konsultere en fagperson på utgjøre forskjellen på om du skal åpne en dør eller lukke den ytterligere.

Si: «Har du tenkt på å snakke med noen som kan veilede deg?» eller «En terapeut kan hjelpe deg å forstå alt dette tydeligere» høres snillere ut enn «du trenger behandling». Det viktigste er at forslaget ikke virker som en dom, men snarere et tegn på omsorg.

Å fjerne emosjonelle blokkeringer krever indre arbeid som ikke alltid oppnås med viljestyrke eller støtte fra omgivelsene alene. Ledsagelse er greit, men det finnes prosesser som krever spesifikke profesjonelle verktøy. I slike tilfeller kan støtten suppleres med behandlinger som følgende:

• Regelmessig fysisk aktivitet: Dette fremmer frigjøring av endorfiner og forbedrer humøret.
• Emosjonell skriving: Dette er dagbokskriving for å organisere tanker og følelser.
• Kognitiv atferdsterapi: Hjelper med å identifisere og omstrukturere rigide eller negative tankemønstre.
• Terapeutisk mindfulness: Dette er mindfulness-teknikker som hjelper deg å lære å observere følelser uten å dømme eller blokkere dem.
• Eksponeringsterapi : Det er nyttig når det er traumatiske opplevelser som personen har unngått å møte, men som påvirker deres nåtid.
• Bevisst pust og avslapningsteknikker: Begge lar deg gjenvinne en følelse av kontroll når du står overfor angst eller emosjonell overbelastning.

Husk: det er ikke din rolle å overbevise eller diagnostisere, men å åpne for muligheten for at det å søke profesjonell hjelp er en handling av mot, ikke svakhet. Og hvis personen ikke er klar til å motta det, bør det respekteres.

Vanlige feil å unngå

Å vite hva man ikke skal gjøre er like viktig som å lære å være sammen med andre med respekt. Når noen opplever en emosjonell blokkering, er de i en tilstand av indre overfølsomhet, hvor dårlig kommuniserte gode intensjoner kan være smertefulle eller generere mer motstand. Dette er noen holdninger som bør unngås:

• Kreve umiddelbare forklaringer: Vedvarende spørsmål som «Hva er galt med deg?» eller «Fortell meg nå, jeg må forstå deg», genererer bare mer frustrasjon, spesielt hvis personen allerede føler seg forvirret eller overveldet.
• Å tvinge frem samtaler eller løsninger: Noen ganger tenker vi at hvis vi bare får personen til å «snakke én gang for alle», vil alt løse seg. Men det vi føler som hjelp kan oppleves som press fra den andre siden. Spesielt hvis personen ennå ikke er klar til å verbalisere, eller hvis de er redde for å ikke vite hvordan de skal forklare seg.
• Å ta holdningen deres personlig: Det er veldig vanlig å tolke stillhet, distanse eller apati som avvisning, men i de fleste tilfeller har det ingenting med deg å gjøre. Emosjonelle barrierer kan føre til isolasjon, ikke fordi personen som opplever dem ikke bryr seg om deg, men fordi de ikke har energi til å få kontakt med omgivelsene sine.
• Minimer følelsene deres: Uttrykk som «det er ikke så farlig», «alle går gjennom det» eller «du bør være takknemlig» søker å oppmuntre fra et rasjonelt perspektiv, men ugyldiggjør faktisk ubehaget. Personen kan føle at de overdriver, at de ikke burde føle det slik, eller at de er «svake», noe som forverrer blokkeringen. Å ugyldiggjøre aktiverer en defensiv respons.

Hva skal man gjøre hvis personen ikke tar imot hjelp?

Ikke alle er klare for profesjonell støtte når vi foreslår det, og det er også en del av prosessen. Det kan være frykt, fornektelse, forvirring eller mangel på energi til å starte en terapeutisk vei. I stedet for å insistere eller tvinge dem, er det viktig å respektere tempoet deres og støtte dem fra et kjærlig, pressfritt sted. Dette betyr også å akseptere at du ikke har kontroll over den andre personens prosess, men likevel er der. Her er noen måter å støtte uten å invadere:

• Ta vare på ditt mentale velvære: Det kan være krevende å følge noen som er blokkert. Ikke glem din egen balanse.
• Aksepter timingen deres uten å koble helt av: Noen ganger kan det som ikke mottas i dag være et frø som begynner å spire i morgen.
• Vær tilgjengelig: Ikke påtving dem din tidsplan eller dine forventninger. Å være rolig er allerede en form for støtte. Husk at din tilstedeværelse også er en form for hjelp: du trenger ikke å få dem til å endre seg, bare vise dem at de ikke er alene i denne situasjonen.

Ditt selskap er også en kjærlighetshandling

Å støtte noen som går gjennom en emosjonell blokkering betyr ikke å ha alle svarene eller finne den perfekte frasen. Sann støtte ligger i å holde seg nær, uten å tvinge, uten å dømme, uten å be om forklaringer.

Vi kan vise med fakta at det ikke er nødvendig å være frisk for å fortjene selskap. Fordi det å ledsage, selv i stillhet, er en dyp kjærlighetshandling.