Eksponeringsterapi med speil: Hva går det ut på?

juli 14, 2019
Eksponeringsterapi med speil er spesielt nyttig for å forebygge spiseforstyrrelser. Det kan hjelpe folk med å godta kroppene sine og med å utvikle et sunnere emosjonelt fokus.

Eksponeringsterapi med speil er en psykologisk teknikk for både kropp og sjel. Denne teknikken brukes til å behandle negativt kroppsbilde. Den kan redusere angst og være med på å knyte opp de knutene som intensiverer depresjon. Kort sagt, er dette en svært effektiv strategi for å lære å elske og gjenforenes med personen du ser i speilet, den refleksjonen av deg du har brukt så mye tid på å unngå.

Mange kvinner og menn forakter det de ser i speilet. Det fører til ubehag, spenninger og til og med redsel. Noen mennesker ser fett på steder der det ikke finnes. Andre ser rynker, stygghet, arr… en kropp full av feil eller mangler. De er en delvis ubevisst prosess, der speilet blir et instrument for tortur og den viktigste og mest definerende faktoren for personens selvbilde og identitet.

Disse forvrengningene manifesterer seg ofte i patologier som spiseforstyrrelser og kroppsdysmorfisk lidelse. La oss se på en betydelig kontrast. På den ene siden vil en sunn person observere kroppen sin med aksept og stolthet. På den andre siden, vil personer som har disse lidelsene føle avsky for sine egne kropper. De ser feil som ikke en gang eksisterer. Dette fører til ekstremt ubehag og lidelse.

Flere studier viser at eksponeringsterapi med speil kan være meget nyttig i tilfeller der pasientene ender opp med å hate seg selv på grunn av misnøye over kropp og utseende. I tillegg er det viktig å ta hensyn til at denne formen for terapi fungerer best når pasienten også jobber med å styre følelser og negative tanker. Vi kan trygt si at disse to prosessene går hånd i hånd. La oss gå litt dypere inn i det.

Eksponeringsterapi med speil går ofte hånd i hånd med å ta kontroll over følelser og negative tanker.

Hva er eksponeringsterapi med speil?

Eksponeringsterapi med speil er svært effektivt. Eksperter forstår imidlertid ikke helt klart hvilke mekanismer som gjør at pasienten endelig finner aksept for sitt eget kroppsbilde. Siden ingen to tilfeller er identiske, varierer de terapeutiske teknikkene som brukes, i henhold til hver enkelt pasients behov.

I 2016 studerte forskere ved Universitetet i Maastricht ulike mekanismer som tillot pasienter med bulimi eller lav fysisk aksept å forbedre seg på kun litt over en måned. En viktig observasjon var at å jobbe med pasientens kognitive forvrengninger og følelser spilte en stor rolle i deres tilfriskning.

Journal of Behaviour Therapy and Experimental Psychiatry publiserte en interessant studie fra Universitetet i Granada. Forskerne demonstrerte vitenskapelig hvordan kvinnelige pasienter med bulimi viste lavere nivåer av kortisol etter eksponeringsterapi med speil.

De tre teknikkene for eksponeringsterapi med speil

To svært spesifikke teknikker brukes vanligvis under denne formen for terapi:

  • Veiledet eksponering: I dette tilfellet oppfordrer og veileder en trent psykolog pasienten til å beskrive kroppen sin mens de ser den i et speil. De må gi denne beskrivelsen på nøytralt og objektivt som mulig, som om de beskriver et lerret.
  • Ren eksponering: Her vil pasienten helt fritt gi en autentisk beskrivelse av hva de ser og opplever når de ser seg selv i speilet. Selvfølgelig vil denne formen for eksponering være tøff, i og med at pasienten helt klart ikke liker det de ser. Oftere enn ikke, vil de beskrive seg selv som stygge, avskyelige og til og med deformerte. Dette er imidlertid svært nødvendig for den terapeutiske prosessen.

Samtidig har Griffen, Naumann og Hildebrandt (2018) påpekt at disse to teknikkene ikke alltid er effektive for alle pasienter. I de tilfellene der ingen av de to nevnte teknikkene fungerer, bruker eksponeringsterapi med speil en tredje teknikk. Denne har en tendens til å gjøre ting mye enklere:

  • Speileksponering med positiv tilnærming: Dette verktøyet bidrar til å redusere personens angst (som vil være ganske alvorlig i de fleste tilfeller). Terapeuten vil veilede pasienten i å peke på kroppens områder de liker best. Hovedregelen de må følge er at de må bruke positivt språk og ikke kan si negative ting om sitt eget utseende. Dersom personen ikke ser noe attraktivt ved seg selv, vil terapeuten gi støtte og oppmuntring. For eksempel gjennom fraser som «Jeg synes du har vakkert hår», «Du har veldig jevn og fin hud», eller «du har et utrolig flott smil».
Det finnes tre teknikker for å bruke eksponeringsterapi med speil.

Hvordan fungerer det?

Mange luer på hvordan det er mulig at pasientene viser forbedring etter bare seks økter med eksponeringsterapi med speil. Pasientene er tydelig mindre stresset, deres selvfølelse øker betraktelig, og på generell basis begynner de å sette større pris på sitt fysiske utseende. Faktisk, før eller senere, slutter de å oppleve den kroppsdysmorfien som hjemsøkte dem på daglig basis. Hvis en pasient virkelig viser forbedring gjennom eksponeringsterapi med speil, skyldes det følgende grunner:

De fire pilarene for suksess i eksponeringsterapi med speil

Endring av selv-tolkning: En person med kroppsdysmorfisk lidelse eller en spiseforstyrrelse forbinder enhver ugunstig situasjon i hverdagen med kroppsbildet sitt. Hvis de gjør en feil, hvis noen avviser dem, eller noen skuffer dem, er det alltid på grunn av hvordan kroppen deres ser ut. Denne terapien bidrar til å fjerne disse tolkningene.

Oppmerksomhetsbias: Dersom pasienten har en spiss nese, tykke ankler, brede skuldre, små bryst, mange fregner i ansiktet og på kroppen, osv. vil de ikke kunne fokusere på noen andre fysiske trekk enn det de betrakter som «feil». Med denne kliniske tilnærmingen mister dette biaset styrke.

Reduksjon av frykt og angst: Gjennom eksponeringsterapi med speil er det mulig å redusere personens negative følelser ved å oppmuntre til et positivt forhold til et problematisk stimuli: deres kroppsbygning.

Kognitiv resirkulering: Denne strategien tillater pasienten å slutte å se kroppen sin gjennom et negativt, avvisnings-fremkallende filter. Denne pilaren lar personen gjenvinne respekt og takknemlighet for seg selv.

Denne teknikken kan utvilsomt sette en stopper for mange menneskers forvrengninger. Det kan være et spesielt godt verktøy for de som, uten å ha utviklet en spiseforstyrrelse, avviser bildet de ser i speilet.

«Folk spør meg alltid: «Du har så mye selvtillit, hvor kommer den fra?». Den kom fra meg. En dag bestemte jeg meg for at jeg er vakker, og så levde jeg livet mitt som om jeg var en vakker jente. Det har ingenting å gjøre med hvordan verden oppfatter meg. Det som betyr noe er det du ser.»

-Gabourey Sidibe-

Seitz, J., Hueck, M., Dahmen, B., Schulte-Rüther, M., Legenbauer, T., Herpertz-Dahlmann, B., & Konrad, K. (2016). Attention network dysfunction in bulimia nervosa – An fMRI study. PLoS ONE. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0161329

Díaz-Ferrer, Sandra & Rodríguez-Ruiz, Sonia & Ortega-Roldán, Blanca & Moreno, Silvia & Fernández-Santaella, María. (2015). Testing the efficacy of pure versus guided mirror exposure in women with bulimia nervosa: A combination of neuroendocrine and psychological indices. Journal of Behavior Therapy and Experimental Psychiatry. 48C. 10.1016/j.jbtep.2015.01.003.

Griffen, T. C., Naumann, E., & Hildebrandt, T. (2018). Mirror exposure therapy for body image disturbances and eating disorders: A review. Clinical Psychology Review. https://doi.org/10.1016/j.cpr.2018.08.006