Du må være smeden for din egen glede

Det finnes folk som har det veldig vanskelig for å føle seg bra. Å føle seg bra for dem er nesten som en allergi eller fobi opprettet og opprettholdt av mekanismer som sjelden er bevisste. De er fremmede for følelsen, som de vil flykte vekk fra i stedet for å utforske. De kan ha hatt en vanskelig barndom, kan tro at de ikke fortjener å føle glede, eller de kan være perfeksjonister. Uansett årsak, kan de ikke nyte glede.

De føler at de er i alvorlig fare. De er redde for at om de blir vant til det, vil følelsen av glede snart forsvinne. De er ikke i stand til å tenke på livet som noe annet enn en kamp eller lidelse. Hvis de ikke kjemper for noe, skjærer tenner, hvis musklene ikke er spente, er noe galt.

Glede som ikke tilhører meg

Før var det vanligere å fornekte glede. For eksempel, når en person fra en lavere sosial klasse fikk tilgang til en høyere. Spesielt hvis den tilgangen de hadde var ustabil, v iste de motstand mot å nyte de privilegie ne de hadde nådd eller som hadde blitt gitt av formue. Det var en idé om at du er født i den klassen du dør i, og at enhver endring, selv om det er til det bedre, er nesten umulig. Det var en praktisk sak i mange tilfeller, men også mental.

Når visse mennesker ikke har noe å bekymre seg for, er de eksperter på å lete etter problemer og fokusere på dem. Det samme skjer med smerte. Når vi har en stor smerte, fokuserer vi ikke på de mindre. Det er folk som kontinuerlig skanner kroppene sine fordi de stadig tror at de har en alvorlig sykdom, som kreft.

De er folk som føler seg mye mer komfortable i rollen som offeret, den undertrykte eller boksesekken enn i en vinner- eller i en lederrolle. Det er derfor du sjelden vil se at de feire noe. De vil alltid finne en grunn til å motstå følelsen av glede.

For dem er medlidenhet det mest kraftige våpenet for å forsikre seg selskap. Det er deres trøst og de er ikke villige til å gi det opp, uansett hvor mye glede det er i livet deres.

Evige offer

På den annen side gir deres rolle som permanente ofre en gyldig begrunnelse for å ikke oppfylle visse forpliktelser utover å ikke delta i gleden livet tilbyr. De gjemmer seg i deres små smerter eller i sorg som aldri lettes for å unngå visse ting.

Hvordan kan jeg bekymre meg om andre hvis jeg selv føler meg så ille? Hvis jeg er den som alltid føler seg dårligst og er den med de verste og mest tragiske problemene? Hva ville skje hvis jeg hjalp andre og ble vant til det?

Frykt for glede

Frykt. Det er emosjonen. Frykt for:

• ensomhet, frykt for ikke å være uavhengig, frykt for å feile andre, frykt for å være trist, frykt for å håndtere drømmer som nå virker mulig.
• å se ned og se hvor langt ned det er, frykt for å se opp og se hvor høyt oppe.
• å finne våre grenser, å være dumme.
• å nyte glede for livet og gode følelser.

All denne frykten forsvinner hvis vi er nummen til den, når vi ikke beveger oss for mye, når vi ikke føler for mye glede. Når vi ikke håper på glede på grunn av frykten for å åpne en brønn, som kan vi falle ned i. Vi føler oss bedre når vi er konservative, når vi ikke genererer forventninger for ikke å skuffe oss selv. Dette er noe vi alle har gjort på et tidspunkt for å beskytte oss selv, og vi vil til og med forsvare det når vi prater…

Glede kan bare dukke opp når vi befrir oss selv og overgir oss til opplevelsen. Når vi har tro på at, uansett hvilke kort som livet gir oss, vil vi vite hvordan de skal spilles og nyte spillet fullt ut. Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve. Mentalt er det et nødvendig skritt, men det er veldig vanskelig at vi en dag antar at det å nyte det som er positivt, ikke vil redusere den formuen som livet har reservert for oss. Det er vanskelig, men du må være din egen gledes smed.