Det ser ut til at å ikke si hva vi føler er på moten
Det kan virke som om vi i dagens samfunn leker med å ikke vise hva vi liker. Med å ikke plassere oss selv der ute, for frykt av avvisning. Med å vente på at den andre skal si hva de føler før vi kan åpne oss opp. Det kan virke som om vi later som vi ikke bryr oss om hvem som er ved siden av oss. Vi lister oss rundt. Det ser ut til at å ikke si hva vi føler er på moten.
Det skremmer oss å måtte eksponere sjelen vår. Det å måtte skrelle vekk alle lagene med beskyttelse og vise hvem vi virkelig er. Vi er redde for å vise vår frykt og for å berøre andres sjeler; la oss selv falle og stole på at noen vil fange oss. Vi er så redde for å gå på overflaten til alt som omringer oss at vi heller velger å lukke oss, stenge oss inne i et skall.
Det virker som om det er fasjonabelt å ikke si “jeg er glad i deg”. Hvor mange ganger har du sagt det i dag? Hvor mange personer elsker vi virkelig? Garantert flere enn de vi har fortalt det til i dag. Det å ikke si hva vi føler beskytter oss ikke fra noen ting. Det dekker over munnen vår, simpelthen, men endrer ikke noe aspekt ved følelsene våre.
Det å ikke si hva vi føler er ikke en god trend. Det er fordi den drar oss vekk fra de vi elsker og er glade i. Den hindrer oss i å vise hvem vi er, hva vi liker og hvem vi elsker. Å kunne uttrykke våre følelser bør aldri gå av moten.
Frykten for å si hva vi føler
Frykten for å uttrykke oss selv, for å slippe løs våre dypeste følelser er en forsvarsmekanisme. En måte vi kan beskytte oss selv fra skuffelse og følelsen av å bli forlatt, og kort sagt, fra å føle oss sårbare. Det er normalt for oss å si til hverandre “jeg er glad i deg” når vi starter et forhold, eller når vi er glade for å være forelsket og håpefulle for at det skal vare for evig. Akkurat som vi takker de vi er glad i for kjærligheten de gir oss. Men noen ganger gjør vi ikke dette fordi vi tenker at de vet det allerede, men hva er så galt med å fortelle de hva vi føler?
Det vi ikke sier blir sittende fast inne i oss, de danner en knute som noen ganger kan være smertefull. Det vi ikke sier jager oss og blir en byrde, fordi det gjør oss til fanger i oss selv. Det tar oss vekk fra personene vi elsker og fjerner oss fra emosjonene våre.
La denne trenden dø ut. La oss avslutte denne vanen med å ikke vise vår kjærlighet som den er, med å endre relasjoner der vi tror vi vet alt uten å snakke om det. La oss forsøke å si ting og bevise vår kjærlighet, å vise vårt indre selv, kle av sjelen. La oss fjerne vår rustning. La oss åpne oss selv uten forsvar for å vise andre hva vi har på innsiden.
Det kan være for sent i morgen
Hvorfor venter vi med å fortelle andre at vi elsker dem? Hvorfor venter vi med å hoppe inn å se hva som skjer? Avvisning vil alltid være bedre enn den evige tvilen om hva som kunne ha vært. Å vise våre følelser gjør oss ikke dårligere, svake eller ignorante, men heller stikk motsatt. Å fortelle hva vi føler gjør oss frie, autentiske og ærlige fordi vi viser oss selv som vi er, vi lar andre få se vår essens.
Ikke vent til i morgen, la oss ikke se på at tiden flyter fordi. La oss ikke gjøre det lett for en annen å bevege seg lenger bort fra oss. La oss si det. La oss uttrykke hva våre hjerter føler og vise alt som vi bærer med oss på innsiden. Trenden med å ikke si hva vi føler ender når vi vil at den skal. Ikke glem det.
Si hva vi føler, og føl hva vi sier. Denne forbindelsen går begge veier. La oss vise oss selv til verden, la oss være frie. La oss slippe taket på det som brenner, det som invaderer oss og det som ønsker å settes fri. La oss forsøke å si hva vi føler, og vi vil kjenne hvordan ro tar tak i oss fordi vi klarte å overkomme noe vi er redde for. Fordi vi klarte å være oss selv og føle fritt.
