Helsearbeiderne våre trenger psykologisk støtte
Helsearbeiderne våre trenger psykologisk støtte. I denne “krigen” mot koronaviruset, mangler soldatene våre tilstrekkelige forsyninger, i tillegg til at de blir utsatt for sykdommen og lange skift med slitsomt arbeid.
I tillegg til dette, må de håndtere det aller vanskeligste: følelsen av maktesløshet i møte med alle livene som går tapt. Den følelsesmessige prisen er enorm, og en situasjon som dette vil ha både kort- og langsiktige konsekvenser.
Denne situasjonen skjer i flere land rundt om i verden. Leger, sykepleiere, assistenter og annet helsepersonell har blitt forberedt på en lang rekke situasjoner, inkludert nødsituasjoner. De vet hvordan de skal opptre i tilfelle en ulykke, en brann, tragedier som de forårsaket av terrorisme, eller naturlige kriser som orkaner eller flom.
Koronaviruset kom imidlertid som en overraskelse. Ingen forventet det. Begrep som “pandemi” var kanskje ting fra fortiden, noe ingen kunne ha forutsett. Det var noe som ikke hadde plass i samfunnet vårt i dag. Dette perfekte, avanserte og industrialiserte samfunnet.
Likevel skjedde det, og nå møter helsearbeiderne våre noe ukjent som går utover det de har forberedt seg på. Langt fra å gi opp, fortsetter de imidlertid å gi det beste av seg selv hver dag.
Helsedepartementer og fagforeninger for leger og sykepleiere advarer om at denne pandemien vil ha en stor påvirkning på dem, spesielt i fremtiden. Denne følelsesmessige overbelastningen kan bli til posttraumatisk stresslidelse i fremtiden.
Vi kan se at de gjør jobben sin med unektelig profesjonalitet. Det er imidlertid også vanlig, og helt forståelig, at stresset fra tid til annen tar over og at de bryter sammen i tårer.
Helsearbeiderne våre trenger psykologisk støtte
I mange land har pensjonerte leger begynt å jobbe igjen. Medisin- og sykepleierstudenter i de siste årene av studiene, står overfor det som utvilsomt vil være den vanskeligste og mest komplekse oppgaven de kommer til å møte i livet.
Vi går gjennom en eksepsjonell situasjon, og helsearbeiderne våre er de eneste som vet hvordan de takler hverdagen. Det er to hovedgrunner til at de trenger akutt psykologisk støtte.
Først og fremst for at de skal kunne styre hverdagen sin litt bedre. Videre er det nødvendig for å redusere de psykiske konsekvensene som vil bli værende hos dem. Hvert tapte liv, alt de opplevde, all frykten de følte, og hver gang all innsatsen deres ikke kunne redde livene til de som bukket under for sykdommen. Alt dette har sin pris.
Hvilke effekter har COVID-19-pandemien på helsetjenestene våre?
Hver dag klokka 20.00, applauderer mange mennesker rundt om i verden helsearbeiderne våre fra vinduene og balkongene sine. Dette er det eneste vi kan gjøre for dem: å holde oss hjemme for å flate ut smittekurven og gi dem hengivenhet og beundring på avstand. Vi er imidlertid ikke alltid klar over hva de virkelig går gjennom.
Arbeidsdagene deres består av:
- Mangel på personlig verneutstyr.
- Det store pasientantallet og hvor vanskelig det er å pleie alle av dem.
- I SARS-epidemien på 2000-tallet representerte helsearbeidere en femtedel av smittede over hele verden. I denne pandemien overskrider vi allerede dette tallet.
- Et høyt eksponeringsnivå.
- Frykten for smitte forsterkes av frykten for å smitte familiemedlemmer. Å dra hjem betyr alltid å måtte ta av seg klærne og ta en dusj for å unngå å smitte dem man er glad i.
- De blir ofte tvunget til å ta raske og ofte hjerteskjærende beslutninger, som å velge hvem som skal få en respirator basert på pasientenes alder.
- Stresset, den følelsesmessige nøden og angstnivået er overveldende.
Hvilke strategier kan hjelpe dem?
Helsepersonellet vårt trenger psykologisk støtte, og de trenger det nå. Inngrepene og strategiene som vi bør ta for oss er følgende:
- Det første trinnet er å sikre helsepersonellets sikkerhet. Å ikke ha tilstrekkelig med forsyninger og utstyr skaper nød.
- Vi må utvikle tilstrekkelig organisasjonsstrategier. Tanken er å unngå altfor lange skift og å gi dem plass og små pauser gjennom dagen, i tillegg til skikkelig ernæring.
- Hver arbeider må kjenne sine egne grenser. Ikke alle er like, og de kommer heller ikke til å takle alle situasjonene på samme måte. Hvis de er mentalt og følelsesmessig utslitt under skiftet, kan det bety at de gjør feil, noe de ikke har råd til. Derfor, hvis helsearbeideren føler seg overveldet eller utmattet, bør de føle seg i stand til å be om hjelp.
- Når helsepersonellet drar hjem fra jobb, må de kunne “starte på nytt” mentalt sett. Med andre ord, så langt det lar seg gjøre, må de prøve å legge igjen det de opplevde på sykehuset for å fokusere på avslappende og fritidsaktiviteter hjemme.
Følelsesmessig frigjøring for helsearbeiderne våre
- Det bør være et område for emosjonell frigjøring og tid til å møte kolleger. Det må være et terapeutisk miljø der de kan fortelle om sine opplevelser, slippe ut angsten sin, dele tårene og få støtte.
- Det er nødvendig å lage en protokoll. Helsepersonellet vårt trenger psykologisk støtte for å håndtere alt de har opplevd på en ukentlig basis. Denne strategien er viktig for å forhindre at de utvikler posttraumatisk stresslidelse når alt dette er over. Depresjonsraten i forbindelse med denne krisen vil være svært høy i morgen hvis vi ikke tar den for oss i dag.
Alt i alt, er legene, sykepleierne, assistentene og renholderne i helsetjenester våre soldater i denne kampen. Vi må utstyre dem med de riktige verktøyene. Noen av dem er materielle, mens andre er psykologiske. Akkurat nå, opplever de dramatiske situasjoner som de knapt har tid til å prosessere. Hvis de ikke gjør det på riktig måte, kan konsekvensene være svært alvorlige.
La oss ta vare på de som redder oss. La oss støtte de virkelige heltene våre.
