Jeg kan ikke gjøre alt, jeg er lei av å være sliten

Vurdert og godkjent av psykologen Sergio De Dios González.

Skrevet av Valeria Sabater

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Noen ganger kan jeg bare ikke gjøre alt. Noen ganger er det for mye for meg. Jeg har ikke nok hender, øyne eller tid til alt og alle … Jeg er lei av å være sliten.

Men det er sant: Jeg kan ikke gjøre alt. Og det er sunt å erkjenne hva mine grenser er. Å forstå at jeg også trenger tid for meg selv og at jeg har rett til å si “Jeg klarer ikke mer”, er sunt.

Mange av oss har kommet til et punkt der vi er lei av å være slitne. Livet kan være overveldende, fordi ikke bare er vår kropp tom, men vi har også to sinte stemmer som konkurrerer i hodet vårt. Den første gjør ikke noe annet enn å skrike “Ikke stopp nå, du har for mye å gjøre”, mens den andre insisterer “men hva om jeg ikke klarer mer.”

Det er ikke nok å fremføre en versjon av “La den gå” fra filmen Frost, ta en frikveld eller logge deg av fra alt for et par timer og nyte fantasien om at vi er den siste på jorden, at vi endelig er alene og ingenting trenger vår umiddelbare oppmerksomhet.

Dette er bare plaster som dekker et dypere sår. De stopper blødningen, men de løser ikke problemet.

Fordi det er en type utmattelse som forråder underliggende stress og angst. Vi klarer ikke tenke klart, og vi blir syke.

Jeg er lei av å være sliten, lei av å ikke være i stand til å håndtere livet

Her er et eksempel. Carolina jobber hver dag fra 09:00 til 17:00 Når hun er ferdig på jobb, tar hun vare på sin mor som har Alzheimers.

Hver måned sparer hun en del av lønnen sin, slik at hun kan betale for en mastergrad for sin søster, noe hun holder hemmelig fra sin nåværende arbeidsledige ektemann.

Carolina ønsker det beste for alle, hun ønsker å ta godt vare på moren, gi søsteren en god fremtid, og opprettholde opptredenen i ekteskapet.

Carolinas fysiske og mentale utmattelse er ekstrem. Det er dager når hun overveier andre alternativer, kanskje betale noen for å hjelpe med moren, men hun vet at dette vil bety at det ikke er mulig å spare til søsterens studier.

Hjernen din søker alternativer, og det er frontallappene som utfører denne raffinerte oppgaven med planlegging, refleksjon og analyse. Men når du ikke finner gode løsninger, kommer den primitive hjernen din til roret.

Det er da vi føler oss lammet, når vår hjernekjemi forandrer seg og vi føler oss fanget, og tenker “uansett hva jeg gjør vil  alt  gå galt”.

Hjertefrekvensen akselererer, hormoner kommer ut av balanse og demonen av frykt tar over. Det ødelegger alt og utmattelsen siver inn i hvert atom av vårt vesen.

Noen ganger kan jeg ikke gjøre alt, men det er ok

“Jeg har så mye å gjøre, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men hvis jeg ikke starter nå, blir det verre senere.” “Min sjef vil gi meg sparken hvis jeg ikke fullfører dette.” “Foreldrene mine kommer til å bli skuffet hvis jeg ikke går”…

Hvis vi ser på språket vi bruker, ser vi et mønster av “hvis og da”: hvis jeg ikke gjør dette, så skjer det …

Å leve basert på “i verste fall”-scenarioer sliter ut hjernen din og reduserer energien din, det er så enkelt som det. Å akseptere at du ikke kan gjøre alt er sunt fordi hvis du prøver å bære alt på ryggen, vil du før eller senere kollapse.

Ta en titt på disse forslagene og virkelig undersøk hjertet ditt.

Er du lei av å være sliten? Det er på tide å endre fokus

Selv om det er vanskelig å innrømme, faller vi noen ganger i våre egne feller. Å fortelle oss selv at “vi kan gjøre alt” er farlig, en feil vi kan korrigere ved å endre våre tankemønstre:

• Hver dag når du står opp, husk denne enkle setningen: “Jeg gjør det beste jeg kan på dette tidspunktet gitt de ressursene jeg har og tilstanden jeg finner meg selv i”.
• Unngå feller av språk eller tanker. I stedet for “Jeg er ikke god nok, jeg må jobbe hardere for å gjøre alt”, si “Jeg vil gi mitt beste hver dag og hvert øyeblikk, men uten å forsømme meg selv”.
• Når du føler at kroppen din ikke klarer noe mer … til tross for at du sover nok, analyser tankene dine. Noen ganger, er det som sliter oss ut mest, vår egen motløshet, vår overtenkning, “Jeg kommer ikke til å klare det”, “Jeg kan ikke gjøre noe riktig”.

Sist men ikke minst er det viktig at du tar vare på og legger merke til din døgnrytme og rutinene dine. Å ta pauser, å ta noen timer i løpet av dagen for deg seg, betyr ikke at du gir mindre eller svikter noen: det er sunt, det er nødvendig.

På samme måte er ikke det å ha motet til å si høyt at du har grenser, verdens ende. Stjernene vil forbli der oppe på himmelen, blomstene vil ikke alle visne og dø.

Hvis du tør å slutte å prøve å gjøre alt, vil det være ok.