Hubert Hermans' teori om det dialogiske selvet
Hubert Hermans’ teori om det dialogiske selvet foreslår en interessant tilnærming til hvordan vi konstruerer dynamikken i vår indre dialog. Fra dette perspektivet kan jeg-et anta stemmene til de viktigste sosiale skikkelsene som omgir det. Tross alt er vi alle en del av et komplekst scenario vevd av flere mennesker og institusjonene som betinger oss.
For eksempel, i repertoaret av stillinger som du kan påta deg, kan det være mor, sjef, partner osv. Med andre ord, i dine indre samtaler inkluderer du også mange av menneskene som utgjør livet ditt. Du kan forestille deg hva din beste venn kan si når du forteller dem visse ting. Du tenker også på hva faren din ville tenke om visse avgjørelser du har tatt.
Det dialogiske selvet er et perspektiv som står mellom individet og samfunnet som omgir det. Fokuset er ikke på den klassiske indre dialogen som utelukkende er rettet mot oss selv. I dette tilfellet beveges blikket vårt utover og prøver å forestille seg synspunktene til de enhetene som går i bane rundt oss.
Teorien om det dialogiske selvet
Vi kan si at teorien om det dialogiske selvet er et rammeverk halvveis mellom det sentraliserte selvet til William James, og den dialogiske og kulturelle skolen til Mikhail Bakhtin. Den ble laget på 1980-tallet av Hubert Hermans, en nederlandsk psykolog. Han ønsket å bringe et nytt synspunkt til konstruksjonen av selvet. En der man kan tenke det på en mer sammenkoblet måte med samfunnet selv.
La oss reflektere over denne ideen et øyeblikk. Du tenker ofte på din indre dialog som en mekanisme atskilt fra verden. I dette intime og ensomme rommet kritiserer og verdsetter du deg selv, og gir næring til frykt og håp. Du glemmer imidlertid at mye av dette selvsnakket formidles av alt som omgir deg. Samfunnet har faktisk formet deg.
Du har en tendens til å være uvitende om denne typen betinging. Tenk for eksempel på tenåringen som begynner å devaluere seg selv. De har indre diskusjoner der de nærer hat mot seg selv og sin antatte ikke-normative kropp. Det er fordi forbrukersamfunnet og bildene de ser daglig på sosiale medier verdsetter andre typer modeller.
I teorien om det dialogiske selvet er selvet en utvidet enhet. Den hevder at vi alle er knyttet til samfunnet som omslutter oss. På sin side skaper vi i oss selv små minisamfunn som vi kommuniserer med.
Det dialogiske selvets ulike posisjoner
Hubert Hermans er en nøkkelfigur innen narrativ psykologi. Hans teori om det dialogiske selvet søkte forskjellige mål. En av dem var å bidra til forståelsen av det sosiale og kulturelle miljøets innflytelse på indre dialog. En annen var å jobbe med alle de «jeg-ene» som vi bærer inni oss og som definerer hvem vi er.
Ifølge denne dialogiske tilnærmingen har vi to posisjoner eller perspektiver:
- Den første er en indre posisjon som fokuserer på alle måtene vi oppfatter oss selv på. For eksempel: “Jeg er kreativ. Jeg er en søker etter følelser, en dyreelsker, en venn for vennene mine, en fiende for de som er voldelige …”.
- De ytre posisjonene representerer de rollene vi fyller i samfunnet. For eksempel: “Jeg er en far, jeg er en datter, en søster, en matematikklærer, etc”.
I en studie han publiserte i 2001, understreket Hermans at hans intensjon var å desentralisere det klassiske synet på selvet som noe utelukkende individuelt eller sosialt. Han hevdet at vi er kombinasjonen av begge sfærer.
Relevansen til det dialogiske selvet er ekstremt nyttig innen utviklingspsykologi. Det er fordi det lar oss forstå hvordan barn bygger sitt syn på seg selv basert på deres forhold til samfunnet.
Opprinnelsen til psykisk lidelse, ifølge Hubert Hermans
Teorien om det dialogiske selvet antyder at menneskelig lidelse forklares med undertrykkelse av det indre selvet og kondisjonering av det ytre. Med andre ord, vi ender ofte opp med å fortrenge det vi er (en kreativ som søker følelser) for det samfunnet tvinger oss til å gjøre.
Dette kan bety at det å være forelder eller ha en bestemt jobb overskygger ditt indre som også har sine egne behov. Følgelig kommer ditt indre domene ofte i konflikt med ditt ytre domene.
Metoden Personal Position Repertoire (PPR) for å vurdere og konfrontere selvet
Hubert Hermans designet Personal Position Repertoire (PPR)-metoden for å vurdere de indre og ytre domenene til selvet. Han er en profesjonell som bruker narrativ terapi. Dette betyr at hver pasient prøver å forstå historien om sitt eget liv, identifisere sine behov, evner, ambisjoner og vanskeligheter.
Å jobbe med det dialogiske selvet gjør det lettere for personen å forstå hva slags forhold de har til samfunnet og seg selv. De analyserer hvordan de blir påvirket av familie, jobb, venner, kulturen som omgir dem, stedene og til og med gjenstandene rundt dem. Alt dette gjør det lettere å identifisere domenene som betinger deres dagligliv.
Det neste trinnet er å legge til rette for selvkonfrontasjon. Deretter er de i stand til å oppdage alle sine indre fortellinger, relasjonene de har bygget med miljøet, og hvordan de bestemmer eller tolker dem. Det er et møysommelig arbeid med selvoppdagelse der de bestemmer hvilke endringer som skal brukes, eller hvordan de skal håndtere visse ting.
Tross alt er vi alle til syvende og sist historier fortalt av vårt indre, og de er ikke fremmede for det som omgir dem.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Hermans HJM. The Dialogical Self: Toward a Theory of Personal and Cultural Positioning. Culture & Psychology. 2001;7(3):243-281. doi:10.1177/1354067X0173001
- Hermans, H.J.M., & Gieser, T. (Eds.) (2012). Handbook of Dialogical Self Theory. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
- Hermans, H.J.M. (2012). Between dreaming and recognition seeking: The emergence of dialogical self theory. Lanham: Maryland: University Press of America.
