Grunnene til at det er lettere å gi råd til andre enn oss selv

Tenk deg en situasjon som denne: Clara forteller, med en bestemt, men kjærlig tone, sin beste venninne, Frida, at hun bør verdsette seg selv mer og avslutte forholdet som ikke er bra for henne. Det merkelige er at mens hun snakker, er Clara fortsatt fanget i en jobb som sliter henne ut og ikke lenger motiverer henne. Hun vet dette, men hun gjør ikke noe med det. Noen ganger er det lettere å gi råd enn å følge dem selv.

Det er der uttrykket «du må åpne øynene dine» gir mening, for når vi ikke er følelsesmessig involvert, tenker vi med mer logikk og distanse, samtidig som vi unngår å se innvendig på det som gjør vondt. Hvorfor skjer dette med oss? Hva gjør oss så klare når det gjelder å si vår mening om hva andre bør gjøre, men så trege til å handle når det gjelder oss selv?

Å få avstand endrer hvordan vi ser ting

Vi får innsikt i andre menneskers problemer fordi vi ikke føler den samme emosjonelle byrden når vi observerer dem utenfra. I psykologien er dette assosiert med fenomener som mental distanse eller aktør-observatør-effekten, som forklarer hvorfor vi analyserer andres erfaringer med større logikk, men sliter med å gjøre det samme med våre egne beslutninger.

Det er som når du ser på en skrekkfilm og skriker: «Ikke åpne den døren!» Fra sofaen er faren åpenbar, men for personen som er omsluttet av spenning og usikkerhet, er det vanskeligere å tenke klart. På den annen side, hvis vi går gjennom en personlig konflikt – et ustabilt forhold, utbrenthet på jobben eller en avgjørelse vi har utsatt – fører frykt, begjær eller hengivenhet til at vi rettferdiggjør det som utenfra ville virke uholdbart.

Videre fant en studie publisert i Psychological Science i 2019 at det å gi råd til andre midlertidig kan øke følelsen av mestringstro og kontroll. Dette forklarer hvorfor vi føler at alt er i orden når vi gir råd … helt til vi må anvende det i våre egne liv.

Vi faller i selvrettferdiggjørelsens felle

En annen grunn til at det er lettere å gi råd enn å implementere dem, er at når vi tar tvilsomme avgjørelser, har vi en tendens til å rettferdiggjøre dem, slik at vi ikke føler at vi har mislyktes. Hjernen vår avviser ideen om å ha gjort en feil, så den konstruerer argumenter for å støtte det vi gjorde, selv om vi innerst inne vet at det ikke var det beste å gjøre.

Dette har et navn i psykologien: kognitiv dissonans. Det refererer til ubehaget vi føler når det er en motsetning mellom hva vi tenker og hva vi gjør. For å redusere dette ubehaget søker sinnet vårt etter forklaringer som får oss til å føle oss bedre med oss selv.

Hvis du for eksempel er sammen med noen som ikke verdsetter deg, tenker du kanskje at «de gode tingene oppveier de dårlige». Dette myker opp den indre konflikten mellom det du vet og det du bestemmer deg for. Men hvis en venn forteller deg en lignende historie, oppdager du lett hva som er galt, fordi du ikke trenger å beskytte egoet deres … eller ditt eget. Og det er ikke det at vi ikke er i stand til selvkritikk, men noen ganger må vi opprettholde et konsistent bilde av oss selv.

Omgivelsenes press tynger også

Noen ganger bruker vi ikke rådene vi ville gitt til noen andre, fordi vi ikke er alene i vår historie. Det finnes foreldre som forventer at du skal være sterk, venner som forteller deg at «alt kan fikses med tålmodighet», partnere som blir fornærmet hvis du bestemmer deg for å forandre deg, eller sjefer som insinuerer at du ikke skal klage.

Når vi gir råd til andre, gjør vi det fra et sted hvor vi er fri fra konsekvenser: Vi trenger ikke å forholde oss til reaksjonene til de rundt oss. Men tvert imot kan frykten for hva andre vil si, for å skuffe dem eller for å knuse bildet andre har av oss være paralyserende. Vi vet hva som må gjøres, men vi ønsker ikke å bære byrden av dømmingen som kan følge.

Så selv om vi sier med overbevisning: «Du fortjener bedre», fortsetter vi noen ganger å tolerere ubehagelige situasjoner for å møte forventningene våre. Å anvende råd krever mot, men det krever også å ta ansvar for alt som kan ryste ting rundt oss.

Hvordan begynne å bruke det vi anbefaler?

Hvis du allerede har forstått hvorfor det er lettere å gi råd enn å handle etter dem, lurer du kanskje på hva du kan gjøre for å være mer bevisst på dine egne avgjørelser. Her er noen praktiske ideer:

• Øv på selvmedfølelse: Dømming hjelper ikke. Det er bedre å spørre deg selv hvorfor du oppfører deg som du gjør, og hva du trenger for å ta avgjørelser som er mer i tråd med deg.
• Tenk som om du var din egen beste venn: Ville du anbefalt å bli i den situasjonen du er i? Ville du rettferdiggjort det du rettferdiggjør overfor deg selv akkurat nå? Dette perspektivskiftet hjelper deg å få klarhet.
• Skriv ditt eget råd: Ta frem penn og papir. Beskriv situasjonen din som om du var noen andre, og skriv deretter ned hva du ville sagt. Når du leser det høyt, vil du legge merke til om det er motsetninger eller sannheter du har unngått.
• Aksepter at det noen ganger gjør vondt å åpne øynene: Vi er ikke alltid klare for å se alt. Og det er greit. Noen ganger tar det tid, eller noen må kjærlig si til deg: «Du må åpne øynene dine», før du begynner å se det du ikke kunne se på egenhånd.

Alle har vi på et eller annet tidspunkt sett klart det som andre ikke ser. Og alle har vi vært på den andre siden, uten å innse det som er åpenbart for andre. Så neste gang du føler for å gi et råd, spør deg selv: Bruker jeg dette i mitt eget liv? Og hvis svaret er nei, ikke klandre deg selv. Bare pust, se på deg selv med ærlighet og gi deg selv tillatelse til å gå frem i ditt eget tempo, selv om ikke alt er så tydelig i begynnelsen.