Familiens innflytelse på vår selvfølelse
Dannelsen av vår selvtillit får (delvis) drivkraften fra familiens dynamikk som vi vokste opp i. Det er en arv som etterlater seg merker, og de er noen ganger vanskelig å helbrede. Spesielt hvis det kommer fra en far eller en mor som aldri elsket seg selv, og som ikke var dyktig i å møte våre behov, gi oppmuntring eller ha personlige samtaler.
Det er ingen mangel på psykologer som sier at for å kunne fungere i livet, må vår “selvtillitstank” være full eller på randen til overfylt. Enten vi liker det eller ikke, er det få “drivstoff” som gir oss så mye besluttsomhet, selvtillit og kompetansefølelse. Vi vet imidlertid veldig godt at vi ofte går gjennom livet med en nesten helt tom tank. Våre nivåer er så lave at det er nesten umulig å starte motoren på nytt og overvinne dette problemet.
“Det meste av vår frykt for avvisning skyldes vårt ønske om at andre mennesker godkjenner oss. Ikke baser selvtilliten din på deres meninger.”
-Harvey Mackay-
Den berømte kulturantropologen Margaret Mead forklarte noe veldig viktig for oss. Hun hevder at familien er den første sosiale gruppen der vår måte å samhandle på bestemmer hvem vi er (eller i det minste en god del av det). Våre foreldre er de som har plikt og ansvar til å fylle “tanken” vår med tilstrekkelige næringsstoffer og rike komponenter. De bør sørge for at det ikke er mangel på sikkerhet, hengivenhet og oppmerksomhet. De bør levere den viktige oppmuntringen og drivet som vil hjelpe oss med å gå gjennom denne verden med en følelse av at vi er verdifulle mennesker.
Men på den slitsomme stien mot dannelsen av vår selvtillit, har vi ikke alltid denne drivstoffkvaliteten. Dette fører uunngåelig til at vi prøver å oppdage hvem vi er. Og samtidig at vi forsøker å reparere den barndommen som manglet så mye viktig.
Dannelsen av selvtilliten vår og forbindelsen med våre foreldre
Dannelsen av selvtilliten vår begynner i barndommen. Men betyr dette at vår karakter er fast bestemt av alt vi har opplevd i vår barndom og tidlig ungdom? Vi bør påpeke at ordet “determinisme” innen psykologi, som i mange andre vitenskaper, er farlig og har dype undertoner.
I psykologiske forhold har alt som skjer i barndommen stor innflytelse, men det bestemmer ikke helt hvem vi er. En ting vi vet om mennesker, og spesielt hjernen, er at vår fleksibilitet og evne til forbedring er enorm. Til tross for dette kan vi ikke unngå den store betydningen vår oppdragelse har hatt. Kvaliteten på samspillet med de som bryr seg om oss er veldig viktig. De gir ikke bare mat og næring, men også en emosjonell og pedagogisk arv.
Å være følelsesmessig forbundet
For å gå i dybden av disse emnene, vil vi anbefale skriftene til Dr. Ed Tronick, en ekspert innen barneutvikling og professor i pediatri ved Harvard University. Han avslører at for å favorisere god selvtillit og kvalitetsomsorg hos barn, må vi være emosjonelt forbundet med dem. Imidlertid kunne han i mye av sin forskning vise at selv gode foreldre ikke er på bølgelengde med barna sine 40% av tiden.
Disse funnene kan virke litt alarmerende for oss, eller vi kan vurdere dem som overdrevet. Imidlertid poengterer Dr. Tronick noe som burde få oss til å reflektere. Grunnen til at mange foreldre ikke er på bølgelengde 100% med barnas emosjonelle behov, er fordi de heller ikke er det med seg selv.
En forelder som er full av stress og uløste emosjonelle knuter, vil ubevisst sende en rekke signaler og informasjon til barnet. Barnet vil da også absorbere denne informasjonen i sitt eget liv. På toppen av dette, hvis foreldrene selv ikke har høy selvtillit, vil det være vanskelig for barnet å oppnå det også. Hvis barnet ikke kan oppfatte dette grunnlaget i foreldrene, vil de ikke få den samme sikkerheten.
Familien påvirker, men du bestemmer
Dannelsen av selvtillit gjennom barndommen påvirkes primært av tre faktorer. Fysisk utseende, vår oppførsel og vår akademiske ytelse. Måten våre foreldre håndterer disse tre dimensjonene på, kan oppmuntre oss til å vokse i sikkerhet og selvtillit. Hvis de ikke viser dette, kan det føre til hjelpeløshet, ensomhet og frykt.
“Den verste ensomheten er å ikke være komfortabel med deg selv.”
-Mark Twain-
Den vanskeligste delen av alt dette er at vi fortsetter å se mange foreldres umodenhet likevel. De er ikke klar over problemene de forårsaker med språk- og kommunikasjonsstilen de har. Bare ved å lytte til samtalene ved skoledøren, kan vi se hvordan de uten å innse det, plukker fjærene fra selvtillitsvingene til barnet sitt en etter en.
Bruken av sammenligninger
Bruken av sammenligninger og negative bekreftelser påvirker et barns selvtillit fryktelig. For det å fortelle et barn at de er håpløse i matte eller at de aldri vil bestå eksamenene sine, vil bare føre til at selvtilliten deres smuldrer opp. Foreldre som gjør dette, kan ikke se de skjulte emosjonelle problemene barna deres har, og de lar dem falle i samme avgrunn som de gjorde uten hensyn til deres selvtillit.
Selv om det er sant at familien påvirker dannelsen av vår selvtillit, må vi også se at det som skjedde tidlig i livet vårt ikke trenger å bestemme hvem vi er for resten av det. Vi har muligheten til å slutte å påvirkes av at vi drives av så lav selvtillit. I våre hender har vi muligheten til å reparere en barndom full av mangler, til å gi oss en modenhet som andre ikke kunne gi oss. Vi lærer å skaffe vårt eget drivstoff, og å slutte å lete etter hva andre kan tilby oss. Vi må jobbe med selvtilliten vår hver dag. Det må være et ønske om å forandre seg, være modig og å elske oss selv. Uansett hvordan vår fortid har vært, er det alltid tid til å forandre seg og til å investere i vår egen selvtillit.
