En personlig beretning om anoreksi
Jeg var 37 kilo med klærne på og 1,70 meter høy. Den muskuløse kroppsbygningen jeg hadde fått av å drive med kampsport fem dager i uken hadde forsvunnet. Nå fikk jeg vondt av å gå hjem fra skolen. Ribbeinene mine stakk ut når jeg gikk inn i dusjen. Det som imidlertid var viktigere var at jeg hadde strøket i fire fag. Så snart jeg kom hjem, gikk jeg rett til rommet mitt for å gjøre lekser. Jeg hørte moren min rope “Greit, du trenger ikke spise nå, men jeg vil ikke se deg løfte hodet fra bøkene dine!”
Nå ser jeg alt dramaet som kunne vært spart, alle gangene jeg kunne vært fornuftig. Men jeg hadde valgt å overleve på frokost alene. Hver dag brølte magen min som en løve, men halsen lukket seg og jeg ventet til neste dag for å se om kroppen min ville gå i overlevelsesmodus.
Hvordan kom jeg dit?
Som tenåring gjorde jeg opprør mot alt som fikk meg til å gråte da jeg var barn. Men verden fortsatte å få meg til å gråte. Jeg visste at jeg ofte skapte drama og fikk raserianfall, men det var fordi jeg følte meg så frustrert at jeg ikke klarte å takle alt som gikk galt. Det var feilbehandlet frustrasjon, jeg vet.
Jeg visste at faren min ikke burde ha behandlet oss dårlig bare fordi han hadde problemer på jobben. Jeg visste at moren min ikke skulle si at jeg var skyld i kranglene hjemme og for å svare henne tilbake.
Til slutt mistet jeg bare lysten til å spise med familien min. Jeg foretrakk å hoppe over måltider og føle forakten gjennom min lukkede soveromsdør. Jeg endte i alle fall bare opp med å gråte.
Å treffe bunnen
Alt begynte å mislykkes. Alt som før ikke var noe problem for meg var nå umulig. Jeg pleide å bruke fysikktimene på å gi notater til vennen min. Men så kom eksamenene og jeg feilet selvfølgelig. Da jeg følte jeg kanskje burde endre meg, hadde jeg strøket i enda flere fag.
Det var da jeg begynte å overleve bare på frokost hver dag. Jeg gråt hver gang jeg var alene. På skolen løftet jeg ikke engang hodet, og da de spurte meg hva som feilet meg, sa jeg at jeg hadde allergi, fordi øynene mine var permanent hovne av gråt. Å se meg selv bli tynnere forsterket min måte å gjøre ting på.
Innerst inne visste jeg at jeg på et tidspunkt ville være i stand til å spise igjen, så jeg så på det som et slags «klarsignal» til å begrense maten min. Ansiktet mitt ble imidlertid stadig mer hodeskalleaktig, og det kom et punkt hvor det at ribbeina mine stakk ut ikke var så pent lenger. Og likevel, halsen min lukket seg hver gang jeg så mat.
Diagnostisering og comeback fra anoreksi
Til tross for alt dette var jeg heldig. Hjelp kom fra min beste venn. Selv om hun var like plaget som meg, så hun meg gjennom mine tårer og tilståelser. En annen var fysikklæreren min som, til tross for mine gjentatte forsøk på selvsabotasje, aldri sluttet å fortelle meg at jeg var smart nok til å ta faget. Jeg endte opp med å være enig med henne.
En annen hjelp var skolepsykologen. Min mor tok meg med til rådgiveren i håp om, tror jeg, å få offisielt bevis på at jeg hadde strøket på grunn av latskap. Men etter en mislykket økt der psykologen fortalte meg at det var best at jeg deltok i timene mine, ringte hun meg senere for å gjøre en evaluering alene.
Uten at noen ropte i øret at jeg var lat og egoistisk, forsto jeg at ikke bare de som ønsker å ha en kropp som ligner på de som ble vist frem på catwalkene, lider av anoreksi. Jeg lærte at jeg ikke gjorde ting riktig, men det var noen som gjorde det langt verre. Jeg fant, midt i alle mine tårer, styrken til å fortsette gjennom stormen.
Har du noen gang blitt fortalt at du skal ha ansvaret for ditt eget liv? Vel, det er perioder i livet ditt hvor du bare ikke kan ha det. Anoreksi er sånn. Som alle opprør er den full av smerte, men det vil alltid være noen som kan hjelpe når du føler at du rett og slett ikke kan spise. Til slutt, hvis noen noen gang klarer å overbevise deg om at du er verdiløs, husk at raseriet ditt forteller deg noe annet.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Acerete, D. M., Trabazo, R. L., & Ferri, N. L. (2013). Trastornos del comportamiento alimentario: Anorexia nerviosa y bulimia nerviosa. Protocolo AEPED. Capítulo, 7.
- Díez Hernández, I. (2005). La anorexia nerviosa y su entorno socio-familiar. La imagen corporal, entre la biología y la cultura: antropología de la alimentación, nutrición y salud). Zainak. Cuadernos de Antropología-Etnografía, (27), 141-147.
