Det første såret - Barndomstraumer påvirker oss

Det første såret (noen ganger kjent som det opprinnelige såret) er et uløst traume. Det har å gjøre med brudd på tilknytning, brudd på det viktige båndet mellom et barn og dets foreldre. Det er sviket av emosjonelle behov som ikke er har blitt tatt hånd om. Denne smerten kommer fra tidlig alder og har ikke blitt løst. Når vi når voksenalderen, prøver vi å bedøve smerten, og likevel fortsetter traumet å sette betingelser for oss.

Et av de vanligste termene i psykologiens verden, fra psykoanalysens perspektiv, er figuren av såret, så vel som traumer. Freud forklarte for oss at disse psykologiske sårene går fra utsiden til innsiden. De forekommer i våre mest intime forhold, spesielt i vår barndom. Langt fra å forsvinne med tiden, overlever såret, det forblir latent og går inn i vårt vesen. Fra da av skaper det flere og flere lag rundt seg og kan nå et hvilket som helst område av livet vårt.

Våre tidlige erfaringer

Sigmund Freud og hans datter Anna Freud avslørte for første gang transcendensen av tidlige erfaringer i utviklingen av vår personlighet. Så på 90-tallet kom en viktig bok ut i forhold til samme emne. “Primal Wound” ønsket å si noe om en realitet som gikk mye lenger enn Freud. I denne boken ble vi fortalt om det stille, usynlige, men permanente traumet som oppleves av adopterte barn.

Nancy Verrier, forfatter av boken, pekte ut viktige ideer om det ødelagte båndet. Dette er de følelsene som blir krenket, eller ofte ubevisste sår som mennesker har en tendens til å trekke inn i sin voksene tilværelse. Alt dette er en konsekvens som følge av en barndom som manglet så mye.

Hva er det første såret?

Mennesker har et behov som går utover bare mat. Når et barn kommer inn i verden, trenger det først og fremst å føle seg beskyttet, innpakket i kjærlighet og støttet av hengivenhet. Kjærlighet plasserer oss i denne verden og nærer oss. Kjærlighet hjelper oss til å utvikle oss, til å tilpasse oss trygt i et vennlig miljø. Vi kommer inn i denne verden og vet at vi er viktige for noen.

På grunn av dette, når en psykolog eller terapeut tar imot en pasient, vil de også forsøke å skape et miljø hvor empati og nærhet alltid er tilstede. Folk trenger disse typene av næring. Hvis vi ikke kan oppfatte dem, eller ikke føle dem, reagerer hjernen vår nesten umiddelbart. Mistanke, frykt og spenning dukker opp.

Dette er det et barn opplever når det ikke føler et nært bånd. Det første såret setter sitt merke på et liv når foreldrene ikke er tilgjengelige, enten emosjonelt eller fysisk. Litt etter litt blir sinnet til den babyen, og så det samme barnet når det er noen år eldre, invadert av angst, sult, emosjonelt begjær, tomhet, ensomhet, tap og mangel på beskyttelse.

Mor og barn

Vi kan forstå det første såret nesten som en evolusjonær helligbrøde. Denne prosessen med utvikling av menneskelige karakteristikker, som hvert menneske går gjennom, kommer først og fremst fra en utveksling av genuin hengivenhet og ved en konstant nærhet mellom mor og barn. Vi må ikke glemme at en baby kommer inn i verden med en umoden hjerne og trenger berøring og hud mot hud kontakt så vel som det spesielle båndet for å fortsette å vokse og utvikle seg.

Hvis noe feiler i denne prosessen, hvis noe skjer i våre første tre år av livet, så vil det være en usynlig, men dyp, ødeleggelse. Det er en skade som ingen ser. Dette er skaden som muligens vil sette hinder for oss i fremtiden i flere forskjellige aspekter av livet vårt. Her er noen av dem:

Virkninger av det første såret

Det er en veldig interessant bok som betraktes som referansemanualen i studiet av tilknytning eller dannelsen av bånd. Den har tittelen Handbook of Attachment (håndboken for tilknytning) skrevet av psykologene Jude Cassidy og Phillip R. Shaver. I denne boken hevder forfatterne at selve formålet med mennesket er selvrealisering. Vårt mål er å transcendere, bevege oss fremover og fremme vår personlige og emosjonelle vekst. På den måten kan vi nyte et fullt liv med oss selv og med andre.

En av de viktigste betingelsene for at dette skal skje er å ha en sikker, moden, nær og intuitiv tilknytning til våre behov i våre tidlige år. Men hvis dette ikke skjer, kan dette første såret utvikle seg og bringe med seg følgende konsekvenser:

• Usikkerhet og lavt selvtillit.
• Impulsivitet, dårlig emosjonell kontroll.
• Økt risiko for å lide av ulike psykiske lidelser.
• Vanskelighet i å etablere solide kjærlige forhold.
• En “overlevelsespersonlighet” utvikler seg. Vi prøver å vise selvstendighet og sikkerhet, men tomheten er der fortsatt. Det er vanlig at disse menneskene trenger tider med isolasjon og ensomhet. Så på andre tider ser de etter nærhet, selv om den nærheten kanskje ikke er ekte, og faktisk kan være skadelig.

Hvordan kan vi helbrede vårt første sår?

Det mest hensiktsmessige å gjøre i disse tilfellene er å be om profesjonell hjelp. I de seneste årene har behandlinger som EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) blitt viktigere. Det er en teknikk som kombinerer ulike typer stimulering og informasjonsbehandling, slik at folk kan bringe traumatiske opplevelser og barndomssår frem i lyset, og snakke om dem, gjenkjenne dem og håndtere dem bedre, alt i et trygt og profesjonelt miljø.

Det er også verdt å ta i betraktning de grunnleggende strategiene som pleier å brukes til å forsøke å komme til forståelse med, og helbrede vårt første sår. De er følgende:

• Bli oppmerksomme på våre latente følelser og gi dem et navn.
• Si høyt våre behov som ikke har blitt møtt (hengivenhet, støtte, mangel på beskyttelse, empatisk nærhet osv.) Vi må “legitimere” disse behovene og ikke undertrykke dem.
• Reflektere på ensomheten vi følte i vår barndom. Vi trenger å gjøre dette uten frykt, uten sinne og uten skam. Noen mennesker unngår å tenke på tomheten som er opplevd i barndommen. De foretrekker å ikke tenke på de årene med lidelse, på grunn av all smerten og ubehaget det får dem til å føle. Vi må bringe det “sårede selvet” inn i lyset – den delen av oss som fortsatt er full av sinne fordi den ikke opplevde nok kjærlighet og beskyttelse.
• Forstå at ingenting var din feil. Offeret er ikke skyldig i noe.
• Tillat deg selv å frigjøre din tristhet og dine indre følelser.
• Forplikt deg selv til forandringen. Vær i stand til å transformere deg selv, ta ansvar for en forandring som vil gi deg indre velvære.

Tilgivelse

Til slutt, ekspertene i hvordan man skal takle og håndtere det første såret og traumene som følger med det, anbefaler oss å tilgi.

Å gi tilgivelse til våre foreldre fritar dem ikke fra skyld, men det tillater oss å frigjøre oss fra deres innflytelse. Det er simpelthen å akseptere det som skjedde. Akseptere virkeligheten av alt vi led gjennom. Men samtidig, ved å kunne tilby vår tilgivelse, vil vi kunne bryte sirkelen av smerte og frigjøre byrden på våre hjerter. Vi vil være fri for smerte, raseri og minnene fra i går.

La oss vurdere dette nøye. Emnet om det første såret reiser absolutt stor interesse. Og det er verdt å bruke tid på å prøve å forstå denne komplekse psykologiske virkeligheten.