Slow-bevegelsen: jo tregere, jo bedre

Slow-bevegelsen (The Slow Movement) er et kulturelt skifte som ble påbegynt av de yngre generasjonene, som mange andre bevegelser. For i kke lenge siden, var målet vårt å gjøre alt raskere. Og mens dette medførte store fordeler, etterlot det også mange mennesker på kanten av et nervesammenbrudd.

Slow-bevegelsen blir sterkere. Vi forstod virkelig hvor fantastisk det er å kunne gå fra ett land til et annet på bare et par timer. Men folk begynte også å innse at det å ha seksuelt samleie på to minutter, eller å spise lunsj på tre, ikke var en god idé.

Å oppleve ting ved lysets hastighet er ikke det samme som å oppleve dem. I tillegg betyr det å ønske ting raskt mer stress og angst. Til syvende og sist, er ikke dette livet. Det er heller det motsatte: livet blir kortere når det leves i et vanvittig tempo.

Slow-bevegelsen satser på langsomhet i ulike viktige aspekter av livet. Det er ikke en sentralisert bevegelse, og kommer ikke fra noen gruppe spesielt. Det er flere opprinnelser og fokus. Men den felles tråden blant dem er en avvisning av den endeløse akselerasjonen som skjer i dagens verden.

Slow-bevegelse med mat

Det første området som åpnet en bane for Slow-bevegelsen var mat. Det startet da McDonald’s kom til Roma i 1986.

Kokkene i nærheten var helt rasende. En av regionene med de eldste kulinariske tradisjonene i verden kunne ikke plutselig møte i en konkurranse med hurtigmat.

Italienerne, som mange andre befolkninger med en lang kulinarisk kultur, har ikke mat som er karakterisert av fart eller letthet. Det er helt motsatt.

En god ost eller vin er helt avhengig av tiden. Og de beste rettene har en tendens til å ta timer eller til og med dager å lage.

I 1989 signerte de beste kokkene i verden Slow Food-manifestet i Paris. Det var en avtale basert på avvisning av hurtigmat.

Det krevde beskyttelse av tradisjoner og god mat. Det var slik den første Slow-bevegelsen ble etablert.

Slow-bevegelsen og motetrender

Mote var det andre territoriet erobret av Slow-bevegelsen. Det høres litt motstridende ut, fordi mote i seg selv er et konsept assosiert med kortlevde ting, og rask mote er fortsatt utrolig mektig.

Likevel er det en bevegelse som har fått damp som prøver å sette en visjon av mote som miljøansvarlig og sosialt bærekraftig.

Bevegelsen fikk virkelig damp etter den tragiske ulykken i en tekstilfabrikk i Bangladesh i 2013. Dette tapet avdekket hvor mye av moteindustrien som levde av forferdelige arbeidsforhold og hvor skadelig deres praksis var for miljøet.

Slow Fashion ønsker at folk skal stoppe vanen med å kjøpe mange billige klær. Generelt sett varer ikke disse klærne lenger enn seks måneder. Og så starter syklusen igjen.

Det de foreslår er å kjøpe klær som er litt dyrere, men bedre kvalitet. Som vi kan se, er Slow-bevegelsen også en avvisning av kaste-kulturen.

Fra mote og mat til våre indre selv

Slow-bevegelsen startet med mat og deretter klær. Så utvidet den seg til andre områder som bygging og reiser. Endelig har ideen om “Slow Cities” (langsomme byer) spredt seg.

Fra dette perspektivet drømmer folk om byer som ikke har mer enn femti tusen innbyggere. Byer der infrastrukturen er tilpasset slik at man kan komme seg rundt til fots eller på sykkel.

Slow Education (langsom utdanning) oppstod også. Det er et synspunkt som taler for skolene for at de skal respektere læringshastigheten til elevene sine. De vil gjøre skoleplanen for barn og tenåringer mer fleksibel.

Poenget er å tilpasse alt til livssykluser. De vil at det skal være motivasjon og interesse som veileder skolegangen, og ikke regler for deres egen skyld.

Bevegelsen er en revolusjonerende måte å se fremtiden på. Det er blitt tydeligere at vi ikke bare er tannhjul i produksjonskjeden.

Vi er mennesker som ser etter mening i livene våre. Det er ingen tvil om at langsomhet er et konsept som vil fortsette å vokse og forhåpentligvis gi oss håp i en svimlende verden.