Når du er redd for å gå mot strømmen: Å være annerledes

april 14, 2018

Å være akseptert av andre er et dypt instinktivt behov. Mennesker er sosiale av natur, lykkelige når de er del av gruppen og triste når de marginaliseres. Når man føler seg utestengt, aktiveres en tusen år gammel alarm i dybden av hjernen vår. Vi vet at hvis vi er alene, hvis vi går mot strømmen, er vi mer utsatt for farer som lurer rundt hjørnet.

Det er her vår frykt for å gå mot strømmen og være annerledes kommer fra. Dette er også hvor vår farlige tendens til å følge massene kommer fra. I prinsippet er vi redd for å være annerledes enn andre.

«Det mest overlegne trikset til massegalskap er at det overtaler deg om at den eneste unormale personen er den som nekter å bli med i de andres galskap, den ene som prøver å stå imot. Vi vil aldri forstå totalitarisme hvis vi ikke forstår at folk sjelden har styrken til å være uvanlige.»

– Eugene Ionesco –

Den mest bekymringsfulle tingen ved dette faktum er at den rådende sosiale strømmen noen ganger går imot det som er rimelig eller ønskelig. Det mest åpenbare eksempelet er selvsagt det som alltid nevnes, nazismen. Mange mennesker sluttet seg til denne syke, umenneskelige bevegelsen rett og slett av frykt. De gikk alle i den samme retningen. Så absurd som det var for mange, betraktet mange det som bedre å følge strømmen enn å stå imot.

Men dette skjer ikke bare i store historiske hendelser. Det er også utallige hverdagslige situasjoner der dette skjer. For eksempel skjer det med mobbing. Selv om mange vet dypt inne at de er med på en forkastelig oppførsel, forblir de stille. Eller de blir med i mobbingen, bare for å unngå å kjempe mot strømmen. Hva kan man si om den frykten? Er det noen måte å kvitte seg med den på?

Frykten for å tenke og være forskjellig fra andre

På en bestemt måte oppfordres vi alle til å skape en slags karakter som representerer oss sosialt. Dette betyr at noen har fortalt oss hvordan vi bør være helt siden vi ble født. Hva skal jeg gjøre og hva skal jeg ikke gjøre? Hvordan skal jeg oppføre meg? Men dette er ikke alltid – eller til og med ofte – akkurat det vi faktisk ønsker eller vil gjøre.

Et maleri av en kvinne i rosa.

For å være en del av et samfunn og en kultur må vi «forfalske» oss selv litt. Vi må respektere strømmen, selv om vi ikke vil. Eller vi må lære å spise med bestikk, selv om det virker ubrukelig eller komplisert. Det er prisen vi må betale hvis vi ønsker å bli akseptert i en menneskelig gruppe. Det er delvis derfor, når vi er i samfunnet, vi spiller en eller flere karakterer.

Hvorfor ender vi opp med å akseptere disse reglene i spillet? Bare fordi hvis vi ikke gjør det, blir vi avvist eller straffet. De andre er ikke villige til å akseptere at vi gjør det vi vil. Så ofte vil de motsette seg, subtilt men kraftig, enhver posisjon som er forskjellig fra gruppens.

De legger begrensninger på oss, som de ikke alltid forklarer oss og som vi ikke alltid forstår. Men generelt lærer vi å handle etter deres regler fordi vi er redd for de lidelsene det medfører å ikke gjøre det.

Å vokse betyr å bli mer selvstendig og kanskje være annerledes

Noen mennesker får aldri sjansen til å bevege seg forbi denne barndomsfasen. Når vi er små, forteller voksne oss hva vi skal gjøre. Vi blir vant til å adlyde, vanligvis uten å vite hvorfor. Det gode og onde blir lært til oss som absolutter hvor våre meninger og følelser ikke teller så mye.

Å være annerledes.

Å vokse betyr å forstå et «hvorfor» som ligger bak disse normene, begrensningene og restriksjonene. Det betyr også å bestemme hvor godt det passer våre ønsker og deretter handle tilsvarende. For å gjøre alt dette, må vi gi slipp på vår frykt for å tenke på egenhånd. Det er på tide å utforske hvem vi er, utenfor karakteren vi har lært å spille.

Når vi gjenkjenner oss selv som voksne, begynner vi å se at vi har ressurser til å være uenige med ting og gå mot strømmen. Selvfølgelig må vi først vite hva vi er enige i. Det vil utgjøre våre overbevisninger. Og overbevisninger er det som gir oss styrken til å være annerledes hvis det er nødvendig.

Dessverre fullfører vi ikke prosessen bestandig. Noen ganger velger du ikke å vokse. Det er en tøff jobb som ikke bare krever innsats og utholdenhet, men også verdier. Ikke alle er villige til å reise hele veien som fører dem fra karakteren de har bygget til sitt virkelige selv.

Ikke alle ønsker å stå ansikt til ansikt med sin frykt for å være seg selv. Men de som gjør – de får frihet. De får også en sjanse til å utforme sin egen skjebne, i tråd med hvem de egentlig er.

Bilder gjengitt med tillatelse av James Bullogh