Å overvinne stillheten til seksuelle overgrep i behandlingen

Seksuelle overgrep består av potensielt traumatiske hendelser. Den lidende har den vanskelige oppgaven av å forberede en historie om hva som skjedde som vil tillate dem å fortsette å leve. Men i behandlingen finner de ikke alltid den støtten de trenger.

Seksuelle overgrep er omgitt av en god del stillhet i behandlingen. Faktisk er terapeuter lært opp til ikke å presse pasienter for informasjon eller stille dem spørsmål som kan være for smertefulle. Selv om denne strategien er respektfull, ser den imidlertid ikke ut til å være spesielt effektiv for de som ikke har overvunnet seksuelle overgrep i barndommen.

Behandlingen bør prøve å avdekke tabuet og traumet ved seksuelle overgrep når det plager pasienten. I tillegg manifesterer traumer seg ikke bare i form av mareritt eller tilbakevendende minner, men kan gjøre det på mange måter. Derfor må fagfolk ofte være initiativrike for å oppdage det.

Pasienten skal ikke måtte huske spesifikke aspekter og unødvendige detaljer ved overgrepet. Det å ha vært utsatt for seksuelle overgrep fører faktisk ofte til skyldfølelse og skam. Derfor vil de unngå å fortelle historien sin og gå tilbake til opplevelsen. De ønsker å unngå smerte, ikke gå gjennom det igjen.

Stillheten til seksuelle overgrep i behandlingen

Seksuelle overgrep og voldtekter er tabu selv blant psykisk helsepersonell. Likevel er de ekstremt vanlige forekomster i samfunnet vårt. Seksuelle overgrep er ikke knyttet til klasse, etnisitet, alder, kjønn eller seksualitet: det kjenner ingen grenser og alle kan bli berørt.

Neil Henderson, administrerende direktør i Safeline, ga ut noen skremmende data om tall om seksuelle overgrep i Storbritannia. Han hevdet at én av fem kvinner (5,8 millioner) og én av seks menn (4,6 millioner) i Storbritannia har opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep siden 16-årsalderen. Videre er det anslått at ett av ti barn i Storbritannia har vært utsatt for seksuelt misbrukt.

I tillegg undervurderer denne statistikken det sanne omfanget av problemet. Henderson hevder at bare ett av seks ofre noen gang avslører eller rapporterer om seksuell voldsforbrytelser, på grunn av “frykten for ikke å bli trodd” eller følelsen av “forlegenhet” og “ydmykelse”. 85 prosent av ofrene vil ikke rapportere om de har blitt seksuelt misbrukt eller voldtatt, og bare 1,7 prosent av 16 prosent av voldtektene fører til tiltale.

Det er et intenst personlig emne og ikke noe folk vil snakke om. Derfor må psykisk helsearbeidere oppmuntre (uten å tvinge) folk til å si ifra. De må øke bevisstheten slik at de som lider vet at det ikke er deres feil, og at de har noen som de kan diskutere saken med i fortrolighet.

Effektene av seksuelle overgrep fortjener spesiell oppmerksomhet

Effektene av seksuell vold kan være ødeleggende og langvarige, og påvirker ikke bare offeret, men også familie og venner, så vel som samfunnet for øvrig. Faktisk lider mange av Neil Hendersons pasienter av depresjon, posttraumatisk stresslidelse, angst, isolasjon, spiseforstyrrelser, narkotika- og alkoholmisbruk, selvskading og selvmordstanker.

For eksempel blir 15 prosent av alle selvmord og 40 prosent av alle hjemløse ungdommer tilskrevet seksuell vold. Uten gyldig profesjonell og personlig støtte er det fire ganger større sannsynlighet for at ofre blir utsatt for et nytt overgrep.

Langvarig effekt på hverdagsstress

Dr. Marianne Torp Stensvehagen gjennomførte dybdeintervjuer med ti overgrepsofre og fikk 57 andre til å svare på et spørreskjema. Få har undersøkt denne formen for hverdagsstress hos mennesker som har opplevd seksuelle overgrep, men hun utforsket temaet i oppgaven sin.

Vi opplever alle stress i hverdagen. Å lide av seksuelle overgrep betyr imidlertid en betydelig ekstra vanskelighet med å takle stress. Faktisk fant forskeren en sterk sammenheng mellom hverdagsstress og traumerelaterte symptomer.

Studien hennes indikerte videre at intensiteten av PTSD-symptomer blant alvorlig seksuelt misbrukte kvinner var relatert til en høy grad av opplevde daglige plager, en lav mengde daglige positive stimuli, bruk av maladaptive mestringsstrategier og et lavt nivå av emosjonell stabilitet.

Resultatene på irritasjons-, forbedrings- og mestringsskalaen er potensielt interessante fra et intervensjonistisk synspunkt. Aversive livshendelser, som seksuelle overgrep, kan være ute av kontroll for kvinnen som lider av dem. Dette skyldes at de er i en åpenbart ugunstig posisjon i forhold til sin aggressor. Måten de evaluerer og takler hverdagslige hendelser på kan imidlertid forbedres med intervensjoner rettet mot overlevende.

Daglig og langvarig stress er kamuflert med andre psykiske problemer

For kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, er situasjonene der de husker dette faktum mange og varierte.

«Det påvirker hele hverdagen til de jeg har snakket med. I intervjuene kom det fram at mye av det som vi andre opplever som normalt, som det å ta bussen eller gå på butikken, oppleves som et stress av mange av disse kvinnene», sier Torp Stensvehagen.

For eksempel blir frykten for å gjenkjenne overgriperens parfyme eller dialekt utålelig. Videre ønsker mange personer som har opplevd tidligere seksuelle overgrep å isolere seg etter hendelsen i lang tid. Det er fordi de først opplevde skyld og skam etter overgrepene.

Gradvis, over tid, setter disse følelsene seg inn i kroppen. Følgelig kan det være mange fysiske plager og atferd som ingen forklaring kan finnes på, men de er der. Det betyr at mange mennesker blir ekskludert fra normal hverdag, utdanning og yrkesliv. De lever sin lidelse i fullstendig ensomhet og uten profesjonell hjelp.

Studien fant at kvinner som hadde symptomer på PTSD rapporterte mer hverdagsstress, færre vanlige gleder, lite pusterom i hverdagen og mer bruk av upassende mestringsstrategier.

Derfor, hva om, ved å spørre pasienten om de har vært utsatt for overgrep, åpnes dører for dem til en ny begynnelse? De har alltid muligheten til å ikke fortelle det, men å få muligheten er kanskje det de trenger.

De store terapeutiske effektene av å bestemme seg for å snakke

Psykisk helsepersonell har plikt til å bidra til å forebygge de langsiktige aversive konsekvensene av en traumatisk hendelse. Dette betyr at de må være klar over tegn og symptomer som ofte oppleves av overlevende etter seksuelle overgrep. Likevel er emnet vanskelig å snakke om og mange terapeuter kan være redde for å si feil ting eller stille feil spørsmål.

Traumetrening gir terapeuter mulighet til å utdanne seg og dermed hjelpe pasienter. På sin side kan fysiske og emosjonelle stressrelaterte problemer, symptomer og mulige sykdommer forebygges. Med traumetrening blir fagpersonen tryggere på å stille spørsmål om overgrepet. Følgelig innser pasienter at de alle er en del av rutinen og føler seg ikke dårlige av å svare dem. Derfor kan flere forekomster av overgrep avdekkes.

Det er ekstremt viktig å oppdage seksuelle overgrep og fremme pasientens uttrykk for hva som skjedde med dem når de åpenbart lider. Det betyr at de kan bli hjulpet så snart som mulig. På sikt betyr dette også redusert stress og forbedrede mestringsstrategier, noe pasientene vil være ekstremt takknemlige for.