Å lide i stillhet – en typisk menneskelig ting

· desember 20, 2017

Mange av oss gjør det. Vi gjemmer oss i vårt lille skall for å lide i stillhet, alene og uten at noen merker det. Vi setter på oss et modig ansikt og later som ingenting skjer mens det faktisk er uendelig kamp inni oss. Frem til det skjer, til vi en dag ikke kan holde ut lenger, og vi knekker sammen.

Vi er sosiale vesener, og likevel velger de fleste av oss å lide på en ensom måte. Vi foretrekker å dele latter, gode øyeblikk.

Vi holder oss til rutiner med folkene rundt oss fordi det er slik vi føler at vi har en viss mengde kontroll. Som om ingenting slukte oss på innsiden.

«Du trenger mer mot for å konfrontere lidelse enn du gjør for døden.»

-Marlene Dietrich-

Noe både psykologer og psykiatere er svært klar over, er at traumer og stillhet nesten alltid går hånd i hånd. Det er ikke lett å snakke høyt om ting som skader oss.

Det er to spesifikke grunner til dette: vi er redde for å bli dømt, og fremfor alt for å vise vår sårbarhet. Fordi i denne hensynsløse verden er det sterke personligheter som vinner. De som tolererer alt, som ikke klager, og i stedet er modeller av optimisme og selvtillit.

Det er ødeleggende å innse at i dagens verden er lidelse fortsatt et stigma. Dessverre er det så mange mennesker med depresjon som fortsatt går uten behandling. Faktisk har selvmordsraten blant unge mennesker steget til bekymrende høyder.

Ta et øyeblikk for å tenke på dette.

Fargerik sideprofil av kvinne

Grunner til at du IKKE burde lide i stillhet

For ikke lenge siden publiserte en velkjent avis et personlig brev fra en kvinne som sa at hun ikke lenger kunne fortsette med livet sitt. Hun hadde blitt en mor for tredje gang, og følte at hun ikke kunne komme seg ut av sengen. Så merkelig som det kan virke, var nesten 80% av kommentarene rent nedsettende, og av og til grenset de mot grusomhet.

Depresjon: en kjemisk og emosjonell opphopning i hjernen

Fødselsdepresjon er fortsatt et nesten tabu emne selv i dag. Hvis en kvinne opplever denne stemningsforstyrrelsen etter fødselen, blir hun straks stigmatisert.

Fordi det samfunnet forventer av henne, er at hun skal være perfekt og glad. Derfor, så trist som det er, går mange mødre gjennom denne perioden bak lukkede dører, på en privat og nesten brutal måte. Alt fordi de frykter verdens kritikk.

Det samme skjer med tenåringer. Gutter og jenter som er ofre for mobbing, de lider i stillhet, og ber ikke om hjelp. De gjemmer seg i ensomhet og alene på rommene sine, som er det eneste stedet der de føler seg trygge. Det er ikke nok.

Vi må handle før det er for sent. Før vår vilje blir enda svakere og vårt liv føles meningsløst.

Jente gråter

6 grunner til at vi burde slutte å lide i stillhet

Den første grunnen til å slutte å lide i stillhet er enkel og åpenbar. Hvis du ikke gjør det, vil lidelsen fortsette å vare. Hvis du ikke tar skrittet for å be om hjelp, vil smerten bare bli verre. Det vil bli en lang, kvelende, ødeleggende stillhet.

  • Symptomene blir enda mer motstandsdyktige. Vi slutter å være mennesker og blir til smerte. Symptomene blir mye mer komplekse.
  • Negative tanker vil intensivere seg. Vi blir fanget i vår egen personlige fengselscelle.
  • Et øyeblikk kommer når sosial kontakt blir ubehagelig for oss, og vi vil avvise det. Klemmer, følelsesmessig kjærlighet og vennlige ord vil miste deres mening. Vi vil se på dem med mistanke og tolke dem som trusler.
  • Å utsette behovet for å be om hjelp vil gjøre det vanskeligere å behandle lidelsen.
  • Vi vedlikeholder stigmatikken. Ved ikke å ta skrittet, ved å ikke la oss selv få profesjonell hjelp eller kommunisere hva som skjer med oss ​​til noen vi stoler på, fôrer vi bare ideen om at traumer og lidelser går hånd i hånd med stillhet.

Å komme seg opp om morgenen er den vanskeligste delen av dagen hvis du har depresjon

Å koble deg med noen for å kureres

Lidelser isolerer oss, men å koble oss sammen med våre medmennesker og oss selv er terapeutisk. Når vi deler våre sårbarheter og smerter med den rette personen, eller en kvalifisert profesjonell, tar vi to skritt fremover.

Det første er fordi vi har sluttet å sabotere oss selv. Ingen velger å gå gjennom fødselsdepresjon. Ingen fortjener å være offer for mobbing, eller slave av en traumatisk fortid eller en tapt barndom. Og ingen fortjener å ta så dårlig vare på seg selv at de ikke elsker seg lenger.

«Når du lider, tving deg selv til å huske et godt øyeblikk. En liten ildflue er mørkets ende.»

-Alejandro Jodorowsky-

Kvinne og sommerfugl

Den andre fordelen vi får ut av det er emosjonell katarsis. Mange mennesker kommer til psykoterapi kledd i raseriets rustning. I virkeligheten skjuler de bare sårbarheten deres.

Til slutt vil terapi oppmuntre til forsoning og riktig tilkobling med omgivelsene. Og så vil de la sine lenker falle bort, bit for bit.

Det er en treg, kjedelig prosess, det er det ingen tvil om. Men det er noe vi alle fortjener: å slutte å lide i stillhet og å ha noen som forstår oss og hjelper oss.

La oss ta et øyeblikk for å tenke på det. La oss komme ut av ensomheten slik at vi kan være oss selv igjen, uten frykt.

Sist men ikke minst må vi huske at lidelse forandrer oss. Det hakker løs på oss til vi blir til en annen person. Vi slutter å være tro mot oss selv. Og det – det er noe ingen fortjener.