Overdiagnostisering i psykiatrien
Fenomenet med overdiagnostisering i psykiatrien er grunnet tendensen til å sette en patologisk merkelapp på visse atferder, selv om de ikke er det. Overdiagnostisering er vanlig innenfor psykiatrien. Ikke bare leder det til ukorrekte diagnoser, men mange ender opp med å ta medisiner når de ikke egentlig trenger dem.
Den subjektive naturen til diagnostiseringsprosessen har vært et problem i psykiatrien i lang tid. Psykiatere skal bestemme om en pasient har en psykisk lidelse basert på sine observasjoner og ueksakte diagnostiske instrumenter. Gitt disse betingelsene, er det enkelt å gjøre feil som leder til overdiagnostisering.
Den mest aksepterte diagnostiske referansen er Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM). En gruppe psykiatere (de fleste fra USA) lager manualen. De stemmer for å ta avgjørelser om definisjonen og inkluderingen av lidelser i manualen. Den første versjonen av manualen identifiserte 60 lidelser. Men de mest nylige versjonene identifiserer mer enn 500.
“Den som kun vet om medisin, vet ikke engang om medisin.”
– Abel Salazar –
Er det et problem med overdiagnostisering i psykiatrien?
Dataene indikerer at overdiagnostisering i psykiatrien er et problem. Dersom du holder deg til den strenge definisjonen av de seneste versjonene av DSM, indikerer eksperter at 70% av befolkningen har noen form for mental lidelse. Ikke bare det, men disse individene ville alle vært kandidater for medisiner.
DSM-5 inkluderer noen lidelser som til og med profesjonelle innenfor psykiatrien setter spørsmålstegn ved. For eksempel finnes det en lidelse i DSM kalt “psykotisk risikosyndrom“, som innebærer å ha en karakteristikk som indikerer en høy sannsynlighet for å utvikle psykose i fremtiden. Denne diagnosen er en rettferdiggjøring nok for å medisinere med antipsykotika.
Dersom du stopper opp og tenker på det, kan nesten alle bli diagnostisert med dette syndromet på et tidspunkt i livet. Har du noen følt at du “blir gal”, men ikke ble det? Å behandle en lidelse som kan skje i fremtiden, er absurd. Det er som å skrive ut en medisin mot høyt blodtrykk til et barn med foreldre med høyt blodtrykk fordi de er i risikogruppen for å utvikle det på et eller annet tidspunkt.
Et annet eksempel er “dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse med dysfori”. Denne “lidelsen” beskriver i bunn og grunn en usosial, egoistisk og uempatisk person. Ifølge DSM er noen med denne “lidelsen” også en god kandidat for medisinering. I virkeligheter har de bare en ubehagelig personlighet. I DSM-5 er det å føle seg ekstremt trist i mer enn én måned etter dødsfallet til en elsket nok til å bli diagnostisert med depresjon.
Forskjellen mellom å ha en lidelse og bare ikke føle seg bra
Grensene mellom friskhet og sykdom i sfæren til psykiatrien er vanskelig å definere. Tross alt er “normalt” et subjektivt konsept og er relatert til et individs spesifikke kontekst. Det er også viktig å poengtere at å være menneske alltid vil involvere en viss mengde lidelse. Å leve er synonymt med å takle konstant uvisshet.
Du vil aldri ha alt du ønsker deg, eller ha et perfekt balansert liv. Alle må takle lidelser fordi døden eksisterer og er brutal. Ingen kan unngå å føle seg frustrerte over omstendigheter som er utenfor deres kontroll og alle er egoistiske eller “slemme” i en viss grad.
Det gir mening at du har tider i livet der du føler deg trist og andre der du sliter med angst. Noen psykoanalytikere tror at å ha tre episoder med psykose i løpet av livet er helt normalt. Det hele avhenger av hva som foregår rundt deg. Som vi nevnte ovenfor, blir problemer som er helt normalt definert som lidelser, noe som leder til overdiagnostisering i psykiatrien.
En annen tilnærming til lidelser
Frem til nylig, ble sorgen over tapet av en nær person taklet innenfor individets umiddelbare krets. Alle forstod at en viss grad av lidelse var normalt og nødvendig. I dag er disse støttenettverkene imidlertid svekket.
Nå for tiden er det vanskelig å uttrykke emosjonell smerte, noe som er grunnen til at mennesker som lider føler seg ensomme. Ideen om at vi skal være lykkelige hele tiden legger mye press på alle. Mange mennesker lar ikke seg selv lide engang. Dermed er deres måte å takle disse følelsene på, en pille skrevet ut av en psykiater.
For det bedre eller verre er medisiner en måte å takle individuelle og kollektive uroligheter. Overdiagnostisering er en tveegget realitet. På den ene siden har man ortodoks psykiatri, som jobber med et veldig smalt omfang av diagnoser og intervensjoner. På den andre siden har man mennesker som lider, men nekter å forstå smerten sin. I stedet ber de om et kjemisk stoff for å hjelpe dem med å undertrykke den.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
Bianco, A., & Figueroa, P. (2008). Sobrediagnóstico, derechos vulnerados y efectos subjetivos. Ethos educativo, 43, 64-79.
