Motstand i terapi: Hvordan kan det løses?

En stor del av terapeutisk endring er avhengig av om klienten gjør leksene sine. Når de bestemmer seg for å ikke fullføre, antar terapeuten ofte at de rett og slett ikke vil endre seg. I denne artikkelen skal vi snakke om motstand i terapi, og hvordan man best kan takle denne utfordringen.

Motstand i terapi refererer til klientens holdninger, atferder eller kognisjoner som kan forsinke eller hindre terapeutisk endring. Vanligvis er den til stede de første trinnene av evalueringsfasen, fordi det er der klienten kan begynne å stille spørsmål ved behandlingen. I tillegg til dette kan de nekte å snakke oppriktig eller svare høflig på terapeutens spørsmål. Noen ganger kan de godta å svare på spørsmålene, men velger å dele veldig lite relevant informasjon. Videre kan det også forekomme at de motsier terapeuten, eller ikke tror på dem, spesielt hvis terapeuten er yngre enn dem selv.

Ofte stammer motstand i terapi fra mangelfulle inngrep i motivasjonsstadiet, som er en avgjørende del av den terapeutiske prosessen. Mange terapeuter velger å legge alt ansvaret på klientens skuldre, og henviser til passivitet og stahet. Dette, som du kan forestille deg, er veldig skadelig for hele prosessen.

Motstand er terapeutens sak

Terapeuter kan utvilsomt stoppe den terapeutiske prosessen dersom de mener at det ikke lenger er lønnsomt eller hensiktsmessig for klienten. Det å vurdere klientens motstand som grunnen til at behandling ikke er hensiktsmessig, eller anta at det betyr at de ikke ønsker å bli bedre, er imidlertid helt feil.

Vi kan se dette problemet fra tilnærmingen til motivasjonsterapi. Det motiverende intervjuet for eksempel, er basert på å tilpasse den terapeutiske stilen til de ulike stadiene for endring som klienten vil gå gjennom. Gjennom dette kan man se at klientens motstand er terapeutens problem, ikke bare pasientens.

Derfor bør ikke terapeuten umiddelbart føle seg overbevist om at klienten ikke ønsker å motta behandling eller å forbedre seg på visse områder. I stedet er det bedre å reflektere over hva som kan ha fått klienten til å konstruere disse barrierene. Kanskje typen terapi ikke er den rette for klienten.

For å unngå at dette utvikler seg videre, vil det mest passende være å ta opp problemet i den kommende timen. Oppriktighet og ekthet er utrolig relevant når man skal etablere et godt terapeutisk forhold. Det vil også hjelpe med å finne løsninger på motstanden som kan dukke opp underveis.

Mulige årsaker til motstand i terapi: Terapeutens alder

Motstand i terapi er mer vanlig enn du tror. En veldig vanlig forekomst relatert til slik motstand er at klienten stiller spørsmål til terapeutens profesjonalitet. Kun fordi de ikke har grått hår, en fyldig bart, et ansikt fullt av rynker eller fordi de ikke har på seg dress. Det som kan starte som en enkel kommentar i begynnelsen av terapien, kan utvikle seg til motstand senere. Det er da pasienten vil begynne å tvile på psykologen sin på alle måter. Kanskje de tror at terapeuten deres ikke er i besettelse av de riktige verktøyene eller den informasjonen de trenger for å hjelpe dem. En annen vanlig situasjon som kan oppstå er at klienten mener at terapeuten er altfor ung til å forstå de problemene de har.

Dessuten er det viktig å merke seg at aldersforskjeller mellom terapeuter og klienter, for det meste, er et problem i begynnelsen av prosessen (på klientens side). Årsaken til dette vil ofte være at eldre klienter mest sannsynlig vil tro at en ung terapeut ikke vil kunne forholde seg til problemene deres. Det er imidlertid viktig å løse problemet med en gang. Å bruke de riktige strategiene kan nemlig gjøre forventningene om en tilsynelatende meningsløs behandling til en mulighet for å styrke den terapeutiske alliansen.

Labrador foreslo viktige strategier i sin håndbok Difficult Situations in Therapy (2011). For eksempel å oppklare pasientens problemer og å spørre dem direkte om den motstanden de signaliserer og hvilke ferdigheter de frykter terapeuten ikke har. I tillegg til dette, råder han også klienter til å fokusere på den positive siden av å ha en ung terapeut.

Å motvirke motstand i terapi med selvrapportering

Under evalueringen og selve intervensjonen er sjansene for at klienten ikke gjør leksene sine, store. Selv de mest grunnleggende, som for eksempel selvrapportering, er meget viktige. De er meget nødvendige for en funksjonell analyse, samt utarbeidelsen av en plan for behandlingen.

Av denne grunn er det ekstremt nødvendig å få klienten til å ta med seg sine egne notater til hver time. Noen strategier for å oppnå dette inkluderer:

• Ikke anta at klienten din har fullstendig forstått forklaringen din om hvordan de selvrapporterer. Du har kanskje ikke vært tydelig nok, eller tilpasset språket ditt til klientens behov. Ikke nøl med å forklare hva oppgaven består av. Du kan også stille spørsmål til klienten for å forsikre deg om at de forsto forklaringen du ga.
• Legg vekt på oppgavens verdi. Insister på at til tross for at selvrapportering er nyttig for deg som terapeut, er det også verdifullt for klienten. I tillegg til det, er det viktig at du nevner at å ikke fullføre oppgaven er i strid med det de ønsker å oppnå.
• Sørg for å be om selvrapportering på en passende måte. Forsøk å unngå å si ting som “Du må gjennomføre selvrapportering og ta med notatene til neste time”. I stedet vil det være mye mer praktisk å motivere dem. Sørg for å understreke at for best mulig behandling må arbeidet gå begge veier.
• Forsikre deg om at materialet og mediet som brukes til å gjennomføre selvrapporteringen er tilstrekkelig. Klientens utdanningsnivå, så vel som deres sosiokulturelle status, kan variere veldig. Det er normalt å tenke at papir og blyant er et verktøy som alle kan bruke. Imidlertid er det ikke sikkert at dette alltid vil være tilfellet.

• Tillat ekstern hjelp. Dersom klienten for eksempel pleier å glemme å fylle ut selvrapporteringen, kan de sende de en tekstmelding som en påminnelse. Det er også ting dere sammen kan planlegge for i terapitimen. Hjelp dem med å sette opp en rekke alarmer eller skrive påminnelser de kan henge opp på steder som er lette å se. Slik vil det være lettere å huske på.

Betinget terapi som det siste alternativet

Motstand i terapi kan gå veldig langt. Det har vært tilfeller der klienter fremdeles ikke tar selvrapportering på alvor etter å ha gått gjennom alle justeringene vi har snakket om. Det verste i disse tilfellene er at det ikke ser ut til at det er noe problem som forårsaker dette. Når dette skjer, kan du konfrontere pasienten som en siste utvei. Fortell dem at dersom de ikke fullfører selvrapporteringen, vil den neste terapitimen avlyses.

For å betinge terapien, ring klienten dagen før avtalen og spør om de har fullført selvrapporteringen. Dersom svaret er nei, kan du avlyse den kommende avtalen. Husk at du alltid bør betrakte dette som en siste utvei. Selvrapportering er avgjørende for klinisk praksis, det er det ingen tvil om. Imidlertid vil det ikke være mulig for noen klienter å utsette eller avbryte behandlingen på grunn av problemene de opplever. Dette er viktig å huske på.

Det endelige målet vil alltid være å tilby klienten din den mest passende, effektive og nyttige terapien i henhold til deres problemstillinger. Dersom det er mulig å endre typen oppgave, eller å eliminere den til fordel for andre midler som kan oppnå samme mål, ikke nøl med å finne og implementere dem.