Min personlige erfaring med mobbing på arbeidsplassen
Jeg tror at vi alle, i større eller mindre grad, deler den oppfatning at i det minste i noen sektorer fortsetter kulturen med utnyttelse av arbeidstakere å være i førersetet. I et slikt miljø er en dårlig arbeider ikke bare den som presterer dårlig, men også den som ikke ler med sjefen. Eller, den som protesterer over å få mindre betalt enn en kollega som gjør samme jobben. Eller, rett og slett, den som ikke passer inn.
På den annen side har folk en tendens til å støtte den selvoppfyllende profetien. Dette oversettes til det faktum at når noen tror de er en dårlig arbeider, gir andre dem vanligvis midler til å støtte hypotesen deres.
Hvis de har muligheten til å gjøre det, vil de for eksempel gi dem mer kompliserte oppgaver. Eller, de vil ikke hjelpe dem når de trenger det. De vil også be sine kolleger om ikke å gjøre det. “Hvorfor gidde?” vil de si, “det er best at hen forsvinner så snart som mulig”.
I dag vil jeg dele min erfaring med mobbing på arbeidsplassen. Det kan være nyttig for noen som står overfor denne typen situasjoner for øyeblikket.
Skolegårdshierarkiene som resulterer i mobbing på arbeidsplassen
Med tiden og ettertanken har jeg innsett at aggresjon alltid følger virkelig lignende mønstre, selv om scenariet kan endre seg. For eksempel, akkurat som i klassen, var det en som visste hvordan han skulle gjøre deg sint uten at læreren la merke til det, det er likt på jobb, bortsett fra at teknikkene er litt mer sofistikerte.
I mitt tilfelle var det en kollega. Da jeg ble ansatt var vi på samme nivå, han var allerede overbevist om at han ville ta over selskapet. Først ønsket han meg velkommen, beskyttet meg og lærte meg, og min inntreden i selskapet var innbydende og positiv. Men nesten umiddelbart så jeg varsellampene. Han ba meg gjøre visse prosedyrer som han ville og ikke som sjefen sa. Han kritiserte også alle som ikke var i gruppen vår. Eller han gjorde meg tjenester som han senere minnet meg om osv.
Over tid begynte jeg å legge merke til at de andre unngikk å samhandle med kollegaen min. Det samme skjedde ikke med nykommere, for han var alltid den første som dukket opp og ønsket dem velkommen.
En dag tok jeg toget med en av disse “utenforstående”. Etter noen anspente øyeblikk som jeg ikke helt forsto, så det ut til at han innså at jeg ikke var en dårlig person. Det var da jeg begynte å reagere, men jeg åpnet også døren for mobbing.
Fullt begrunnede mistanker
Etter en stund advarte kollegaen min meg om at denne personen var farlig. At “gjengen” hans var skapt av mennesker som han beskyttet, men som han tvang til å gjøre ham tjenester. Han sa at de gjorde deler av jobben hans, var oppe til sent med ham for å fullføre arbeidet, den slags. Han sa også at han trakasserte alle de som ikke spilte med til de endte opp med å si opp.
Men da var jeg allerede mistenksom. Det var spesielt slående hvordan kollegaen min hadde satt seg fore å demonisere alle de som ikke satt med oss i kantina. Dessuten, hvordan jeg, uten å vite det, ofte hadde fått ham ut av trøbbel ved å ofre min egen tid og krefter. Sjefene viste ham ikke sympati, men de lot ham løpe fritt fordi han alltid nådde målene sine. Problemet var at han fikk dem på bekostning av oss andre.
Min nye venn fortalte meg også om noen ganske lyssky ting som involverte kollegaen min. Det så ut til at han en gang ble tatt på kontorets sikkerhetskameraer da han stjal penger fra en kollega. Han forfalsket et strømbrudd, og siden da har ikke kameraene fungert.
En annen dag slettet han en viktig prosjektfil fra en annens datamaskin. Da ble han sett skrape opp noens bil. Det virkelige problemet kom imidlertid akkurat da jeg planla min flukt. Han kom og kunngjorde at en ny æra begynte da han nettopp hadde blitt forfremmet. Han hadde rett.
Når å kjempe er verre enn å flykte
Det var uflaks at mine små tegn på avvisning mot ham sammenfalt med forfremmelsen hans. Jeg unnskyldte meg selv for at jeg ikke gjorde jobben hans for ham. Jeg begynte å samhandle med resten av kollegene mine og gjøre jobben min med de vanlige metodene. Han var tydeligvis klar over det, så han startet en mobbekampanje mot meg.
Plutselig, over natten, ble jeg den dårlige arbeideren, den verste av alle. Jeg begynte å mislykkes. Han gjorde meg så nervøs med sin konstante kritikk at feilene mine ble mangedoblet, selv om jeg godt visste at jeg var i stand til å gjøre jobben min.
Plutselig nådde ikke essensielle e-poster meg, ordre ble endret på sekundet, det gikk rykter om at jeg fløy rundt og nedsettende kommentarer som senere ble til “Bare tuller, mann, så følsom du er!” Hver gang veilederen spurte hvem som hadde gjort noe, pekte han på meg.
Pennene mine og kjeksen jeg hadde i skapet forsvant. Mitt fulle navn dukket opp i alle e-postene som ble sendt for å klage på at noe var galt. Resten av kollegene mine ble bare nevnt ved fornavn.
Jeg prøvde å kjempe. Han visste at jeg ikke var en dårlig arbeider, og søren heller, alle der visste hvem den slemme egentlig var. Så jeg gikk til HR og leverte en klage. Vet du hva som skjedde? Det ble sendt en e-post til alle, der vi ble bedt om å oppføre oss hyggelig mot andre. De sendte ham bare et hint.
Jeg måtte slutte
Jeg var allerede på et punkt uten noen vei tilbake. Hele livet mitt dreide seg om ham. Jeg var engstelig om natten om å gå på jobb, engstelig på jobb over å måtte forholde meg til ham, engstelig når jeg gikk hvor som helst på grunn av ren utmattelse. Jeg snakket om ham hele tiden: med kollegene mine, kona, vennene mine, foreldrene mine … Selv når han ikke var i nærheten, var han sentrum i livet mitt. Mange mennesker ble lei av å høre på meg og vendte seg bort.
Sluttresultatet var både godt og dårlig. Den gode nyheten er at jeg endte opp med å reagere og sluttet i jobben, så jeg klarte å bli meg selv igjen. Den dårlige nyheten er at jeg sluttet uten å rapportere ham, akkurat som mange andre mennesker gjør, av ren utmattelse. Jeg hadde ikke krefter til enda en passiv-aggressiv kommentar eller ubegrunnet forelesning, og til å fortsette å føle meg verdiløs. Så jeg kom meg ut derfra.
I dag forstår jeg at jeg virkelig tapte kampen. Fordi å kjempe mot mobbing handler ikke om å gi skolegårdsmobbere det de fortjener, men å styrke de som blir mobbet. Han fortsatte med det, de andre så på, og jeg led. Og andre vil lide etter meg fordi ingen av oss gjorde noe.
Det eneste som gjenstår for meg nå er å forplikte meg til det faktum at jeg aldri vil være en likegyldig tilskuer. Fremfor alt å ha troen på at det alltid vil finnes de som har mot til å sette en stopper for terrorveldene som enkelte arbeidsmiljøer har blitt i dag. Mobbing på arbeidsplassen må stoppe.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Gamonal Contreras, S. (2021). El mobbing o acoso moral laboral.
- Carrera, J. A. B., & Burneo, J. A. B. (2021). Responsabilidad del empleador por mobbing horizontal. FORO, Revista de Derecho, (35), 47-64.
- Padial Ortiz, O., & Iglesia Mari, M. D. L. (2002). El mobbing como enfermedad del trabajo.
- Torres, A. M. M. (2019). Acoso laboral (mobbing): Riesgo psicosocial emergente invisible. Revista Interamericana de Psicología Ocupacional, 38(2), 127-137.
