Løfter som ikke blir holdt
Det overrasker meg av og til hvor lett og naturlig noen mennesker har for å avgi løfter, som om livet var en lek og du kan love hva som helst uten å vite om du er i en posisjon til å holde løftet, selv i framtiden. For det er selvfølgelig ingen som tvinger deg til å gjøre noe som helst. Når det kommer til ting som for noen kanskje virker triviale, men som for andre er viktige, føler jeg at løfter ofte misbrukes.
Vi har alle hørt våre besteforeldre snakke om de gode gamle tidene hvor det å ære et løfte var et spørsmål som ble tatt på dødsens alvor. Det spiller ingen rolle om det du lover er trivialt eller noe veldig viktig – om du har sagt at du skal gjøre noe, eller gi noe, så burde det være nok for at du tar ditt ansvar.
Vi må ha i minne den skuffelsen vi påfører andre når vi bryter et løfte, for ikke å snakke om hvor sinte eller lei oss vi selv blir når vi blir sviktet. Vi må holde våre løfter, fordi vi har gitt vårt ord. Våre ord er de eneste personlige eiendelene som har noen verdi. Materielle ting er forgjengelige og en eller annen dag vil de være vekk. Våre ord og handlinger ender derimot opp med å definere oss som mennesker.
Det er det eneste som ingen kan ta fra oss. Men, vi mister det sakte men sikkert når vi gir løfter som vi vet vi ikke kan oppfylle. Når vi lover noe for å få noe ut av det selv, når noen blir lurt eller når vi lover noe for å få noe tilbake selv, og lignende. Tilliten vi håper at andre vil gi oss bygger på erfaringer vi deler med disse menneskene. Om andre vet at vi pleier å holde det vi lover, så vil alle som kjenner oss ta vårt løfte som en garanti. Vi kan være stolte av å være en person som holder det vi sier, som ikke gir falske løfter.
Når det kommer til løfter, så er det bedre å gi noen få ekte i stedet for mange falske. Om vi ikke kan eller vil holde et løfte så er det bedre å ikke avgi det. Tenk på det neste gang du føler deg fristet til å love noe … Er du villig til å holde løftet uansett hva som skjer?
