Lille Albert og rotta: etikk og eksperimenter

oktober 13, 2019
Psykologiske eksperimenter blir i dag utsatt for en ekstensiv og gjennomgående etisk evaluering før de blir godkjent og kan utføres. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. I denne artikkelen skal vi gå gjennom et eksperiment som har skapt kontrovers fra det ble gjennomført i 1920 og frem til i dag.

John B. Watson er kjent som en av fedrene til behaviorismen. Hans største, og kanskje viktigste, intellektuelle inspirasjon var Pavlov. Den russiske fysiologen som gjorde de første oppdagelsene om betinging. Med dette som grunnlaget sitt, utførte Watson en berømt studie, ofte kalt lille Albert-eksperimentet, eller «Albert og rotta».

Ivan Pavlov gjennomførte et ekstremt kjent eksperiment med hunder. Vi kan med trygghet si at dette eksperimentet var et av de viktigste innledende studiene som bidro til å etablere psykologien som en sann vitenskap. Pavlov oppdaget de grunnleggende aspektene av stimuli-respons og etablerte deretter prinsippene for klassisk betinging.

Watson, i sitt forsøk på å replikere Pavlovs eksperiment med hundene, kom opp med lille Albert-eksperimentet. Med andre ord, utførte han eksperimenter på mennesker. I dette meget spesielle tilfellet, manipulerte han en baby for å finne bevis for sin hypotese.

Pavlovs eksperimenter

Ivan Pavlov var en fantastisk forsker. Etter å ha studert flere ulike disipliner oppdaget han en dypere interesse for fysiologi. Og det var nettopp et fysiologisk element som tillot han å oppdage fenomenet betinging, fra stimulus-responsordningen.

Pavlov var i gang med å forske på fordøyelsessystemet til hunder da han oppdaget at hundene begynte å salivere (skille ut spytt) før de ble matet. Med andre ord oppdaget han at hundene forberedte seg på å spise, før maten ble servert. De reagerte på en stimulus, nemlig skrittene til den som kom med maten i gangen utenfor. Denne observasjonen inspirerte han til å begynne å eksperimentere. Senere introduserte han en rekke ulike stimuli før han serverte hundenes mat, som et varsel, på en måte.

Ivan Pavlov, og en av hundene han brukte i sine eksperimenter.

Den mest berømte formen for stimuli var en klokke, men sannheten er at Pavlov brukte mange ulike auditive stimuli, inkludert en fløyte, metronom og en stemmegaffel. Det er ikke hvilke stimuli han brukte som er viktig, men hva han fant. Han beviste at hundene alltid ville salivere da de hørte stimuli. De visste at lyden de hørte hang sammen med serveringen av maten. Pavlov hadde betinget dem. Lyden er stimulansen, som utløser saliveringen, som er responsen. Dette er klassisk betinging.

Bakgrunnsinformasjon om lille Albert-eksperimentet

Watson var en radikal positivist. Han trodde at menneskelig atferd burde studeres utelukkende basert på atferd som allerede var lært. Genetiske, ubevisste eller instinktive elementer var meningsløse for Watson. Han ville kun studere oppførsel, eller atferd, som han faktisk kunne observere.

Watson var en forsker ved John Hopkins University i Baltimore. Han begynte med ideen om at det meste av, om ikke all, menneskelig atferd kunne forklares av en persons læringshistorie basert på betinging. På grunn av dette, mente han det ville være en god idé å bevise at Pavlovs konklusjoner om betinging også kunne brukes på mennesker.

Sammen med sin assistent, Rosalie Rayner, besøkte Watson et barnehjem. Der plukket de ut en 9 måneder gammel baby, sønnen til en av sykepleierne ved barnehjemmet. Babyen ble ofte forsømt og levde i et veldig kaldt og nedrig miljø. Imidlertid fremsto babyen som ekstremt rolig. De ansatte på barnehjemmet sa at han, siden fødselen, knapt gråt i det hele tatt. Dette var begynnelsen til lille Albert-eksperiment, et av de mest kjente gjennom psykologiens historie.

Et kontroversielt eksperiment

I den første fasen av dette eksperimentet ble lille Albert presentert med ulike former for stimuli. Målet var å observere hvilken av disse som ville skape en frykt-reaksjon, med andre ord, hvilke stimuli som ville skremme han. De la etter hvert merke til at Albert kun viste tegn på frykt når han ble utsatt for høye lyder. Dette er en normal reaksjon hos babyer. Albert viste ingen tegn til frykt ved å bli vist hverken dyr eller flammer.

Deretter begynte de å fremkalle frykt-responser fra lille Albert gjennom betinging. De presenterte Albert for en hvit rotte. Først ønsket han å leke med den. Hver gang Albert forsøkte å leke med rotten ville Watson imidlertid produsere en veldig høy og plutselig lyd (han slo en hammer på et stålrør). Dette skremte lille Albert. Etter å ha gjentatt denne syklusen endte Albert opp med å frykte rotten, selv når det ikke lenger ble produsert høye lyder. Deretter fortsatte de å presentere Albert for andre dyr, som kaniner og hunder, og til og med en pelskåpe. De endte opp med å ha betinget Albert for alle disse stimuli. Han følte frykt og redsel når han var i nærheten av alle av dem.

Her ser vi lille Albert reagere med frykt på nærværet av en kanin.

Betinget frykt

De utsatte den lille babyen for disse eksperimentene over lang tid. Eksperimentene pågikk faktisk i nesten ett år. Til slutt gikk denne lille gutten fra å være en rolig baby til å konstant vise tegn på frykt og angst. Det gikk så langt at lille Albert til og med viste frykt ovenfor en julenissemaske (det hvite skjegget kan ha lignet den originale hvite rotten for Albert). Når de fikk han til å røre ved den, begynte han å gråte uavbrutt.

Under den andre fasen av eksperimentet bestemte Watson seg for å reversere betingingen. Dette innebærer en ekstinksjon, eller utslukkelse, av den frykten de allerede hadde etablert gjennom betinging. Men, dessverre, fikk han aldri anledning til å gjennomføre denne delen av eksperimentet. Watson ble sagt opp og utestengt fra universitetet på grunn av hans kontroversielle eksperiment og for å ha startet et forhold til assistenten sin (som senere ble hans kone).

Lille Albert etter eksperimentet

Det er ingen som med sikkerhet vet hva som skjedde med lille Albert etter at eksperimentet ble avsluttet. Det er imidlertid forskere som har forsøkt å finne ut hva som hendte med den lille gutten. Noen mente de fant beviser for at han hadde medfødt hydrocephalus og døde kun 6 år gammel. Andre mener at det ikke kan stemme med gutten fra filmklippene som er tilgjengelig fra eksperimentet. De mener de fant en mann som passet beskrivelsen. Denne mannen døde 87 år gammel, og hadde en fobi for hunder. Hvorvidt han var den lille gutten, og om hans fobi stammet fra deltagelsen i eksperimentet er umulig å svare på.

Lille Albert-eksperimentet er et av de mest velkjente studiene gjennom psykologiens historie. Studiets funn, konklusjoner, og dets mange diskutable feil og mangler, gjorde dette til en mye diskutert og kontroversiell studie. Studier som dette, Zimbardos fengsel-eksperiment og andre, førte til en gjennomgående undersøkelse av moral innen psykologi og en innføring av strenge etiske retningslinjer. Dette eksperimentet hadde aldri blitt godkjent i dag.

«Gi meg et dusin sunne og velutviklede spedbarn, og min egne spesifiserte verden å oppdra dem i, og jeg vil garantere at jeg kan plukke en av dem tilfeldig og trene det til å bli en hvilken som helst type spesialist jeg kan tenke meg – doktor, advokat, kunstner, handelsmann og ja, selg tigger og tyv, uavhengig av forfedrenes talenter, tendenser, evner, yrker og raser. Jeg går utover mine fakta, og jeg innrømmer det, men det samme gjør forkjemperne for motsetninger og de har gjort det i mange tusen år.»

-John B. Watson, 1930-

https://archive.is/20120803155410/http://htpprints.yorku.ca/archive/00000198/01/BHARRIS.HTM – En korrekt gjennomgang av lille Albert-eksperimentet