Sosial læring: Albert Banduras interessante teori

Hvordan lærer vi om folk? Å forstå hvilke mekanismer, tannhjul og komplekse subtiliteter som setter en oppførsel eller egenskap i bevegelse har alltid vært et av målene til psykologien. Albert Bandura introduserte teorien om sosial læring, en teori om interaksjonen mellom sinnet til den som lærer og deres omgivelser.

De fleste av oss har ingen anelse om hvordan barn lærer ting. Noen folk ser fremdeles på læring eller tilegnelse av en spesifikk evne som et resultat av klassisk atferdsmessig tilnærming, noe som er basert på imitasjon, kondisjonering og positiv eller negativ forsterkning.

Ingenting er derimot så intrikat, komplekst og fascinerende som sinnet til en lærling, hjernen til et barn eller voksnes evne til å generere en oppførsel eller tilegne seg spesefikk kunnskap. Ingen av oss er en tom boks til å fylles basert på eksternt press og begrensninger. Folk observerer, imiterer og utvikler i et partikulært sosialt landskap og som følge har visse mentale statuser som oppmuntrer til, eller hindrer læring.

Albert Bandura, en canadisk psykolog og professor ved Stanford universitet, adresserte disse spørsmålene for å formulere hva vi nå kjenner som sosial læringsteori. Det er en tilnærming hvor det atferdsmessige og kognitive møtes.

Hva teorien om sosial læring forteller oss

Banduras teori om sosial læring er også kjent som observasjonslæring eller modelering. For å tilføye litt kontekst, det startet på 60 tallet, en tid hvor behaviorisme var dominerende og læring ble tenkt på som så enkelt som å gi og motta informasjon fra ekspert til lærling. Den ene sendte og den andre mottok. Med andre ord, eksperten var det aktive knutepunktet og lærlingen det passive knutepunktet.

Albert Bandura derimot, så forbi den reduksjonistiske behaviorismen og imot det sosiale feltet. Lev Vygotski med sin sosiokulturelle teori var en annen. Bandura sa at barn lærer enkelte lekser fort og uten prøving og feiling. Hvis så, var det av en stor grunn: observasjon og sosialt landskap.

Bobo-dukken

Bobo-dukken er et av de best kjente eksperimentene i psykologifeltet. Gjennom 1961 og 1963 søkte Bandura og hans gruppe å demonstrere viktigheten av observasjonslæring hos barn og hvordan imitasjon av en modell – en voksen – er for barn mye mer signifikant enn å simpelthen gi eller ta fra en forsterkning.

• Eksperimentet involverte barn fra en alder av 3 – 6 år i fra Stanford Universitetets daghjem. Scenen var sjokkerende. I et rom fullt av leker, slo en voksen på en stor dukke med en klubbe foran en gruppe med barn. I et annet eksperiment, representerte den voksne en ikke-agressiv modell. Så, for en tredje gruppe ble aggresjonen fulgt opp med fornærmelser rettet mot dukken.
• Resultatene kunne ikke vært tydeligere. De fleste av barna som ble eksponert for den aggressive modellen ville med større sannsynlighet handle med fysisk aggressivitet enn de som ikke ble eksponert for modellen.

Bandura demonstrerte at det er 3 basis former for observasjonslæring.

• Gjennom en levende modell, som en virkelig person som utfører en atferd.
• Gjennom verbal instruksjon: fortelle detaljer og beskrivelser av atferd.
• Symbolsk metode: fiksjonelle karakterer fra en bok eller en film. En virkelig persons som har sin atferd overført gjennom media teller også her.

Prosess som medierer sosial læring

Den sosiale læringsteorien er ofte beskrevet som en “bro” imellom tradisjonell læringsteori (e.g., behaviorisme) og den kognitive tilnærmingen. Bandura, til forskjell fra Skinner, så alltid mentale (kognitive) faktorer i læring som viktig. han definerte “de som lærer” som å aktivt prosessere informasjon og vurdere forholdet mellom atferd og konsekvenser.

Derfor, bør vi ikke falle for feiltagelsen og tenke at folk imiterer alt de ser, og at absolutt alle barn vil utføre aggressiv atferd bare av å se voldelige scener hjemme eller på fjernsyn. Det er tanker før imitasjon. I tillegg, så er det mediatorer som vil oppmuntre til imitasjon av en alternativ respons.

Her er noen av de mediatorene.

Omgivelsene

Samfunnet er ikke helt homogent. Heller, så består det av og produserer de mest varierte omgivelser og scenarier. Noen er mer gunstige, og andre er mer undertrykkende.

La oss se på et eksempel. Carlos er 11 år og i år så har han en ny fiolinlærer. I begynnelsen så var han fascinert over instrumentet. Han ville ha et, og ville lære mer. Men, hans far kjapt og ukonstruktivt fikk ideen ut av hodet hans. “Det er tull!” kjeftet han. Siden da, har Carlos sluttet å ha en interesse for fiolinen.

Oppmerksomhet

For at oppførsel skal bli imitert så må den fange vår oppmerksomhet, interesser og speilnevroner. Hver dag observerer vi mange atferder, men ikke alle er verdt vår interesse.

Motivasjon

Motivasjon er motoren, viljen til å utføre en viss atferd som vi ser i andre.

• Nå, på dette tidspunktet må vi prate om stedfortredende læring. Ifølge Bandura så er ikke å bare “observere” hva andre gjør tilstrekkelig. Vi må også se hvilke belønninger og konsekvenser andre får for den atferden.
• Hvis de oppfattede belønninger veier opp for de oppfattede kostnader (hvis noen) da vil observatøren imitere det. På den annen side, hvis den stedfortredende forsterkningen ikke er sett på som viktig nok for observatøren, da vil de ikke imitere den atferden.

For å konkludere, teorien om sosial læring var en av de mest interessante kvalitative sprangene i det psykologiske felt. Faktisk, så kan vi si at Albert Bandura, nå 92 år, fremdeles er en av de høyst verdsatte og dekorerte personlighetene i det feltet.

Takket være han så forstår vi bedre hvordan vi tilegner oss kunnskap og genererer visse atferder. Vi ser hvordan det eksterne — det sosiale — er forbundet til våre interne prosesser — det kognitive — og hvordan vi ofte uten å vite det, tjener som modell for andre folk i våre omgivelser.

Les det hos Utforsk Sinnet

Sosialpsykologi: Hva er det og hvorfor er det så viktig?

Sosialpsykologi fokuserer på den vitenskapelige studien av hvordan menneskers tanker, følelser og oppførsel er påvirket av virkelige, forestilte el...