Speilnevroner og empati: de fantastiske tilkoblingsmekanismene

februar 27, 2018

Speilnevroner og empati er en av de mest fascinerende prosessene innen nevrovitenskapen. Disse prosessene lar oss merke følelsene til andre og gi et empatisk svar.

De er mekanismer som også har en sosial bakgrunn, og å bruke dem har stor innflytelse på våre daglige forhold.

Se for deg at du sitter i et teater. La oss forestille oss en gruppe med skuespillere som opptrer, med presise kroppsbevegelser og gester. De synger hvert ord perfekt og reflekterer et endeløst antall følelser …

«Å se gjennom øynene til en annen, å høre med ørene til en annen, å føle med hjertet til en annen.»

-Alfred Adler-

Spillet ville ikke gi noen mening dersom vi ikke hadde en biologisk basis for å oppleve et spektrum av emosjoner gjennom empati. Uten dem, ville ikke «livets teater» ha noen mening. Vi ville bli tomme skall, en sivilisasjon av humanoider som ikke engang ville vært i stand til å utvikle språk.

Dermed er det ikke overraskende av speilnevroner og empati fortsetter å skape interesse innen nevrovitenskap, psykologi, antropologi, pedagogikk og kunst.

Vi har jobbet i mange tiår for å forstå litt mer om vår indre arkitektur og disse utrolige mekanismene. Og vi vet fortsatt ikke alt.

Nevroner

Speilnevroner og empati, nevrovitenskapens største oppdagelser

Mange vitenskapsfolk og psykologer er helt sikre på at speilnevroner vil gjøre det samme for psykologien som oppdagelsen av DNA gjorde for biologien.

Det stemmer at å vite mer om speilnevroner og empati hjelper oss å forstå hverandre litt bedre. Men vi må ikke gjøre feilen å si at disse prosessene er det eneste som gjør oss til mennesker.

Det vi er i dag er resultatet av talløse prosesser som jobber sammen. Empati la forholdene til rette for vår sosiale og kulturelle utvikling, men det var ikke den eneste avgjørende faktoren.

La oss understreke at, når det kommer til disse områdene innen nevrovitenskapen, er det fortsatt noen myter vi må bli kvitt. Det er for eksempel ikke sant at kvinner har flere speilnevroner enn menn. For begge kjønn, er omtrent 20 % av nevronene av denne typen.

«Du kan bare forstå andre mennesker dersom du føler dem inni deg selv.»

-John Steinbeck-

Det er heller ingen avgjørende studier som viser at folk med autisme har dysfunksjonelle speilnevroner. Eller at de har en total mangel på empati.

Faktisk er det virkelige problemet kognitivt, spesielt innen «mentalteorien» hvor man er i stand til å utlede informasjon, lage en symbolsk analyse og utføre en oppførsel som er i overenstemmelse med stimulansen.
For å forstå disse prosessene litt bedre, la oss se på mer informasjon om hva vitenskapen har lært oss om speilnevroner og empati.

Puslespillbiter i trær

Våre bevegelser og forholdet til speilnevroner og empati

Det er viktig å huske at disse dataene ikke er godt kjent. Empati kan ikke eksistere uten bevegelse, uten våre handlinger, gester og holdninger.

I motsetning til hva vi ofte tror, er ikke speilnevroner en spesifikk type nevroner. De er faktisk celler i pyramidesystemet relatert til bevegelse.

Men de er unike fordi de blir aktivert ikke bare av bevegelsene våre, men når vi observerer bevegelsene til andre.

Dette ble oppdaget av Dr. Giacomo Rizzolatti, en italiensk nevropsykolog og professor ved universitetet i Parma. På 1990-tallet studerte han de motoriske bevegelsene til aper.

Han ble fascinert av å se hvordan det var en serie med nevronstrukturer som reagerte på hva andre medlemmer av den samme eller andre arter gjorde.

Dette nettverket av pyramidenevroner eller speilnevroner befinner seg i den nedre frontale gyrus og i den nedre parietale cortexen. Det finnes hos mange arter, ikke bare mennesker. Også aper og kjæledyr, som hunder og katter, kan ha «empati» med hverandre og med oss.

Speilnevroner og deres forhold til vår evolusjon

Vi påpekte for litt siden at speilnevroner og empati ikke er en magisk bryter som på et øyeblikk opplyste vår bevissthet og lot oss utvikle oss.

Faktisk var det en lang rekke av uendelige undere, som øye-hånd-koordinasjon, som utviklet vår symbolbevissthet. Det var også det store kvalitative spranget i strukturene i nakken og skuldrene våre som muliggjorde språkuttale.

Blant disse utrolige prosessene er de som blir utført av speilnevronene. De skjer i vår evne til å forstå og tolke enkelte gester. For å assosiere dem med et sett av meninger og ord. På den måten legger de til rette for sosialt samhold i gruppen.

Sammenbundne trær

Empati, en essensiell kognitiv prosess for forhold

Speilnevroner lar oss føle empati med de som omgir oss. De er broen som forbinder oss og binder oss sammen. Det fører deretter til at vi kan oppleve tre veldig grunnleggende prosesser:

  • At vi kan vite og forstå hva personen foran oss føler eller opplever (kognitiv komponent).
  • At vi kan «føle» hva den andre personen føler (følelsesmessig komponent)
  • Til slutt er det en respons som definitivt krever større raffinement og følsomhet. Vi kan svare med medfølelse. Dette former den sosiale oppførselen vi trenger for å leve sammen i en gruppe.

På den andre siden finnes det en interessant ide av Paul Bloom, en psykolog ved universitetet i Yale. Mange av artiklene hans er kontroversielle, ettersom de antyder at empati ikke hjelper oss i det hele tatt. Bak denne slående uttalelsen skjuler deg seg en opplagt realitet.

Vi har kommet til et punkt der vi klarer å føle, se og oppfatte hva andre føler. Til og med på TV. Men vi har blitt så vant til det at vi forholder oss uberørte.

Vi har normalisert andres lidelse. Vi er så oppslukt i våre egne små verdener at vi ikke bryter ut av boblen. Derfor oppfordrer professor Singer oss til å være «effektive og aktive altruister.»

Speilnevroner og empati utgjør standardprogrammeringen i hjernene våre. Det er som et operativsystem for en datamaskin. Det er innebygd i datamaskinen, men vi må lære hvordan vi skal bruke det effektivt, for å utnytte dets fulle potensial.

Mennesker som er forbundet
Forbundne mennesker

Speilnevroner og empati: hvordan bruker vi dette i praksis?

Derfor må vi lære oss å se på andre og legge fordommer bak oss. Å begrense oss til å «føle det de andre føler» er ikke målet.

Vi må forstå deres realitet samtidig som vi opprettholder vår egen. Det er slik vi effektivt kan hjelpe og støtte dem.

Tross alt er følelser som ikke blir fulgt av handling nytteløse. Så dersom vi som art har kommet til dette punktet, er det nettopp fordi vi har vært proaktive. Fordi vi har tatt vare på hvert medlem av vår sosiale gruppe ved å forstå at vi kommer raskere framover som en gruppe enn alene.

Husk derfor det virkelige formålet til speilnevroner og empati: å oppmuntre vår omgjengelighet, vår substans og våre forbindelser med omgivelsene.