Koblingen mellom tilknytningstraumer og selvkritikk
Å hate og forakte deg selv. Det er få følelser som er mer ødeleggende for din mentale helse. Men overraskende nok er de veldig vanlige. Mange av oss føler det slik i store deler av livet. Dessverre er denne typen følelser også næret av noen barn og unge som fra en tidlig alder utvikler en langsom selvforakt.
Følelsen av at vi rett og slett er store konglomerater av feil og er uverdige hengivenhet, stammer fra barndommen. Disse følelsene kommer fra dysfunksjonelle familier eller foreldre som oppdrar og utdanner via frakobling og til og med vold. De er den typen dynamikk der trygg hengivenhet og trygghet er fraværende. Dessuten blir de erstattet med forakt, forlatthet og mishandling.
Hva som skjer i barnets hjerne når det står overfor udekkede psyko-affektive behov er ekstremt komplekst. Det er også hjerteskjærende. En av de hyppigste konsekvensene er at de utvikler en indre stemme som oppfordrer dem til å forakte og skamme seg over seg selv. Det er et fenomen som dukker opp med høy frekvens. Derfor er det vel verdt å prøve å forstå.
«Resiliens er et nett, ikke en substans. Vi er tvunget til å strikke oss selv, ved å bruke menneskene og tingene vi møter i våre emosjonelle og sosiale miljøer.»
– Boris Cyrulnik –
Tilknytningstraumer
Tilknytningstraumer er et brudd i bindingsprosessen til et barn med hensyn til deres viktigste omsorgsfigurer. En slik opplevelse kan manifestere seg på en rekke måter. For eksempel omsorgssvikt, misbruk eller forlatelse. Å vokse opp i miljøer dominert av så mange mangler og trusler, betyr at barn vokser opp dominert av angst, frykt og mangel på hengivenhet.
Det er lett å forestille seg hva disse erfaringene betyr på et psykososialt plan, men hva med det psykobiologiske feltet? En forskningsartikkel fra Medical University of Graz (Østerrike) hevder at det å ikke ha noen pålitelig emosjonell støtte påvirker hjernens utvikling.
Det kan sies at foreldre som gir barna sine en trygg og næringsrik tilknytning, konfigurerer indre ‘maler’. Disse fungerer som en matrise for den korrekte nevrobiologiske og psykiske utviklingen til barn. Imidlertid etterlater enhver endring i denne prosessen dem uten grunnlag. De må vokse opp i overlevelsesmodus.
Å oppleve en oppvekst som mangler solid, trygg og nærende hengivenhet får barn til å vokse opp og tro at det er noe galt med dem. Dette er fordi foreldrene deres ikke elsket dem slik de trengte.
Tilknytningstraumer og selvkritikk
Vi opplever alle, på et tidspunkt, negative oppfatninger av oss selv. For eksempel, kanskje det oppsluker deg når du gjør feil. Eller du føler deg desperat fordi du stadig befinner deg i katastrofale forhold. Som et resultat liker du ikke deg selv så godt når du ser deg i speilet noen dager. Når det er sagt, er disse opplevelsene vanligvis bare sporadiske; de kommer og de går.
Problemet er at tilknytningstraumer og selvkritikk sammen danner et tilbakevendende forhold. For eksempel utvikler mange av dem som led av en dysfunksjonell og skadelig oppvekst og utdanning en indre kritiker som ødelegger dem nesten daglig. Denne selvsabotasjen viser seg på mange måter. Av denne grunn er det viktig å definere det.
1. Den sosiale sammenligningsfellen
Som Leon Festinger forklarte i sin teori om sosial sammenligning, viser vi alle en impuls til å sammenligne oss med andre. Vi gjør det for å lære, definere oss selv, analysere våre evner og meninger osv. Men individer med tilknytningstraumer har en tendens til hele tiden å se på andre for å vurdere seg selv.
Ved å gjøre det ser de kun mangler, svakheter og aspekter som de oppfatter som feil. Andre ser alltid ut til å være lykkeligere og mer elskverdige. De oppfatter andres liv som bedre enn sitt eget. Denne oppfatningen er drevet av kritiske og utmattende indre dialoger.
2. Vanskeligheten med å bygge lykkelige relasjoner
Tilknytningstraumer og selvkritikk kommer fremfor alt til uttrykk i måten vi knytter bånd til andre på. De som ikke forstår hva det vil si å bli elsket, tatt vare på eller respektert, har alvorlige problemer med å få kontakt med andre.
Det vil alltid være de stemmene i hodet deres som fyller dem med tvil. De forteller dem at de når som helst kommer til å bli såret igjen, så det er best at de løper unna før det skjer. Som skjedde i barndommen deres, skaper tvil, frykt, angst og behovet for å bli elsket ekstremt kronglete forhold og vennskap.
3. Alt-eller-ingenting-tenkning
Dikotom tenkning er en kognitiv forvrengning som får oss til å se virkeligheten gjennom ytterpunkter. Det er en ufleksibel tankegang. Det får oss til å si ting som «Alle ønsker bare å irritere meg» «Ingen elsker meg» «Jeg gjør alltid alt feil» eller «Livet mitt kommer aldri til å bli bra».
Tilknytningstraumer og selvkritikk bygger en dialog som reduserer all personlig verdi og gjør virkeligheten til et usikkert scenario. Følgelig ser det ut til at trussel, svik og undergang alltid er rett rundt hjørnet.
4. Følelsen av ubrukelighet (selvsabotasje)
Ubevisst selvmanipulasjon er en daglig foreteelse for individet som led tilknytningstraumer i barndommen. De viser en nesten konstant tendens til å boikotte målene sine. De undergraver også potensialet sitt når de prøver å gjennomføre eventuelle planer. Videre fører selvsabotasje dem til konstant unngåelse.
For disse menneskene vil det alltid være å foretrekke å flykte eller forlate enhver situasjon, i stedet for å forplikte seg og kjempe for det de ønsker.
Tilknytningstraumer kan betinge livene våre på mange måter. For eksempel endrer hjernen seg som et resultat av dette tidlige traumet, akkurat når en god del av strukturene er i utvikling. Det er vanlig at når barnet vokser, blir det indoktrinert med skadelig og ødeleggende selvsnakk. Ikke overraskende hindrer dette dem i å bygge sunn selvfølelse og selvoppfatning.
Hva kan gjøres i disse tilfellene? En terapeutisk tilnærming av bemerkelsesverdig relevans er EMDR-terapi. Den ble utviklet av Dr. Francine Shapiro. Spesialisert hjelp og behandlinger støttet av vitenskapelig bevis er alltid de beste strategiene for å håndtere traumer.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Lahousen T, Unterrainer HF, Kapfhammer HP. Psychobiology of Attachment and Trauma-Some General Remarks From a Clinical Perspective. Front Psychiatry. 2019 Dec 12;10:914. doi: 10.3389/fpsyt.2019.00914. PMID: 31920761; PMCID: PMC6920243.
- Shapiro F. The role of eye movement desensitization and reprocessing (EMDR) therapy in medicine: addressing the psychological and physical symptoms stemming from adverse life experiences. Perm J. 2014 Winter;18(1):71-7. doi: 10.7812/TPP/13-098. PMID: 24626074; PMCID: PMC3951033.
