Kjærlighet er å dele din sjel
Under huden din lever din sjel. Til tider er den skjult av tvil, kidnappet av frykt. Andre ganger er den modig, og viser de sårene den har fått over tid. Men du vil bare føle deg komfortabel med å dele din sjel med de som kommer nær nok.
Selv om det kan virke som skjoldet som beskytter din sjel er tynt og svakt, er det hardere og mer holdbart enn du tror. Forkledd som åpenbar uskyld, er den egentlig den mest kraftige beskyttelsen mot utvendige trusler.
Men selvfølgelig kjenner vi fremdeles frykten for våre minner. Av dem som nærmet seg oss som ulver, som ønsket å besitte våre kropper uten å bry seg om våre sjeler og personligheter. Det er ingen større fiende enn denne typen personer – en som bare gjør ting av egen interesse og ikke bryr seg om andre.
Med et enkelt blikk kan du se huden, men det er mye vanskeligere å kjenne sjelen den gjemmer.
Se utover fasaden
For å virkelig kjenne noen må du se utover fasade de projiseringer. Mange ganger er fasaden bare et hardt skall som gjemmer hvem de egentlig er. Mange ganger er det bare frykten for at de vil bli såret igjen og få sine illusjoner tråkket på.
Vi må innrømme at å vise oss nakne, uten å ha hemmeligheter, får oss til å føle oss sårbare, så vi prøver å unngå det for enhver pris. Frykten for smerte er sterkere enn motet til å vise deg som du er. Og selv om du mister en del av deg selv hver gang du gjemmer deg, føler du at å beskytte deg selv er det beste alternativet. Det er det du har internalisert.
Kanskje tiden vil hjelpe deg med å miste de fryktene som jager deg. Kanskje verden vil forandre seg og kvinner ikke lenger vil være jakttrofeer for erobrende ulver. Kanskje da vil huden bare være hud, et sted å kjærtegnes, ikke et skjold mot de vonde tingene i livet.
“Min hud er gravert med dine signaler, og det er ingen vind eller vann som kan vaske dem bort uten å la navnet mitt bli uskarpt, bleknet og uten et smil.”
– Gioconda Belli –
For å virkelig elske, må vi nå sjelen
For at noen virkelig skal elske deg, må de nå din sjel. De må se hvert hjørne du skjuler i hudens folder. De må se frykten din og historiene du har levd. Du er ikke bare en vakker kropp. Du er et lerret som er malt med historier, full av ord og bygget i skjulet av klemmer fulle av kjærlighet, støpt av slagene fra livets vanskeligheter. Det er ikke bare arrene dine som gjør deg unik, men de kan virke store når du stryker fingrene over deres ujevne overflater.
Ikke glem alt du er verdt, selv om livet fyller deg med slag og spenner bein for deg tusen ganger. Du reiser deg opp, rister av deg støvet og fortsetter.
Din frykt kan fremmedgjøre de som kommer inn i livet med gode hensikter. Men vi må huske på at tålmodighet alltid vil bære frukter for de som virkelig har det. Til slutt får tiden alltid maskene våre til å falle. Da kan de som er nær oss virkelig omfavne oss.
I det øyeblikket, for disse menneskene, vil frykten din forsvinne og huden din blir gjennomsiktig og vise en trofast refleksjon av personen du er. Fordi du ikke alltid må skjule deg. Bare finn riktig sted å vise deg frem; det stedet og de menneskene vil ikke skade deg, de vil gjøre deg sterkere.