Katastrofale tanker: Frykten for å leve

Personer omringet av katastrofale tanker har en tendens til å se forferdelige konsekvenser i alt som skjer. Om de har vondt i magen er de redde for å gå til legen av redsel for at det skal være en ondsinnet svulst. Om de tenner opp i peisen, dukker bildet av en tredjegrads forbrenning grunnet uforsiktighet snart opp på netthinnen deres. Når de setter seg på et fly, vil bildet av dem selv i det de tar på seg livjakkene surre rundt i hodet deres.

Fra naturens side har vi en tendens til å reagere med en viss grad av frykt eller engstelse innfor det nye eller uvisse. For noen mennesker blir likevel denne lille klyngen av frykt til noe alarmerende og grenseløst, som tar over og gjør deres tilværelse til et sant helvete.

Personer med katastrofale tanker er fulle av dårlige fornemmelser. Den røde tråden i deres argumentasjon er som oftest basert på premisset “Hva om …” Det er derfor tanker som “Hva om jeg tar bussen og krasjer?”, “Hva om jeg presenterer mine idéer og alle ler av meg?”, “Hva om jeg krysser gaten uten å merke at en bil kommer mot meg i full fart?” er vanlige. De ser alltid for seg de verste mulighetene i enhver situasjon.

De katastrofale tankenes natur

Katastrofale tanker er ikke et selvstendig problem. De er ofte assosiert med mer dyptliggende angst og/eller depressive tilstander. For noen som har et høyt angst nivå vil for eksempel en økning i hjerterytmen trigge frykten for et hjerteinfarkt. De som lider av depresjon har en tendens til å forestille seg selv i situasjoner der de blir forlatt eller avvist; levende under en bro, tiggende på gaten, eller døende alene på et sykehus.

Sannheten er at vi alle har katastrofale tanker fra tid til annen, men at det som gjør det til et viktig symptom er regulariteten med hvilket de oppstår og deres egensindige karakter. Vi kan selvfølgelig gå til dyreparken og bli angrepet av en løve, men sjansen for at dette skal skje er svært liten. Vi kan også bli påkjørt av en bil, men det er mange millioner flere av mennesker som ikke blir utsatt for denne ulykken enn mennesker som blir utsatt.

Poenget er, at for de som har katastrofale tanker, så er denne lille sannsynligheten svært overdrevet. Dette er fordi det skjer en forvrengning av tanken og en manglende evne til å objektivt vurdere sannsynligheten for at noe skal skje. I stedet fokuseres det på frykten som hjernen selv skaper.

Med andre ord blir ideen om disse absurde risikoene repetert så ofte at den berørte personen ender opp med å tro at sannsynligheten for at de vil inntreffe er stor. I denne overdrevne vurderingen av sannsynlighet, påvirkes vi av andre faktorer som vår egen predisposisjon, våre omgivelser og media.

I den menneskelige hjernen påvirker tilbakevendende tanker hvordan nevroner kobles til hverandre. Jo mer du tenker på noe, jo oftere kommer tanken tilbake. Det er dette som skjer med katastrofale tanker: siden de repeteres så ofte blir de til et fast inventar. Og siden de alltid er der, repeteres de konstant selv om de er en del av et åpenbart selvbedrag.

Katastrofer og frykten for å leve

Nesten alle mennesker opplever minst en katastrofe. Før eller senere konfronteres vi med at en elsket person dør, med et problem som er vanskelig å håndtere eller rett og slett med uvissheten om hva vi skal gjøre etter en drastisk forandring. Det er likevel sånn at om disse situasjonene hadde vært konstante, så hadde vi aldri klart å holde dem ut.

Det de som er beleiret av katastrofale tanker ikke klarer å forstå er at de fleste situasjoner, med all sannsynlighet, blir adressert og håndtert. Det de dypest frykter er å bli værende i en situasjon av ekstrem sårbarhet. Situasjoner de ikke kan håndtere, eller som etterlater dem, bokstavelig talt, paralyserte, uten evnen til å agere. Dette forutsetter at vi ignorerer et faktum: nemlig at vi har ressursene til å møte nesten enhver situasjon, uansett hvor vanskelig den kan være.

Mange personer med katastrofale tanker har en vanskelig barndom bak seg. De lærte som barn at omverden er fiendtlig og at farer lurer overalt. Når de var små klarte de sikkert ikke å forutse hvor den neste risikoen kunne komme fra og har derfor bygget opp overdrevne forsvarsmekanismer.

For å kunne håndtere denne typen av tanker må vi stoppe opp for å evaluere dem og sende dem gjennom et “ virkelighetsfilter”. I tillegg kan det være bra for oss å tenke på mulige reaksjoner til disse farene, og til å begynne med, hvordan vi kan forebygge dem.