Ivan Pavlov og teorien om klassisk betinging

Pavlov tente gnisten som gjorde det mulig for oss å forstå mye av det vi vet om læring og betinging den dag i dag.

Vurdert og godkjent av psykologen Sergio De Dios González.

Skrevet av Alejandro Sanfeliciano

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Ivan Pavlovs eksperimenter med hunder er svært godt kjent i psykologiens historie. Faktisk ble det bygget en psykologisk læringsteori fra hans lille tilfeldige oppdagelse. Pavlovs studier har hjulpet oss med å forstå assosiativ læring gjennom klassisk betinging.

Klassisk betinging består av å knytte en opprinnelig nøytral stimulus med en meningsfylt stimulus. Dermed, når den nøytrale stimulusen er tilstede i fravær av de andre stimuliene, vil vi få en lignende respons som det vi ville få hvis vi introduserte den meningsfylte stimulusen. Denne evnen til å knytte stimuli til hverandre, uansett hvor forskjellige de kan være, hjelper oss i mange daglige situasjoner.

For å forstå klassisk betinging, skal vi diskutere to aspekter. For det første skal vi snakke om Pavlovs eksperiment og hans forskning. Videre skal vi snakke om komponentene som utgjør denne typen betinging.

Pavlovs eksperiment

Ivan Pavlov, en russisk fysiolog, forsket på hvordan hunder siklet i nærvær av mat. En dag, mens han jobbet på dette forsøket, la han merke til at hundene begynte å sikle selv før han hadde tatt frem maten. Bare det å utsette hundene for forholdene i forsøket, var nok til å provosere frem denne reaksjonen i dem.

Pavlov konkluderte med at hundene hans på en eller annen måte hadde knyttet eksperimentet med at de snart kom til å få mat. For å løse opp i mysteriene til disse nye funnene, begynte Pavlov å designe en rekke eksperimenter. Målet hans var å teste hypotesen sin som var at når vi presenterer to stimuli fortløpende, kan en forening finne sted.

Eksperimentet som demonstrerte eksistensen av klassisk betinging, knyttet en bjellelyd med mat. Pavlov plasserte siklemålere på flere hunder. Under eksperimentet ringte Pavlov med en bjelle og ga hundene mat. Etter at han hadde gitt hundene mat, indikerte målerne selvsagt salivasjon.

Etter å ha introdusert disse to stimuliene (bjellen og maten) flere ganger, klarte Pavlov å få hundene til å knytte dem til hverandre. Beviset på dette var at lyden av bjellen i seg selv fikk hundene til å sikle. Vi bør imidlertid merke oss at de siklet enda mer når han tok frem maten.

Dette eksperimentet viste at en stimulus som opprinnelig var nøytral, kan provosere en helt ny respons gjennom sin tilknytning til en meningsfylt stimulus.

Komponentene i klassisk betinging

Vi kan dele klassisk betinging i fire hovedkomponenter. Disse komponentene er ubetinget og betinget stimuli, og ubetinget og betinget respons. Hvis vi forstår forholdet mellom disse komponentene, vil vi kunne forstå klassisk betinging bedre.

Videre vil vi derfor forklare hver enkelt av disse komponentene og forholdet mellom dem:

• Ubetinget stimulus: Dette er stimulusen som allerede er betydelig og meningsfull nok for subjektet. Med dette mener vi at det er en stimulus som er i stand til å provosere frem en respons av seg selv. I Pavlovs eksperiment var den ubetingede stimulansen maten.
• Ubetinget respons: Dette er individets respons i nærvær av den ubetingede stimulusen. I eksperimentet vi snakket om, var den ubetingede responsen siklet når hundene så maten.
• Betinget stimulus: Dette er den opprinnelige nøytrale stimulusen som ikke genererer noen signifikant respons i emnet av seg selv. Gjennom en tilknytning til ubetinget stimulus, er den imidlertid i stand til å provosere frem en ny respons. I tilfelle av Pavlovs eksperiment var denne stimulusen lyden av bjellen.
• Betinget respons: Dette er responsen etter man har introdusert den betingede stimulusen. I eksperimentet var det at hundene siklet når de hørte lyden av bjellen.

Menneskelig læring

Klassisk betinging består av samspillet mellom disse komponentene. Å presentere en nøytral stimulus sammen med en ubetinget stimulus ved mange anledninger vil gjøre den nøytrale stimulusen om til en betinget stimulus. På grunn av dette vil den betingede stimulusen gi en betinget respons lik den ubetingede responsen. Det var på denne måten at det oppsto en ny læringsprosess som svar på foreningen av to forskjellige stimuli.

All forskning som har kommet ut fra klassisk betinging har hjulpet oss med å forstå mange aspekter av menneskelig læring. Takket være dette, kan vi forutse fobier og også knytte følelser til nye stimuli.

Pavlov tente gnisten som gjorde det mulig for oss å forstå mye av det vi vet om læring og betinging den dag i dag.