Hysterisk afoni: En snakkeforstyrrelse

Hysterisk afoni er en sjelden form for funksjonell dysfoni. Det forsvinner vanligvis uten noen behandling. Det er hyppigere hos unge kvinner, og det kan være relatert til en tidligere personlig konflikt, som noen ganger kan være vanskelig å identifisere.

Hysterisk afoni er en snakkeforstyrrelse som manifesterer seg som følge av frykt for å snakke eller synge. Det kan stamme fra psykologiske traumer, en pågående stemmeforstyrrelse, langvarig behandlingssvikt, emosjonell blokkering eller et ubevisst ønske om å få andres oppmerksomhet. Kort sagt, det er mange mulige årsaker, men de fører alle til samme resultat: personen som lider av det tror at de ikke kan snakke. Det er mer vanlig hos kvinner eller unge.

Hysterisk afoni starter plutselig og kan manifestere seg med viss grad av hvisking. På et fysisk nivå synes strupehodet å ha mangel på reflekser (isfleksi), og strupehodet er normalt i struktur, men stemmebåndene beveger seg ikke riktig.

Hvis pasienten forsøker å få ut en lyd er det mild adduksjon mellom arytenoidbrusken og addukssjon av luften som kommer inn i luftveiene. Stemmebåndets mobilitet under latter og hoste er imidlertid normalt.

Fra hysterisk afoni til konversasjonsafoni

Har du noen gang lidd av følgende symptomer?

• Balanse- og koordineringsproblemer.
• Lammelse eller muskelsvakhet.
• Stemmesvikt.
• Hallusinasjoner.
• Vanskeligheter med å svelge.
• Klump i halsen.
• Urinretensjon.
• Sensorisk tap.
• Dobbeltsyn.
• Blindhet.
• Døvhet.

Har du noen gang opplevd en krise eller konvulsjon? Symptomer som viser seg når du begynner å føle deg engstelig? Lider du av en nevrologisk sykdom eller annen type sykdom? Har disse symptomene påvirket livet ditt til en viss grad?

Selv om begrepet “snakkeforstyrrelse” (som beskriver hva folk pleide å kalle hysteri) har blitt brukt siden middelalderen, gjorde Sigmund Freud det populært. Han mante at ubevisste problemer manifesterte seg som fysiske symptomer.

En snakkeforstyrrelse var en populær diagnose på slutten av det 20. århundre. Det refererer til symptomene som påvirker atferd og virker som en nevrologisk sykdom, men ikke har noen organisk årsak. Den kan heller ikke forklares av lignende fysiske forhold.

En kort beskrivelse av en snakkeforstyrrelse

En snakkeforstyrrelse er preget av symptomer som påvirker sensoriske eller motoriske funksjoner, noe som kan få pasienten til å føle at de har en fysisk tilstand som forårsaker endringene. For eksempel en nevrologisk lidelse. På den annen side synes symptomene å være ufrivillige, selv om det ikke er en fysisk årsak eller laboratorietester kommer tilbake som normale.

Symptomene er delvis et resultat av hva pasienten tenker om selve sykdommen, og faktisk kan de også kreve medisinsk behandling. I begynnelsen er psykologiske faktorer involvert, slik at en snakkeforstyrrelse kan oppstå på grunn av konflikt eller stressende situasjoner.

Noen ganger vil ikke dette gå bort på grunn av en viss direkte eller indirekte oppførsel. Direkte oppførsel innebærer for eksempel å ignorere den psykologiske konflikten som forårsaker den, noe som midlertidig reduserer angst. Indirekte atferd kan være å ikke gå på jobb, ikke ta visse ansvar osv.

Hovedsymptomene på en snakkeforstyrrelse

• Motorisk forringelse: Slik som koordinasjon- og balanseendringer, lammelse eller muskelsvikt, afoni, problemer med å svelge mat og drikke, klump i halsen og urinretensjon.
• Sensoriske problemer: Sensorisk tap (tap av berøring og manglende evne til å føle smerte), dobbeltsyn, blindhet, døvhet og hallusinasjoner eller kramper.

En snakkeforstyrrelse manifesterer seg vanligvis i de siste årene av ungdomsårene og i de første årene av voksenlivet. Det er svært sjelden hos barn under 10 år eller personer over 35 år. Det manifesterer seg plutselig, og pasientens symptomer, hvis de blir innlagt på sykehus, forsvinner innen 2 uker.

Tilbakeslag er ikke uvanlig, spesielt etter det første året, og til og med bare ett tilbakefall er en viss prediksjon av fremtidige episoder. Symptomer som rystelser og kramper indikerer at tilstanden kanskje ikke reagerer på behandling eller terapi.

Risikofaktorer

• Nylige alvorlige stressepisoder eller følelsesmessige traumer.
• Kvinner har større sannsynlighet for å utvikle denne lidelsen.
• Å lide av psykiske lidelser som angstlidelse, identitetsforstyrrelse eller personlighetsforstyrrelser.
• Å lide av en nevrologisk sykdom med lignende symptomer, som epilepsi.
• En familiehistorie med en snakkeforstyrrelse.
• En historie med fysisk eller seksuell mishandling som barn.

Behandling av hysterisk afoni

Det er viktig å eliminere eller redusere årsaken til stress. En annen god måte å nærme seg denne lidelsen på er å arbeide gjennom pasientens traumer, noe som til slutt reduserer spenningen.

Det er også nødvendig å fjerne alle “belønningene” pasienten får gjennom denne atferden, selv om de ikke er klar over fordelene.

Noen ganger forsvinner symptomene automatisk. De fortsetter noen dager eller uker, for så å forsvinne helt. Flere ressurser kan imidlertid være til stor hjelp:

• Lære om sykdommen.
• Psykoterapi.
• Arbeidsterapi.
• Behandling av andre potensielle lidelser som kan forårsake ubehag, for eksempel depresjon eller angst.