Hvordan hjernen fungerer i kritiske situasjoner
I kritiske situasjoner aktiverer hjernen vår en rask respons som setter en rekke atferdsmessige og hormonelle responser i bevegelse. Videre er denne funksjonsmåten medfødt og er forskjellig fra hvordan hjernen vanligvis fungerer.
Hjernen vår er organet med mest ansvar når det kommer til kroppsfunksjoner og atferd. I mange tilfeller fungerer hjernen vår bevisst og prosedyremessig (setter igang funksjoner som vi allerede har lært, som å gå og snakke).
Men i kritiske situasjoner når den oppdager en risiko eller trussel, opererer den sammen med nervenettverk som er ansvarlige for å aktivere overlevelsessystemet. Dermed er hjernen vår klar for å handle umiddelbart.
For eksempel fungerer nervenettverket vårt som et alarmsystem og er ansvarlig for å ta avgjørelser i kritiske situasjoner. Dette alarmsystemet er ikke perfekt og kan noen ganger presse oss til å ta feil avgjørelser.
Nedenfor vil vi fortelle deg mer om hvordan hjernen fungerer i kritiske situasjoner og konsekvensene som denne aktiveringen av alarmsystemene kan ha.
Hjernen vår er klar til å ta avgjørelser umiddelbart når den er konfrontert med ekte eller oppfattet fare.
Det limbiske systemet og kritiske situasjoner
Menneskets hjerne har et nervesystem som er ansvarlig for emosjonelle prosesser og responser relatert til frykt og angst. Vi refererer til det limbiske systemet, som er lokalisert i tinninglappen.
Det limbiske system inneholder en struktur som er spesielt dedikert til å oppdage og prosessere fare: amygdalaen. Denne strukturen er koblet til forskjellige områder i hjernen og har kapasitet til å initiere rask og intens atferd.
Alle pattedyr har en medfødt “kjemp eller flykt”-respons når de står overfor farlig stimuli. Videre er denne reaksjonen trigget av amygdalaen.
Alarmreaksjonen kan bli aktivert bevisst når vi konfronterer alvorlige farer eller ubevisst gjennom en cerebral snarvei.
Mulige hjerneresponser i kritiske situasjoner
Hjernen kan i kritiske situasjoner sende ut ordre om å flykte
Hjernen vår spør ikke om vi tror det er passende å enten flykte eller konfrontere en situasjon. Derfor kan en alarmrespons i farlige øyeblikk forverre situasjonen fordi vi tar raske avgjørelser uten å ta høyde for de mulige konsekvensene. Vi løper for eksempel vekk for å flykte fra fare.
En kritisk situasjon kan få oss til å rømme fra en oppfattet fare uten å legge merke til andre farer som vi kommer til å stå overfor. For eksempel å krysse gaten uten å kikke til begge sider, eller kaste oss utfor en balkong.
Hjernen din kan be deg om å bli og kjempe mot den oppfattede faren
Dette er når en person konfronterer en trussel for å redde livet sitt ved å eliminere den. Når dette sympatiske systemet er aktivert, øker kamp-responsen blodets adrenalinnivå. Det genererer også en akutt stressrespons som gjør musklene mer resiliente, huden mindre sensitiv, og lungene får større kapasitet. Alt dette gir en økt styrke.
Lammelse eller forvirring
En person i fare mister evnen sin til å reagere. Dermed gjemmer de seg og er ikke i stand til å gjøre mye. Som en respons forventer en lammelse at trusselen helt enkelt forsvinner. Når denne responsen aktiveres, mister personen evnen til å aktivere bevegelsesapparatet, og forblir dermed urørlige.
Som du kan se, har hjernen et overlevelsessystem under kritiske situasjoner som aktiveres umiddelbart og nesten ubevisst. Videre kan hjernen i løpet av noen millisekunder få oss til å respondere på en upassende måte i visse situasjoner. Faktisk finnes det ganger når alarmresponsen øker faren. Dette er grunnen til at visse profesjonelle er dedikert til å trene mennesker til å vite hvordan de skal te seg under nødssituasjoner.
Konsekvensene av aktiveringen av overlevelsessystemet
Det tryggeste umiddelbare konsekvensen av en kritisk situasjon er fysisk og emosjonell utmattelse. Denne ekstreme utmattelsen er et resultat av slitasjen grunnet en farlig situasjon og kan vare i mer enn en dag. I tillegg kan det fortsatt henge ved etter at man har sovet og hvilt. Dette skjer fordi alle våre nerve- og fysiske ressurser var fokusert på overlevelse.
I tillegg til utmattelse kan kritiske situasjoner også etterlate seg spor i hukommelsen fordi amygdalaen og hippocampus (strukturen som er ansvarlig for å lagre ny informasjon og minner) jobber sammen.
Med tanke på dette aktiverer amygdalaen hippocampus for å lagre nye minner. Derfor pleier de fleste å glemme traumatiske situasjoner.
Posttraumatisk stresslidelse
En annen mulig konsekvens av denne aktiveringen er PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Denne mentale lidelsen manifesterer seg etter intense fysiske og emosjonelle aktiveringer.
Men PTSD manifesterer seg ikke alltid etter en kritisk situasjon.
PTSD krever spesialisert psykologisk behandling grunnet sine karakteristiske tilbakeblikk av hendelser, som kan lede til øyeblikk med stor tristhet og oppfattelsen av en konstant trussel i nære omgivelser.
Til slutt er det viktig å huske at hjernen kan lære å respondere mer passende på kritiske eller farlige situasjoner. Trening, protokoller for nødsituasjoner og strategier for selvforsvar er nøkkelelementer som kan hjelpe oss med å forbedre vår overlevelsesrespons.
