Hva er egentlig anomi og hva refererer det til?

Anomi refererer til spenningen som oppstår mellom grupper og enkeltpersoner i samsvar med reglene. Disse er viktige for å opprettholde sosial samhørighet. Imidlertid kan det oppstå konflikter hvis de ikke stemmer overens med individuelle ambisjoner.

Anomi er et veldig gammelt konsept. Så gammelt at det i middelalderen ble brukt til å beskrive mennesker “uten Gud eller lovløshet”. Imidlertid begynte sosiologen Émile Durkheim å jobbe med denne ideen på en systematisk måte. Siden den gang har begrepet dukket opp gjentatte ganger i sosiologi.

Ordet anomi refererer til fraværet av regler og tendensen til å bryte loven. For det første kan det skje på kollektivt eller individuelt nivå. For det andre tilsvarer det mangelen på retningslinjer eller moralske verdier som styrer atferd.

Selv om begrepet anomi ble født i sosiologi, snakker felt som statsvitenskap, antropologi og psykologi også om det. Nå er det viktig å nevne at alle disse feltene forbinder dette begrepet med kriminell eller “avvikende” atferd, som et resultat av historiske omstendigheter eller som en del av en moralsk evolusjonsprosess.

Anomi og avvik

Når vi snakker om anomi, snakker vi om spenning mellom det kollektive og individet. I utgangspunktet er det ingen overholdelse av reglene. Dette kan skyldes at individet ikke tror de vil være i stand til å overholde dem selv om de er rimelige.

For Durkheim var anomi resultatet av et sammenbrudd eller forverring av sosiale bånd, et skille som førte til en svekkelse av solidariteten. Med andre ord, hvis det ikke er sterke bånd i en familie, en bestemt gruppe eller samfunnet som helhet, føler ikke individet at de må overholde normene som gir gruppen samhold.

Durkheim påpekte at selve arbeidsdelingen og klassene var en form for forverring av sosiale bånd. De introduserer former for urettferdighet og ekskludering, som senere kommer til uttrykk i normene. Til slutt blir disse forskriftene som legitimerer situasjoner som strider mot individet. Som et resultat blir folk resistente mot å overholde reglene.

Anomi og frustrasjon

Den amerikanske strukturelle-funksjonalistiske tilnærmingen assimilerte først begrepet anomi. I dette tilfellet transformerte de ideen som Durkheim opprinnelig jobbet med siden de la vekt på individet. Det startet med ideen om at kollektivet fungerte bra (nettopp fordi det var kollektivt), og at hvis en person ikke kunne tilpasse seg dette, var problemet deres og ikke hele gruppens.

I tillegg påpeker mange forfattere at dyp frustrasjon kan komme hvis en sammenheng foreslår normer og modeller for ytelse, men samtidig begrenser virkemidlene eller måtene å oppnå dem på. For eksempel når du satser på å være vellykket og velstående, men reglene i seg selv hindrer deg i å oppnå det.

Under disse forholdene svekkes ikke bare sosiale bånd, men en sterk motstand oppstår også, enten det er passivt eller aktivt. Dette ender med å bli reflektert i ulike atferder som inkluderer depresjon, urban vold, kriminalitet og til og med selvmord, blant andre.

Hva eller hvem bør endres?

Spørsmålet om anomi og overholdelse av normer er intrikat. I virkeligheten kan vi si at intet samfunn til enhver tid observerer og overholder reglene. Det ideelle her ville være et kollektiv, og muligheten for overholdelse er veldig bred, samtidig som det fremmer autonomi basert på individuelt etisk ansvar.

Likevel er ikke denne typen samfunn enkle å bygge, hovedsakelig på grunn av økonomisk og sosial ulikhet. Dette problemet innebærer uten tvil ulikhet i muligheter. På dette punktet oppstår et veldig viktig spørsmål. Realistisk, og for å redusere spenningene som fører til overtredelse eller frustrasjon, hvilken bør man fremme: En endring av normer eller en endring av individer?

Det er selvfølgelig ikke lett å svare på dette spørsmålet. Et realistisk perspektiv ville ha å gjøre med bevisstheten om at det er viktig å tilpasse seg virkeligheten, uansett hvor vilkårlig den måtte være. Samtidig trenger ikke denne tilpasningen å være passiv. Tvert imot, faktisk må den være kritisk og aktiv. Individet må takle dette paradokset, bli mer tolerante overfor frustrasjon og styrke viljen til forandring.