Hukommelse og traumer: Hva er sammenhengen?
Det har vært mange studier som har tatt sikte på å finne ut hvordan traumer eller intense følelsesmessige opplevelser kan påvirke måten en person klassifiserer, lagrer og henter minner på. Er det en kobling mellom hukommelse og traumer? Kan traumatiske minner sette et større preg på deg enn “vanlige” minner?
Noen mener at vi behandler traumatiske opplevelser på en annen måte enn vi behandler “normale” opplevelser på. Denne forskjellen vil dukke opp i form av et endret minne som det er vanskeligere å hente frem. Andre mener imidlertid at stress ikke endrer kvaliteten på minnene våre, og at vi behandler dem på lignende måte.
Folk har basert disse meningene på labstudier. Sannheten er at det er vanskelig å reprodusere traumer i et kontrollert, trygt miljø. Den beste måten vi kan studere dette på er ved å analysere personer med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Tanken er at opplevelsene deres er et godt sted å begynne å studere koblingen mellom hukommelse og traumer på.
Litt statistikk om PTSD og dets kobling til hukommelse og traumer
Den grunnleggende definisjonen av PTSD er at det er en uregelmessig respons folk har på en traumatisk, ødeleggende eller smertefull opplevelse. Å referere til det som “unormalt” er imidlertid en feil. Til syvende og sist er dette reaksjonene til vanlige mennesker på ting som aldri har skjedd med dem tidligere.
En manglende evne til å konfrontere disse minnene fører til at folk opplever symptomer på inntrengning som er knyttet til den opprinnelige hendelsen.
Disse symptomene inkluderer ting som tilbakevendende, engstelige minner, drømmer, mareritt, dissosiasjon (som f.eks. at man mister bevisstheten i et lite øyeblikk), psykologisk ubehag, unngåelse av alt som selv i miste grad kan knyttes til opplevelsen, og intense fysiologiske responser.
De vanligste årsakene til PTSD er ting som naturkatastrofer (flom, jordskjelv, tsunamier, osv.), ulykker og sykdommer. Det er imidlertid én ting som gir mennesker en 70-80 % sjanse for å utvikle det: menneskelige grusomheter. Dette inkluderer alt fra overgrep til terrorisme, seksuell mishandling, voldtekt og konsentrasjonsleirer.
PTSDs diagnostiske kriterier: Tapte minner
Et av de diagnostiske kriteriene i DSM-V for å vite at noen har PTSD, er en manglende evne til å huske visse relevante aspekter ved den traumatiske hendelsen, noe som også kalles dissosiativ lidelse. Selv om det virker som om minnene ikke er der i det hele tatt, er de egentlig det, og de kan faktisk endre en persons atferd.
Hvis en liten jente for eksempel ikke husker hvordan hun ble seksuelt mishandlet på et bad, kan hun fortsatt unngå offentlige toaletter og selv føle seg ukomfortabel med å gå inn på badet hjemme hos seg selv.
Hovedsymptomene på PTSD: Flashbacks
Noen av de største, mest begrensende symptomene på PTSD inkluderer ting som unngåelse, å holde følelser inne, hyper-aktivering, å gjenoppleve hendelser, og påtrengende minner.
Alle de sistnevnte inkluderer en eller annen form for gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen i en persons liv. Dette kan skje gjennom mareritt, påtrengende minner og flashbacks.
Det at disse tingene skjer betyr ikke nødvendigvis at personen ikke har et “gap” i hukommelsen. De kan fremdeles ikke huske visse deler av det som skjedde. Visse detaljer eller scener kan imidlertid dukke opp tydelig i tankene deres i et kort øyeblikk. Det store problemet med dette er at slike tilbakeblikk, altså “flashbacks”, er ukontrollerbare og uunngåelige.
Flashbacks er ikke minner
Det er viktig å forstå at en flashback ikke er en form for minner på samme måte som påtrengende minner er. Når noen har en flashback, mister de all følelse av tid. For dem føles det som at de opplever det som skjedde igjen.
Dette skjer når det er nevrale stimuli, den typen som du ikke opplever som verken positiv eller negativ. Slike tvetydige stimuli har en tendens til å dra en person inn i en flashback.
For eksempel kan noen som opplevde et terrorangrep få flashbacks etter å ha sett noen med et blått skjerf. Det kan være at kjøpesenteret der angrepet skjedde hadde blå vegger. Med andre ord er flashbacks mer enn et smertefullt minne, fordi de kommer med følelsen av at den traumatiske opplevelsen skjer igjen.
Hukommelse og traumer: Amnesi og hypermnesia
Samtidig har PTSD noen konkrete effekter på en persons hukommelse. De kan oppleve hukommelsestap, som innebærer desorganisering eller fragmentering av hukommelsen eller total eller delvis glemsomhet.
PTSD kan imidlertid også forårsake hypermnesia (et overskudd av minner), som involverer påtrengende minner, flashbacks og mareritt. Begge disse formene for hukommelsesendringer kan også sameksistere. Det avhenger rett og slett av tingene en person har glemt, tingene de har opplevd og traumenes opprinnelse.
Hvilken del av en persons hukommelse blir endret av traumer?
Traumer ser ut til å være spesifikt knyttet til en persons selvbiografiske hukommelse. Dette er en del av det eksplisitte minnet og hjelper oss å huske tingene som har skjedd i livet vårt og verden rundt oss. Denne formen for hukommelse lar deg utvikle en logisk forståelse av livets flyt.
Fordi minnene dine om traumet ikke er like konsistent som normale selvbiografiske minner, mener forskere imidlertid at det er her problemet ligger. Minnene dine om traumene er ødelagte, fragmenterte. De kan til og med føles adskilt fra livet ditt. Fordi de føles fremmed for deg, opplever du dem som påtrengende.
Hukommelse og traumer: Er det forskjell mellom traumatiske minner og “vanlige” minner?
Svaret på dette spørsmålet er ja. En måte vi har sett denne forskjellen på, er at det er noen spesielle mekanismer som er involvert i hukommelsen din når du går gjennom svært stressende situasjoner.
Traumatiske minner
Her er noen av de viktigste aspektene ved traumatiske minner:
- Det er komplisert å hente dem frem. Fragmentene av dette minnet er lagret i kantene av bevisstheten din og kan føre til følelsesmessige flashbacks.
- Tidens gang kan ha en positiv innvirkning på innhentingen av minnene. Jo mer tid som går, jo mer sannsynlig er det at du vil kunne hente frem minnet.
- Disse minnene er livlige og langvarige så snart du får dem frem. Når du har gjort det, vil de ikke endre seg.
- Det er imidlertid slik at jo lengre traumet varte, jo mindre sannsynlig er det at du er i stand til å hente frem minnet. Hvis en kvinne for eksempel har blitt mishandlet i flere år, er det mindre sannsynlig at hun vil kunne hente frem minnet om traumet enn det er hos en person som bare har blitt mishandlet én gang.
- De dukker automatisk og ukontrollert opp som et resultat av katalysatorer (nevral, men nå betingede stimuli).
Vanlige minner
Alt ser ut til å være motsatt når det gjelder “vanlige” minner:
- De er enkle å få tilbake og en del av en konsekvent livsfortelling.
- Tidens gang har en negativ innvirkning på innhentingen. Jo mer tid som går, jo vanskeligere vil det være å hente dem frem.
- Livligheten og varigheten til disse minnene er varierende. De er veldig formbare og kan endre seg mye med tiden.
- Jo mer du har tatt frem minnet over tid, jo mer sannsynlig er det at du vil kunne hente det frem igjen.
- De dukker opp bevisst, på en frivillig måte. Med andre ord har du kontroll over dem.
Basert på alt vi har snakket om her, ser det ut til at intense og stressende følelsesmessige opplevelser umiddelbart kan påvirke måten du klassifiserer, lagrer og henter informasjon på.
For å sitere Pierre Janet (1904): det er umulig å innlemme skremmende opplevelser i dine vanlige systemer for tro, antakelse og mening. Dette betyr at du ender opp med å lagre dem på en annen måte, og at de vil bli distansert fra ditt bevisste sinn og utenfor din kontroll.
