Filialterapi: hjelp til barn gjennom lek
For å forbedre et barns oppførsel eller forstå problemene deres, er den tradisjonelle løsningen å oppsøke en barnepsykolog. Men hva om omsorgspersonene selv skulle utvikle denne tilnærmingen? Selv om veiledning og støtte fra en ekspert kan være nødvendig, finnes det noen ganger visse verktøy foreldre kan bruke for å lytte, forstå og støtte barna sine hjemme. Dette er hva filialterapi foreslår.
Filialterapi er ikke nytt. Deg ble utviklet på 1960-tallet av Bernard og Louise Guerney. Disse to psykologene var ledende innen lekterapi. De opprettet filialterapi som en alternativ intervensjon. Det var rettet mot å utpeke de viktigste omsorgspersonene som terapeutiske midler.
Filialterapi
For å forstå filialterapi, må vi forstå viktigheten av lek for barn. Leken er deres naturlige habitat, deres uttrykksmidler og måten de lærer om verden rundt seg på. Å leke med et barn er faktisk den ideelle muligheten til å bli kjent med dem og overføre ideer og verdier til dem. Fremfor alt å få en forbindelse med dem.
Dette er grunnen til at fagpersoner som jobber med barn bruker lek som evaluerings-, diagnose- og intervensjonsteknikker. Schaefer (2012) refererer til VanFleet i kapittel ni i boken, Foundations of Play Therapy, og sier at filialterapi har visse særegenheter. De er som følger:
- De primære omsorgspersonene er terapeutiske midler. De styrer lekeøkter med barna sine.
- Terapeuten fyller rollen som pedagog eller coach. De instruerer foreldrene og gir dem informasjon og instruksjoner slik at de selv kan gjennomføre terapien.
- Lekeøkter holdes hjemme. Foreldre bruker alle teknikkene de har lært hjemme. De ekstrapolerer dem også til andre daglige situasjoner med barna sine.
- Lekeøktene kan fortsette selv etter at behandlingen er fullført. De er faktisk øyeblikk av nytelse og forbindelse for både barn og voksne.
- Atmosfæren som genereres under lekeøktene er i seg selv terapeutisk. Det er ansett at utover målene i denne spesielle konteksten, har dette trygge rommet for kommunikasjon, aksept og empati også sine egne fordeler.
Hvordan filialterapi brukes
Nå som du vet det grunnleggende om denne tilnærmingen, skal vi utforske hvordan den blir implementert i praksis. Den har tre faser.
1. Opplæring av omsorgspersoner
I den første fasen møter foreldrene terapeuten og presenterer sin sak for dem. Fagpersonen vurderer familiedynamikken og deres måte å forholde seg på og går deretter over til prosessen med psykoedukasjon. Dette er for å veilede foreldre om deres oppdragelsesstil og den aktuelle terapien.
I tillegg trener spesialisten foreldre i visse grunnleggende ferdigheter og grunnleggende teknikker som er nødvendige for å gjennomføre lekeøktene. De gjennomfører også lekeøkter med barnet som foreldrene kan observere.
Etterpå tar omsorgspersonene ansvaret for å lede lekeøktene, mens den profesjonelle observerer og overvåker. De gir deretter tilbakemeldinger og kommentarer på alle aspekter som kan forbedres.
2. Lekeøkter hjemme
Når foreldre føler seg trygge til å utføre terapien på egenhånd, begynner de lekeøktene hjemme. Disse utvikles med én forelder og barn om gangen slik at engasjementet blir personlig tilpasset og omsorgen er av høyeste kvalitet. Terapeuten følger også opp og følger deres fremgang.
3. Overføring
Til slutt hjelper spesialisten foreldre med å overføre det de har lært til andre sammenhenger. De er grunnleggende ferdighetene som brukes i filialterapi (som empatisk lytting, fantasifull lek eller å sette grenser) også nyttige i andre situasjoner i det daglige familielivet.
En artikkel publisert i Australian and New Zealand Journal of Family Therapy hevder at denne typen terapi lar foreldre tilby en balanse mellom aksept og emosjonell pleie på den ene siden, og sunn grensesetting på den andre.
I siste fase av filialterapi kan foreldre møtes i grupper med andre foreldre som også praktiserer det. Dette betyr at de kan dele erfaringer, sammenligne sine inntrykk av terapien og styrke læringen.
Fordeler med filialterapi
Denne typen tilnærming er ideell for mange familier og gir flere fordeler. Disse er beskrevet i en artikkel delt i 2015 av International Journal of Play Therapy. De er som følger:
- Det gir barnet trygge rammer for å uttrykke seg og dele sin indre verden, sine lengsler, frykt og ønsker med sine foreldre.
- Det lar foreldre få kontakt med barnet sitt, forstå dem og forbedre lytte- og kommunikasjonsferdighetene deres. Dermed skapes det et tillitsforhold mellom de to.
- Det styrker familiebånd og bidrar til at barnet føler seg lyttet til og ivaretatt. Dette kan forebygge problemer med selvfølelsen eller atferdsforstyrrelser.
- Det hjelper foreldre og barn med å øve på ulike problemløsnings- og kommunikasjonsferdigheter og lære å håndtere frustrerende situasjoner.
Takket være de ovennevnte årsakene er filialterapi et egnet alternativ for familier som ønsker å styrke sine bånd, for risikogrupper som trenger å jobbe med empati og kommunikasjon, og for familier med spesifikke problemer.
For eksempel, ifølge en anmeldelse publisert i 2005 av American Psychological Association, har filialterapi blitt brukt med suksess i behandlingen av affektive lidelser og angstlidelser, atferdsproblemer, læringsforstyrrelser og traumatiske opplevelser.
Avsluttende anbefalinger
Hvis du, etter å ha lest ovenstående, mener at filialterapi kan være et godt alternativ for deg og din familie, er det verdt å ha følgende i bakhodet. For det første er det en relativt kort teknikk. Det består vanligvis av rundt 15 til 20 økter som varer mellom tre og seks måneder totalt.
For det andre er filialterapi en intervensjon designet for barn mellom tre og tolv år. Før den tid vil barnets modningsstadium ikke tillate dem å engasjere seg i fantasifull lek. Og utover denne alderen er samtaleintervensjoner å foretrekke.
Til slutt fremmer filialterapi fri og uregissert lek. Derfor setter barnet tempoet og den voksne følger etter. Dette gjør at uttrykk, utvikling, tilkobling og endringer kan genereres. Hvis du ønsker å delta i denne typen terapi, besøk en barneterapeut med erfaring innen leketerapi.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Cornett, N., & Bratton, S. C. (2015). A golden intervention: 50 years of research on filial therapy. International Journal of Play Therapy, 24(3), 119. https://www.researchgate.net/publication/276087220_A_Golden_Intervention_50_Years_of_Research_on_Filial_Therapy
- Guerney, B., Jr. (1964). Terapia filial: descripción y justificación. Revista de Psicología Consultiva, 28 (4), 304–310. https://psycnet.apa.org/record/1965-05407-001
- Schaefer, C. E. (2012). Fundamentos de terapia de juego. Editorial El Manual Moderno. https://books.google.es/books?hl=es&lr=&id=js3HCQAAQBAJ&oi=fnd&pg=PA153&dq=terapia+filial&ots=D3h9rrlUsd&sig=_QGW7ymuy82RGY2X-H5iQ-CK03c#v=onepage&q=terapia%20filial&f=false
- Topham, G., & VanFleet, R. (2011). Filial Therapy: A Structured and Straightforward Approach to Including Young Children in Family Therapy. Australian and New Zealand Journal of Family Therapy, 32(2), 144-158. https://www.researchgate.net/publication/259418863_Filial_Therapy_A_Structured_and_Straightforward_Approach_to_Including_Young_Children_in_Family_Therapy
- VanFleet, R., Ryan, S. D., & Smith, S. K. (2005). Filial therapy: A critical review. In L. A. Reddy, T. M. Files-Hall, & C. E. Schaefer (Eds.), Empirically based play interventions for children, 241–264. American Psychological Association. https://scholar.google.co.ve/scholar?q=Filial+therapy:+A+critical+review&hl=es&as_sdt=0&as_vis=1&oi=scholart#:~:text=Crear%20alerta-,%5BPDF%5D%20academia.edu,-Filial%20therapy%3A%20A