Eksperimentet på Lille Albert: Psykologiens bortkomne sønn
Eksperimentet på lille Albert er en av de mest forvirrende og kontroversielle fortellingene i psykologiens historie. Det ble utført av John B. Watson, som mange anser som behaviorismens far. Generelt sett foreslo han at man kunne forme menneskelig atferd i forhold til stimuli og respons.
Det behaviorismen påpekte, er i bunn og grunn at man kan forme eller “trene” menneskelig atferd. I motsetning til andre skoler, mente behaviorister at gleden til en eldre person i Kina er akkurat den samme som den til en baby fra Mexico. Det har ingenting å si hva som skjer internt, ettersom den observerte atferden er det som gjelder.
For å teste sin grunnleggende hypotese, bestemte John B. Watson seg for å utføre en serie eksperimenter. Det mest berømte av dem var det med lille Albert, en baby på 9 måneder. Etter Watsons tester, ante han ikke hva som skjedde med det lille barnet. Men noen forskere bestemte seg for å finne ut av hva som skjedde med ham, og resultatet var veldig overraskende.
Eksperimentet på lille Albert
Før vi nevner hva som skjedde med “Albert” og Watson, burde vi raskt nevne hva eksperimentet på lille Albert innebar. Ifølge det Watson har sagt i sine notater, var gutten en sønn av en sykepleier på et barnehjem. Han var utvalgt til eksperimentet grunnet sitt rolige lynne og noe likegyldige karakter og respons på ekstern stimuli.
Det Watson gjorde, var å eksponere barnet for forskjellige stimuli. En ape, en hvit rotte, brennende papir, og så videre. Når barnet ble vist disse tingene, var han oppmerksom, men i bunn og grunn emosjonelt likegyldig mot dem. Han utviste kun en viss nysgjerrighet.
Senere introduserte Watson andre stimuli i tillegg. Hver gang den hvite rotten dukket opp, dunket han med en jernstang for å lage en tordenaktig lyd som skremte barnet. Dermed begynte gutten å assosiere lyden med rotten, og etter en stund ble han redd da han så dyret. Deretter begynte barnet å frykte kaniner og andre små dyr.
Etter eksperimentet på lille Albert: Hva skjedde med ham?
Eksperimentet på lille Albert lot Watson bevise at man kan forme atferd gjennom stimuli. I sine notater sa han at han stoppet eksperimentet fordi gutten ble adoptert. Men det var aldri klart om frykten forble hos ham eller ikke etter eksperimentet.
Etter hvert ble noen forskere interessert i å finne ut av hva som hadde skjedd med lille Albert. En av de som var interessert i å finne ut av sannheten, var psykolog Hall Beck. Han brukte Watsons notater og andre dokumenter, og fant gutten. I 2009 publiserte han sine konklusjoner.
I disse poengterte han at “Albert” faktisk var Douglas Merritte, et barn som hadde lidd av hydrocephalus (tidligere kalt vannhode) fra fødselen av, og døde som seksåring. Disse funnene satte spørsmålstegn ved Watsons arbeid og gjorde dette eksperimentet til noe mer ubehagelig, ettersom han hadde brukt et handikappet barn for å bevise teorien sin.
Andre hypoteser og flere spørsmål
En annen psykolog, Russell A. Powell fra Grand McEwan University i Canada, satte spørsmålstegn ved Becks konklusjoner. Han startet også sin egen forskning, og i 2012 publiserte han sine konklusjoner. Ifølge ham var lille Albert faktisk William Albert Barger, et normalt barn som levde et sunt liv og døde 88 år gammel. Han mislikte også dyr.
Både Beck og Powells hypoteser er veldig solide, men ikke konkluderende. For å prøve å nå en slags konklusjon, publiserte forskeren Tom Bartlett en ny artikkel i juni 2014, der han konkluderte med at begge barna hadde deltatt i eksperimentet.
Hele problemet er egentlig en debatt om validiteten til behaviorismen, en psykologisk tilnærming som har blitt sterkt kritisert for sin reduksjonisme. Man kan også tillegge en viss aversjon for John Watson selv. Denne mannen ble kritisert for å ha skilt seg fra sin kone etter en affære med Rosalie Rayner, en student som jobbet som hans assistent.
John Watson ble utvist fra behaviorismen, og de tilbakekalte hans akademiske grader. Han hadde to barn med Rayner, som de oppdro på en streng, behavioristisk måte. Begge barna prøvde å begå selvmord da de ble voksne, og den eldste, William, klarte dette.
På 50-tallet ble alle Watsons akademiske kvalifikasjoner gjenopprettet, men innen da hadde han allerede rettet fokuset mot et annet interesseområde: Reklame.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Pérez-Delgado, E., Gil, F. T., & Garrido, A. P. (1991). La nueva imagen de John Broadus Watson en la historiografía contemporánea. Anuario de psicología/The UB Journal of psychology, (51), 67-88.
