Desorganisert tilknytning

Hva er tilknytning? Hva med desorganisert tilknytning? Hvordan erverves det vanligvis i barndommen? Hvilke konsekvenser har det hos voksne? Finn det ut her.

Skrevet og verifisert av psykologen Gorka Jiménez Pajares.

Siste oppdatering: 23 april, 2023

Desorganisert tilknytning er en form for mellommenneskelig binding. Det har tiltrukket seg oppmerksomheten til mange forskere. Faktisk har det mange konsekvenser i voksen alder. De har en tendens til å være gjennomsyret av aversive følelser, for eksempel angst. For eksempel har personer med en desorganisert tilknytningsstil en tendens til å kommunisere og forholde seg dårlig til andre. Følgelig opplever de høyere nivåer av ubehag.

Dessuten er desorganisert tilknytning assosiert med et ikke ubetydelig antall kliniske lidelser. For eksempel depresjon, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), psykose og personlighetsforstyrrelser. Men hva er så spesielt med denne tilknytningsstilen? Vi skal forklare. Først skal vi reflektere over selve konseptet.

Tilknytning

Tilknytning er mange ting. For det første er det en prosess, i den forstand at du lærer å forholde deg til deg selv og de rundt deg fra tidlig barndom. For det andre er det en destinasjon og et ankomstpunkt fordi, ved å koble til og bli intim med andre mennesker, forfølger du målet om sikkerhet.

Det var John Bowlby som opprinnelig definerte begrepet tilknytning. Når det er sagt, er hans teori fortsatt relevant i dag og utgjør et korpus av teoretiske og praktiske begreper. Dessuten fortsetter den å være sterkt næret av nåværende forskning.

Van der Kolk (2020) hevder at «når vi kommer inn i denne verden, gråter vi for å kunngjøre vår tilstedeværelse». Denne perioden av spedbarnets liv er der tilknytningsbåndet begynner å dannes. Hvis omsorgspersoner reagerer med varme, trygghet, beskyttelse og hengivenhet på barnets behov, vil barnet sannsynligvis utvikle en trygg, sunn og positiv tilknytningsstil som vil fortsette inn i voksenlivet.

På den annen side , hvis omsorgspersoner oppfører seg uaktsomt og ikke klarer å ta vare på, lindre og ivareta spedbarnets behov, kan barnet utvikle usikre måter å knytte bånd til andre på. En av disse er desorganisert tilknytning.

Egenskapene til desorganisert tilknytning

I de opprinnelige undersøkelsene til Ainsworth (Main et al, 1990) ble det observert at visse spedbarn, i fravær av omsorgspersonen, reagerte med fiendtlighet, desorientering, forvirring, frysing og frykt. Slik ble den desorganiserte tilknytningsstilen født. Som Granqvist et al (2017) påpeker, er det preget av en «evig alarmtilstand».

Hvis spedbarnet lærer at når de trenger trygghet, blir de foraktet eller at omsorgspersonene deres reagerer likegyldig når de er redde, vil de sannsynligvis trekke seg tilbake og unngå kontakt med andre. Med andre ord utvikler de oppfatninger som graviterer rundt to saker: «Jeg er dårlig og verden er dårlig» og «Jeg kan ikke stole på menneskene rundt meg og mine evner».

Effektene av desorganisert tilknytning

Denne typen tilknytning er frukten som barn høster av forholdet til omsorgspersonene sine. Det de lærer som barn, opprettholder og viderefører de inn i voksenlivet. Denne tilknytningen kan manifestere seg, i barndommen, på to måter (Van der Kolk, 2020):

• Som en konsekvens av behandlingen av noen mødre og/eller fedre. Dette er spesielt tilfellet når de på grunn av bekymring over problemene forsømmer barna sine. De kan også ha en tilbøyelighet til å være ekstremt påtrengende og irritable når det gjelder å håndtere dem. Oppførselen deres er ofte ambivalent, og svinger mellom å møte deres egne emosjonelle behov og barnas behov.
• Å ha foreldre som føler seg redde og vet at de er hjelpeløse i møte med livets oppturer og nedturer. Av denne grunn har de en tendens til å være ute av stand til å oppføre seg i henhold til rollen som omsorgspersonen. De vurderer kanskje ikke engang å løfte opp barna sine når de gråter.

Effektene av desorganisert tilknytning i voksen alder

Neglekt i omsorgen kan oppstå både på grunn av overskudd og omsorgssvikt. Aristoteles hevdet at dyd er midtpunktet mellom to ytterpunkter. Han hadde rett. Takket være en desorganisert oppvekst, presenterer barn, når de blir voksne, egenskaper som de som er oppført nedenfor (Granqvist et al., 2017, Van der Kolk 2020):

• Fiendtlige følelser. De dreier seg om sinne og irritabilitet.
• Ustabilitet i oppfatningen av et integrert sammenhengende «jeg». For eksempel ved borderline personlighetsforstyrrelse (BPD).
• Impulsivitet. Det viser seg ofte gjennom selvskading. Også gjennom overdreven forbruk av giftstoffer eller risikofylte seksuelle aktiviteter.
• Risikoatferd som fører til fysisk og/eller psykisk skade. For eksempel selvskadende atferd eller overdrevent kritiske interne dialoger.

Det ser ut til at den faktoren som tydeligst forutsier disse rapporterte konsekvensene er emosjonell tilbaketrekning (Van der Kolk, 2020). Barn lærer at når de føler redsel eller angst, hjelper ikke omsorgspersonene dem. Derfor, for å «redde» seg selv, foretrekker de å søke tilflukt i seg selv og slutte å be om hjelp.

Som du kan se, er det mange konsekvenser avledet av denne tilknytningsstilen. Inkonsekvent oppførsel, vanskeligheter med å regulere følelser og emosjonell avstand til andre mennesker er tilleggskjennetegn. Av denne grunn må vi legge merke til den ekstraordinære viktigheten av å «gi omsorg med kjærlighet, hengivenhet og følsomhet» til barna våre.