Vitenskapen bak ondskap

Forskere har brukt tiår på å se på ondskap og har etterlatt oss med rikelig med gyldig og viktig informasjon. Vi har imidlertid ikke nærmere det å finne en enkelt faktor som definerer ondskap. I stedet bør vi begynne å godta at mennesker som gjør onde ting ligner veldig mye på resten av oss – mye mer enn vi kanskje har lyst til å innrømme.

Mange forskere har prøvd å komme nærmere konseptet om vitenskapen bak ondskap i et forsøk på å finne ut av årsakene som ligger bak ond atferd. Nevrovitenskap har undersøkt hjernen til mennesker som gjør onde ting. Mange sosialpsykologer har også utviklet eksperimenter med samme mål.

Det vi vet med sikkerhet, er at det virker som om mennesker virkelig har et behov for å vite hva onde mennesker skjuler, samt hvor forskjellige de er fra resten av oss. Som en art, virker det som at vi er på et utrettelig søk etter denne forskjellen.

Kanskje vi har lyst til å få disse svarene slik at vi vet hva vi skal unngå, eller slik at vi kan forsikre oss selv om at vi selv er forskjellige. Kanskje det er en eller annen fysisk faktor som definerer hvem som er god og hvem som er ond.

Til tross for at vitenskapen har funnet noen ledetråder og små strukturelle forskjeller i hjernen, har vi fortsatt ikke noe klart svar. Det virker som om at det ikke er en enkel sak å skille det gode fra det onde. Onde mennesker har rett og slett vist seg å ligne mer på gode mennesker enn det vi kanskje ønsker å innrømme.

I denne artikkelen vil vi ta en titt på de mulige faktorene som avgjør om en person vil bli ond eller oppføre seg ondt. Dette emnet har mer enn førti år med forskning bak seg. Det ser ut til at forskere har klart å isolere visse faktorer som fordømmer enkeltpersoner til denne gruppen. La oss dykke litt dypere …

Kvaliteten på tilknytningen

En av faktorene som ser ut til å forutse ondskap, er typen tilknytning man utvikler som spedbarn. Forskning på personlighetsforstyrrelser hos voksne avslører høye nivåer av mishandling og følelsesmessig forsømmelse i de tidlige stadiene av livet.

Det er klart at dette i seg selv ikke er nok til å gjøre noen til en dårlig eller ond person. Det ser imidlertid ut til å være en fellesnevner i mange tilfeller. Forskning forteller oss at emosjonell mishandling i løpet av barndommen i det minste er et hinder når det gjelder utvikling av evnen til å ta vare på andre.

Likevel forklarer ikke denne faktoren helt hvorfor noen mennesker er onde og gjør onde ting. Det finnes noen virkelig onde mennesker som tilsynelatende ikke ble utsatt for mishandling som barn. På grunn av dette, ville det være reduksjonistisk å utpeke denne faktoren som den eneste årsaken.

Biologi

Britiske genetikere har funnet ut at tilstedeværelsen av MAO-A-genet (Monoaminoksidase A) kan øke risikoen for at man utvikler en atferdsforstyrrelse. Ikke bare det, men det kan være relatert til kriminalitet i tenårene og voksenlivet.

Denne oppdagelsen av Avssholm Caspi fant også en interaksjon mellom dette genet og barnemishandling. Vi har med andre ord et annet eksempel på biologi som blir betinget av miljøet.

En annen biologisk faktor som kan ha noe å gjøre med vitenskapen bak ondskap, er ens testosteronnivå. Mengden testosteron som en baby blir utsatt for i livmora ser ut til å påvirke utviklingen av “empatikretsen” i menneskehjernen.

Vitenskapen bak ondskap: den mørke siden av mennesket

En strålende kriminolog, Julia Shaw, publiserte nylig forskningen sin i en bok som tar for seg temaet om hvorfor mennesker er onde eller gjør onde ting. Shaw tar en nøye gjennomgang av vitenskapelige studier om lave nivåer av prefrontal ventromedial aktivering i hjernen til onde mennesker.

Dette ser ut til å være en annen faktor relatert til det Shaw kaller en prosess av dehumanisering og selvberettigelse av skadene man har påført andre. Denne typen anomali, kombinert med en viss grad av paranoia som oppfostres av en engstelig og formålsløs kultur, kan sammen skape en person som er villig til å gjøre onde ting mot andre.

Samtidig analyserer Shaw noe som psykologer kaller «den mørke triaden»: psykopati, narsissisme og machiavellisme. Hun legger også til en ting i triaden: sadisme. Denne forfatteren gjør faktisk en ekstraordinær analyse av begge narsissismetypene.

Julia Shaw er bestemt på at sårbare narsissister er mye farligere enn grandiose narsissister. Det virker som om førstnevnte er mer utsatt for fiendtlighet. Under de rette forholdene, kan sårbare narsissister opptre på en svært ondskapsfull måte.

Monstre skapes, de blir ikke født slik

Hvis du går gjennom all litteraturen om vitenskapen bak ondskap som eksisterer, kan du ikke definitivt si at noen er født onde. Det er ingen enkelt faktor som er til stede fra det tidspunktet noen blir født som gjør dem onde.

Tvert imot virker det som at ondskap er noe som utvikler seg over tid. Faktorene som avgjør om noen vil være onde eller ikke, ser ut til å være relatert til miljøet deres.

De glimrende eksperimentene til Philip Zimbabardo, Stanley Milgram og andre som forsket på vitenskapen bak ondskap, viste oss hvor enkelt det er for gode mennesker å gjøre dårlige ting. Eksperimentene deres avslørte hvordan de rette forholdene kunne påvirke mennesker svært dypt og få dem til å oppføre seg på overraskende og urovekkende måter.

Det som ofte skiller god oppførsel fra dårlig oppførsel, er med andre ord ikke personen som handler, men heller omstendighetene de er i. Denne kunnskapen tvinger deg til å vise en viss medfølelse for menneskene du dømmer for sine onde gjerninger. Det handler selvsagt ikke om å rettferdiggjøre det de har gjort.

Det virker som om vitenskapen bak ondskap foreslår at det er mange variabler som påvirker folks handlinger, og ikke alle av dem er personlige.

Dermed virker det ikke som om vi har kommet noe nærmere det å finne en “ond personlighetsforstyrrelse”. Derfor bør målet til helsepersonell innen den psykiske helsesektoren være å forhindre denne typen oppførsel. Dette kan kanskje gjøres ved at man humaniserer de som gjør onde ting, eller selv ved at man prøver å forstå den viktige rollen miljøet spiller i alt dette.