Usikker tilknytning - De 3 forskjellige typene

Det er mange som bare er i stand til å danne en usikker tilknytning. I grunnleggende termer er usikre tilknytninger en forholdstype der tilknytningen er “forurenset” av frykt. Dette uttrykkes hovedsakelig som motvilje i forholdet og andre blandede følelser, som avhengighet og avvisning.

De fleste psykologer mener at usikker tilknytning dannes tidlig i barndommen. Det ses som en konsekvens av forholdene vi utvikler med de menneskene vi stoler på i vår barndom. Disse første tilkoblingene er grunnlaget for typen relasjoner vi danner senere i livet.

Når et barn utvikler en sikker tilknytning, presenteres den som et sunt bånd. Med andre ord lærer de å forvente det beste fra den andre personen og tror at de har et godt hjerte. I mennesker med usikker tilknytning er forventningen imidlertid det motsatte. De forventer at den andre personen vil forlate dem eller skade dem på en eller annen måte. Denne tilknytningstypen tar på seg tre forskjellige former: uorganisert/desorientert, engstelig-ambivalent, og engstelig-unnvikende.

Usikker tilknytning: de tre typene

Uorganisert/desorientert tilknytning

Uorganisert tilknytning er et bånd som er typisk for personer som har opplevd mishandling i barndommen. Det er vanlig at de har vært alene og uten støtte under øyeblikk av nød, og at omsorgspersonene har brukt fysisk straff for å skremme dem. Det er også vanlig at omsorgspersonene har hatt en ambivalent holdning til dem. Disse menneskene visste aldri hva de kunne forvente fra folkene som skulle beskytte dem. Noen ganger var de kjærlige, og noen ganger ville de plutselig bli aggressive eller uaktsomme, og barna visste ikke hvorfor.

Folk som hadde foreldre som dette pleier å gjenta det samme atferdsmønsteret som voksne. De er ikke i stand til å opprettholde konsistens mellom handlingene de utfører og de tankene og følelsene som manifesterer seg. De går fra underkastelse til aggresjon, eller fra nærhet til avstand, med forvirrende letthet. Ikke engang de selv forstår hva som skjer med dem.

Hvis deres forhold til andre eller med noen spesielle er en kilde til angst, er det vanlig at disse menneskene reagerer på en uventet måte – de frakobler seg følelsesmessig og begynner å fungere som en robot. Men dette vil ikke hjelpe dem med å håndtere angsten sin.

Engstelig-ambivalent tilknytning

Hovedkarakteristikken for engstelig-ambivalent tilknytning er intense motsetninger i forholdet. Som i alle tilfeller av usikker tilknytning, har roten til denne tilknytningstypen å gjøre med motstridende foreldre. De visste aldri hva de kunne forvente som barn.

Når denne typen barn blir voksne, viser de et sterkt behov for nærhet og hengivenhet. Deres relasjoner med andre mennesker er veldig intense. De viser avhengighet, et behov for godkjenning og overfølsomhet for avvisning.

Når de etablerer et forhold, er det vanskelig for dem å slutte å mistenke at noe vil gå galt. De fokuserer for mye på eventuelle problemer i forholdet, og ikke på noen av de positive aspektene. Alle deres relasjoner gir dem angst, noe som fører til eskapisme og unnvikende atferd, som for eksempel stoffmisbruk og selvskading.

Engstelig-unnvikende tilknytning

I engstelig-unnvikende tilknytning er det mest fremtredende trekket problemer med å etablere nære relasjoner, noe som resulterer i dyp følelsesmessig smerte. Disse menneskene har en tendens til å utvikle falsk autonomi. De er uavhengige, men samtidig går de inn i en tilstand av ekstrem angst når de føler at noen holder på å bli følelsesmessig nær dem.

Det er veldig vanskelig for dem å gjenkjenne sine egne følelser. Noen ganger sier de at de er interessert i noe, men deres holdning viser motvilje. Eller noen ganger skjer det motsatte – de indikerer at de ikke er interessert i noen eller noe, men deres oppførsel viser det motsatte. De gjør ikke dette med vilje, de kjemper bare for å identifisere sine følelser.

Vanligvis hadde personer med engstelig-unnvikende tilknytning en oppdragelse karakterisert av følelsesmessig fjerne omsorgspersoner. De fikk ikke støtte fra sine omsorgspersoner da de trengte det. Det er vanlig at denne typen foreldre rettferdiggjør sin oppførsel med ideen om at avstanden vil presse barnet til å være ansvarlig, eller noe lignende. Men sannheten er at når folk vokser opp slik, lærer de seg å ikke stole på andre. De tror ikke at noen kan støtte eller hjelpe dem.

Alle disse formene av usikker tilknytning peker på begrensninger senere i livet, spesielt følelsesmessig. Men det er mulig å endre forholdsmønstre gjennom bevissthet om ens egen oppførsel, samt årsaker og konsekvenser til den. På den måten kan disse menneskene overvinne sine tilknytningsproblemer og leve et mer tilfredsstillende liv emosjonelt sett.