Ulike typer terapi: Hva vet du om fortellende terapi?

I narrativ terapi ligger kjernen i intervensjonen i hvordan mennesker organiserer minner fra fortiden. Hvis du vil vite mer om dette temaet, kan du lese videre!

Skrevet og verifisert av psykologen Francisco Pérez.

Siste oppdatering: 15 april, 2024

Fortellende terapi bruker en fortellende modus med terapeutiske objektiver. Denne fortellende modusen bruker et synspunkt og en fortellende stemme for presentasjonen av en litterær eller teatralsk historie. Denne fortellende modusen er respektfull og skylder ikke på noen. Den burde følge en metode: mennesker er eksperter over deres eget liv (Morgan, 2004).

Som vi har nevnt, søker fortellende terapi å skape en respektfull, ikke-skyldene tilnærmelse til terapi og samfunnsarbeid. I tillegg ser det problemet som en annen enhet til pasienten. Det antar også at mennesker har mange evner, kompetanser, overbevisninger, verdier, engasjement, og dyktigheter som vil hjelpe dem med å redusere de negative påvirkningene av problemer i livet deres.

Fortellende betyr hendelser som er koblet sammen i en rekkefølge, gjennom tid og ifølge et tema. Som mennesker, tolker vi eller gir meninger til våre daglige opplevelser. Vi leter etter måter å forklare hendelser på og for å gi dem meninger.

Denne betydningen er det som gir form til vår historie, vår fortelling. Vi har alle mange historier om våre liv og forhold. Vi har, for eksempel, historier om oss selv, våre evner, vanskeligheter, kompetanser, handlinger, ønsker, arbeid, suksess, og feil. Måten vi har tolket og gitt mening og rekkefølge til våre opplevelser på, har en effekt på hvordan vi fortsetter å skrive vår historie.

Vi snakker om en rekkefølge av hendelser som er koblet sammen av en midlertidig tråd. Tråden som vi velger er basert på hva som passer bedre med tanken av en dominerende historie. De trådene som ikke passer inn i den ordinære historien forblir gjemt. Eller de får en mindre betydning (eller en modernisert mening) med tanke på det dominerende temaet.

For eksempel, hvis jeg har en dominerende fortelling hvor jeg er en god sjåfør, gir jeg den historien betydning hver gang jeg følger trafikkreglene. Dette forsterker konklusjonene av historien. Dagen jeg får en bot, fordi det ikke passer inn i den dominante fortellingen, vil det minnet bli gjemt. Dette er fordi det ikke passer inn.

Hva er hovedobjektivet av fortellende terapi?

Så hovedobjektivet av fortellende terapi er å gi personen plass til å definere hans eller hennes eget liv i følge en tilpassende fortellingsmodus (som er bra for ham eller henne). De andre objektivene er følgende:

• Innlemme nye elementer i fortellingen av mennesker.
• Hjelpe personen til å bygge en bedre framtid.
• Å ha evnen til å dele disse nye betydningene med vårt miljø, deretter forenkle en ny relasjonsdimensjon.

Mennesker er fortellere

Det virker kanskje rart, men alle mennesker er forteller e. Vi har fortellinger som vi forteller andre og de vi forteller oss selv. I tillegg, er det vanligvis masse sannhet i hver fortelling, samtidig som noe oppfinnsomhet.

Vi er født med en fortellende impuls. Derfor sosialiserer vi og skaper utviklingen av selvet og etablerer et selvbiografisk minne som gir oss en betydning. Personlig fortelling er hvordan vi forklarer våre egne liv. Vi er de som skaper vår verden og, derfor, er vi ansvarlige for fortellingen vi lager av den.

Dette gir oss muligheten til å markere den første forskjellen mellom problemet og personen. Fra denne forskjellen kommer store muligheter, der hvor personen verdsetter deres egne ressurser og analyserer problemet fra et annet perspektiv. Fortellingen av personen vil bli presentert gjennom sammenkoblede hendelser med den tilhørende tolkningen vi tar. Fra der, vil en fortellende stemme og en handling bli etablert hvor pasienten og terapeuten kan gripe inn.

På samme måte, som en del av fortellende terapi, i fortellingen selv, bestemmer vi hva vi vil tenke på og hva vi vil avvise i vår historie. Vår egen personlige fortelling vil bli påvirket av kulturelle faktorer, samt av mer individuelle faktorer, som vår genetikk.

Språk er viktigere enn du tror

Språk er et redskap vi bruker til å skape (eller gjenskape) og presentere oss selv. Det er også svært brukbart til å håndtere vår indre verden av tanker og følelser, og er derfor viktig i analysen av dette språket. Hvis vi skaper vår virkelighet fra forklaringene vi gir om den, vil denne fortellingen definere det som blir kalt for “effektene av den dominante fortellingen”.

Disse effektene er de som er utledet, for eksempel, fra tonen av vår mest globale eller generelle historie. Derfor, hvis vår historie handler om oppgivelse og tap (skrevet og fortalt av oss), vil effekten av denne dominante historien være melankoli.

Den terapeutiske prosessen av fortellende terapi

Posisjonen til terapeuten i denne modellen vil endre seg fra ekspert, til venn av personen som ber om hjelp, til forfatter av den terapeutiske prosessen (White, 2004).

Ideen av fortellende terapi er egentlig å finne en alternativ fortelling. En dekonstruksjon av detn dominante fortellende historien til fordel for en fornyet og annerledes historie.

Refleksjonen favoriserer den nye fortellingen, og leter etter det vi kaller isolerte oppnåelser. Disse er de som gir oss muligheten til å introdusere ny informasjon og/eller fokus. Derfor, gir de oss muligheten til å bygge en ny fortelling og/eller identitet.

Denne teknikken er både veldig enkel og veldig komplisert. Den er enkel med tanke på at den representerer en språklig separasjon fra problemet av pasientens personlige identitet. Den kompliserte og vanskelige delen er den delikate måten dette blir oppnådd på. Det er gjennom forsiktig bruk av språk i terapeutisk samtale at helbredelsen av personen er startet og endelig oppnådd.

Nyheten av denne fortellende tilnærmelsen er at det gir oss en brukbar rekkefølge av spørsmål som konsekvent produserer en befriende effekt for mennesker. Å følge denne terapeutiske rekkefølgen er som å bygge en bue, blokk etter blokk. Hvis du prøver å nå det siste steget uten å ha satt ned de første blokkene, vil ikke buen holde seg oppe.

Teknisk beskrivelse av fortellende terapi

Vi antar at våre liv er det de er, men vi kan bestandig tenke på en annen måte. Til slutt, kan hver person skrive om på deres fortelling som de ønsker (Garcia-Martinez, 2012). Det er tre dimensjoner rundt den fortellende matrisen  som gjør det mulig med en sammensettende, kompleks fortelling. Eller til og med en serie av fortellinger (Goncalves, 2002):

• Fortellende struktur: konstruksjon av en betydning av ens opplevelser gjennom en prosess av sammenkoblinger gjennom de ulike fortellende episodene av våre liv. Strukturen er presentert som:

En begynnelse, som er det punktet hvor vi begynner vår fortelling. Vi kan bruke eksemplet av en klient som kommer til en konsultasjon for første gang og ikke helt vet hvor de skal begynne. En av terapeutens svar kan være “fra begynnelsen” eller “fra hvor det er lettest å begynne å forklare din historie” (dette vil være begynnelsen).

Historiens utvikling. Dette inkluderer visse hendelser, interne reaksjoner, objektivet av protagonisten, handlingene som disse protagonistene tar, årsak og virkning og, til slutt, sammenhengen.

En slutt, som er satt når man får visse resultater og/eller en slutt på fortellingen

• Fortellingsprosessen: dette har med måten vi forklarer våre liv på. Det er, tonen vi setter for våre liv (for eksempel, dramatisk engasjement).
• Fortellingsinnhold: handler om variasjon og mangfold av fortellende produksjon, eller temaet og planen vi har. Av og til kan det hende at vi ender opp i en “ødelagt disk”-modus, ved å grubler over våre uløste temaer.

Øvelser for fortellingsteknikker

Det første steget til å endre vår interne dialog:

Intern dialog er avbrutt på samme måte som den begynner, med vilje. Du er den personen du sier du er, men du kan endre det hvis du begynner å snakke på en annen måte (Castaneda, 1994). Du kan fortelle deg selv at du er annerledes. La meg presentere en rekke øvelser til å jobbe med din interne dialog. Den stemmen som snakker med oss hele tiden og oversetter virkeligheten:

• Kjenn din interne dialog: vær oppmerksom på formen og innholdet av din interne dialog. Tenk på om dette er en destruktiv eller konstruktiv dialog, usikker eller rolig. Kort oppsummert, negativ eller positiv. For å endre den må vi først vite den innhold, nemlig de mest hyppige tankene som vi gir til oss selv.
• Formuler de riktige spørsmålene: analyser situasjonen som dukker opp ved å endre på spørsmålene du spør deg selv. For eksempel, i stedet for å spørre “hvorfor skjedde dette med meg?”, kan vi spørre oss selv “hva kan jeg lære fra denne situasjonen?”.
• Endre fokuset: du kan endre måten du snakker med deg selv på. Det kan hjelpe med å begynne å snakke til deg selv som en kjærlig mor snakker til et barn. Inkluder varme og vennlige ord i din interne dialog.

Personlige fortellende redskaper

Det er mange ulike ressurser som er tilgjengelig for å oppdage aspekter av vår fortelling. Dette inkluderer metaforer, historier, eller terapeutiske brev og andre. La oss ta en titt på noen av disse ressursene nå:

Ressurser for å kjenne seg selv

• Livshistorier: historier som er egnet til å gi mening eller å rettferdiggjøre en viss visjon av hendelser.
• Liten omvisning rundt seg selv: det handler om kreativitet og å skrive et brev til en person som vi ikke har hatt kontakt med på lenge.
• Ti år senere: en beskrivelse av hvordan du ser deg selv om ti år. En beskrivelse av hvordan du vil være fysisk, internt, på jobb, forhold med andre og hobbyer.
• Preferanser: tenk og skriv ned dine preferanser. Bekreft og gi deg selv nytelsen av å uttrykke frihet gjennom dine egne valg.
• Plass: del et rutenett opp i forskjellige rom. Gi hvert rom til en viktig person i livet ditt, et viktig sted, den lykkeligste hendelsen, og den mest behagelige følelsen. Inkluder også din største drøm og forholdene som har gjort at du har vokst og modnet.
• Jeg husker …: personen er invitert til å skrive ferdig denne setningen uten å tenke så mye på svaret. Du kan bruke så mange uferdige setninger som du vil til å oppdage og jobbe med.
• Å elske mysteriet: det handler om å se inn i oss selv for de spørsmålene som ikke har svar.

Metaforer og fortellinger

En metafor er en språklig form som sammenligner to ulike enheter. En dramatisk ressurs som fanger oppmerksomhet og gir en endret struktur hvor klienten kan tenke på en ny opplevelse (Lankton og Lankton, 1983).

Det er tre typer av metaforer brukt i fortellende terapi:

• De som bruker de personlige opplevelsene av terapeuten.
• De som bruker den klare sannheten.
• Historier tilpasset til personens omstendigheter.

Terapeutiske metaforer kan være brukt til å formulere en mening, foreslå løsninger, få tilgang og bruke ressurser eller personlig kunnskap, gi visse ideer, osv.

På den andre siden, historier er uttrykk av viktige filosofiske sannheter, forklaringer eller natur, eller drømmefortellinger. Fortellingene er terapeutiske fordi personen har muligheten til å finne sin egen løsning gjennom måten de omskriver deres historie på, samt gjennom konfliktene som dukker opp.

Historien tenker ikke på den ytre verden, selv om den kan være realistisk nok og har hverdagslige trekk i seg. Den uekte naturen av disse historiene er en viktig faktor, siden det er klart at grunnen til disse historiene ikke er brukbar informasjon om den eksterne verden. Det handler heller om de interne prosessene som dukker opp i personen (Gordon, 1978).

Kort oppsummert om fortellende terapi: når vi forteller våre personlige historier til fremmede, blir vi kvitt dem og gjør dem om til fortid. Dette lar oss begynne å designe en framtid som vi liker, der vi har dokumentert de gamle fortellingene så de ikke blir borte i glemselen. De kan så bli brukt som inspirasjon. Målet at mennesker skal forstå makten bak måten de forteller på og det de forteller, og hvordan de tingene påvirker måten vi oppfører oss på nå.

Bibliografi:

White, M. (2002) “El enfoque narrativo en la experiencia de los terapeutas”. Gedisa.

Nomen Martín, L. (2016) “50 técnicas psicoterapéuticas”. Pirámide.