Tiltrekning mot risiko
Det finnes noen folk som har en tiltrekning mot risiko. Vi snakker om ting som setter deres helse, fysiske velvære, deres finanser, stabilitet og lignende, i fare. Flesteparten av oss har en eventyrer i oss, men vi bruker normalt sett ikke denne siden av oss selv til å utsette oss for uviktige ting, eller aktiviteter forbundet med høy risiko.
Tiltrekning mot risiko inkluderer også saker som å ha sex uten skikkelig beskyttelse. Så finnes del selvfølgelig aktiviteter som å kjøre ekstremt raskt, fyllekjøre eller å ignorere trafikkskilt. Andre eksempler kan være å dra på turer eller delta på farlige aktiviteter uten å forberede seg eller ta med det rette utstyret. Eller å tvangsmessig oppsøke plasser hvor du kan spille sjansespill og vedde store pengesummer. Listen bare fortsetter og fortsetter.
“Vær modig. Ta sjanser. Ingenting kan erstatte erfaring.”
– Paulo Coelho –
Å delta i handlinger som setter sikkerheten eller stabiliteten din i fare, er det vi mener med risiko. Når det gjelder å oppnå mål som er viktige for deg, finnes det åpenbart mange måter å ta en kalkulert risiko også. Men i slike tilfeller tar du som regel de nødvendige grepene for å minimere potensielle negative utfall.
Hjernen, og en tiltrekning mot risiko
En gruppe forskere ved Stanford University (USA) publiserte forskning omkring dette i tidsskriftet Nature. De snakket om hvordan det finnes visse nevrale kretser som regulerer vår risikofylte oppførsel. De studerte hvordan dette fungerte hos rotter, men sa de samme mekanismene eksisterer hos fugler, vepser, bier og mennesker.
Studien konkluderte med at en tiltrekning mot risiko blir regulert av en lite gruppe nevroner som befinner seg i hjernens lystsenter, nucleus accumbens. Dette er en del av hjernen som spiller en rolle i vårt belønningssystem. Dette betyr at det også er en del av hjernen vår med nevroner som har med nytelse og avhengighet å gjøre.
Forskerne fant også ut at tiltrekning mot risiko har en sterk tilknytning til nytelse. Forskningen indikerer at noen folk har høyere nivåer av dopamin når de tar en risiko. Det betyr at for disse folkene vil slik oppførsel gi dem en følelse av nytelse i både kropp og sjel.
En studie av Karl Deisseroth
Karl Deisseroth er en bioingeniør professor ved samme Stanford University. Et av hans største bidrag til dette feltet er at han bidro til å skape studien av optogenetikk. Det er en revolusjonerende metode som bruker lys for å kontrollere cellene våre, og mer spesifikt, våre nevroner. De bruker denne metoden for å stimulere en del av hjernen og se hvilke forandringer dette medfører. Ved å gjøre dette kan de bestemme hvilke områder som blir berørte ved visse atferder.
Deisseroth utførte et eksperiment hvor han brukte optogenetikk for å stimulere nucleus accumbens (hjernens lystsenter), og kontrollere dopamin reseptorene. Med andre ord kuttet han forholdet mellom risiko og produksjonen av dopamin. Han brukte en gruppe rotter i denne studien.
Resultatet var at de mest risikovillige rottene umiddelbart ble veldig reserverte. Når de sluttet å utfore kontrollen, gikk disse rottene tilbake til sin gamle måte å være på. Dette førte til at han teoretiserte en dyp forbindelse mellom tiltrekning mot risiko og produksjonen av dopamin i hjernen.
De to sidene av risiko
Tiltrekning mot risiko spiller en viktig rolle i vår evolusjon, både som individer og som en art. Hvis vi alltid oppførte oss på en veldig fornuftig, reservert måte, ville vi antageligvis aldri ha vært i stand til å vokse eller utvide våre horisonter. Hele menneskeheten bør takke våre primitive forfedre for vår evolusjon. De våget for eksempel å eksperimentere med og lage ild, selv om de samtidig var livredde for det.
På samme måte trenger vi alle litt risiko i livene våre. Det er det vi nå kaller å “gå ut av komfortsonen“. Hver gang du konfronterer det ukjente vil det alltid være elementer utenfor din kontroll. Likevel er det den eneste måten du kan forbedre deg som person. Det er også veldig emosjonelt stimulerende å gjøre slike ting i livet ditt.
Det finnes noen tilfeller hvor tiltrekning mot risiko har en mer tvangsmessig karakter. I slike tilfeller finnes det egentlig ikke noe annet mål enn å fysisk og mentalt oppleve situasjoner forbundet med høy risiko. Dette ligner veldig på andre typer avhengighet. Generelt har slike folk sterke tendenser til selvdestruering. De sliter ofte også med skjulte depresjoner.