Terapi for det limbiske systemet for helbredelse av traumer
Stephen Porges hevder at det limbiske systemet er «den store dirigenten for følelsesorkesteret». Og han har rett. Dette senteret utgjør faktisk en ekstraordinær ‘motorvei’ der følelser som frykt, tristhet og sinne noen ganger kan kollidere som et resultat av traumer. Dette betyr at de «emosjonelle ulykkene» som har en tendens til å oppstå etter traumer har potensial til å ødelegge menneskesinnet.
Traumer kan defineres som «akkumulering av bemerkelsesverdig negative hendelser som, gjentatt over tid, får offeret til å oppfatte seg selv som forsvarsløs og utvikle tanker, følelser og atferd som lar vedkommende overleve, men som genererer ekstraordinær smerte».
Men for visse organisasjoner, som American Psychiatric Association, må det være en «livstruende hendelse» for å kunne diagnostisere posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Når det er sagt, tyder den kliniske virkeligheten på at mindre ekstraordinære hendelser, men mer gjentatte over tid, er i stand til å produsere PTSD hos mennesker. For eksempel å bli seksuelt misbrukt i barndommen.
«Det limbiske systemet er stedet hvor hjernekjemi blandes med emosjonell opplevelse, stedet hvor sporene etter våre mest betydningsfulle opplevelser skapes og bevares.»
– Bessel van der Kolk –
Det limbiske systemet og dets kobling til traumer
En av de grunnleggende faktorene for å helbrede traumer er å gjenopprette balansen som eksisterer mellom to spesifikke områder av hjernen. Dette er regionene som er spesialiserte på ‘det rasjonelle’ (den dorsolaterale prefrontallappen) og de som er spesialisert på ‘det emosjonelle’ (i utgangspunktet amygdala).
Målet med slik restaurering er at personer med PTSD skal oppnå «oppfatningen av at de har kontroll over livene sine» (Van der Kolk, 2020). Dette faktum er spesielt relevant siden en av effektene som traumer utøver på hjernen er hyperaktivering av regioner som er spesialisert på følelser; det limbiske systemet.
Som et resultat av denne hyperaktiveringen reagerer pasienter på en desorganisert måte. For eksempel kan stimuli som lys, lukt, berøring eller en kommentar være veldig intense for dem. De induserer en tilstand av «hyperalarm», som ligner på det vi opplever når vi føler overhengende fare.
Dette skjer fordi de under den traumatiske hendelsen kodet slike stimuli som farlige, selv om faren for øyeblikket kan være fraværende.
Van der Kolk hevder at å overvinne traumer innebærer «å finne tilgang til den emosjonelle hjernen». Med andre ord utsette det limbiske systemet for terapi.
Vi vet at nevrale kretsløp som kobles til den dorsolaterale prefrontallappen og amygdala er knappe. Imidlertid kobler de seg til en tredje struktur, den mediale prefrontallappen. Denne regionen er kjernen i det vi kjenner som «selvkunnskap». Målet med intervensjonen ved PTSD er å gjenopprette balansen mellom disse regionene slik at pasienten er i stand til å selvregulere seg.
«Det limbiske systemet er det emosjonelle sentrum av hjernen, stedet hvor følelser og impulser blir født.»
– Joseph Ledoux –
Intervensjoner for helbredelse av det limbiske systemet
Det finnes en mengde intervensjoner for å helbrede traumer. Tilgjengelig bevis tyder på at de beste intervensjonene graviterer rundt traumefokusert kognitiv terapi. Dette kan inkludere elementer av eksponering, kognitiv prosesseringsterapi og EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing). Disse intervensjonene når de høyeste bevisnivåene (1++, eller 1+) og de høyeste anbefalingsgradene (A) (Fonseca et al., 2020).
«Uhelbredede traumer er som tidsinnstilte bomber som venter på å gå av.»
– Bessel van der Kolk –
Målet er å redusere overskytende aktivering
Selv om farmakologi kan hjelpe til med dette målet, er det velkjent at medisinering er langt fra å kurere traumer. På den annen side er det kjent at 80 av 100 fibre i vagusnerven overfører informasjon fra ulike kroppsregioner til de oppfattende og utøvende sentrene i hjernen.
Dette kan tyde på at mennesket, etter å ha lidd av et traume, kan ‘trene kroppen sin’ for å redusere hyperaktivering i hjernen.
For dette formål har både yoga- og nevrofeedback–baserte intervensjoner vist seg å være fordelaktige (van der Kolk, 2020).
Videre er trening i pusteteknikker et sentralt element i behandlingen av posttraumatisk stress. Dette er fordi når pasienter bruker denne praksisen, blir parametere som hjertefrekvens normalisert. Ved å normalisere pulsen gjennom en pusteøvelse (frivillig og bevisst), «modulerer» de sitt eget parasympatiske nervesystem, som er ansvarlig for aktivering.
«Det er ikke noe som heter en enkelt traumatisk hendelse. Traumer er alltid et resultat av en rekke smertefulle og hjerteskjærende opplevelser som samler seg over tid.»
– Judith Lewis Herman –
Øk selvbevisstheten
Som et resultat av traumer kan mennesket utvikle en fobi for følelser Følelsene de opplever kan være så aversive (med bemerkelsesverdige symptomer på kroppsnivå som takykardi eller en følelse av tomhet) at pasienter prøver å unngå dem. Som en konsekvens av denne unngåelsen øker følelsene deres og ‘fengsler’ dem på en voldsom og grusom måte.
Derfor, i denne sammenhengen, er det viktig å fremme teknikker for å øke deres bevissthet om følelsene sine. Som et resultat blir det utført mye forskning på dette problemet. Fordeler har blitt observert i mindfulness-baserte behandlingsprotokoller (som MBCT og MBSR). Blant de gunstige effektene er det verdt å fremheve mindfulness’ bidrag til «utryddelsen av frykt» (Wagner et al., 2023).
Som du kan se, er spekteret av intervensjoner for å helbrede det limbiske systemet og gjenopprette balansen med den «rasjonelle hjernen» bredt. I denne artikkelen har vi tatt en kort omvisning i noen av dem og har også gitt en bibliografi over prestisjetunge kilder. Imidlertid er det langt fra enkelt å helbrede traumer. Når det er sagt, prøver mange forskere og psykisk helsepersonell, på daglig basis, å hjelpe sine pasienter. De forstår at ved å gjøre det, står disse menneskene overfor en reell utfordring.
«Traumatiserte mennesker er ofte redde for å føle. Nå er ikke fienden så mye forfatteren av hendelsene (som forhåpentligvis ikke lenger vil være tilstede for å skade dem igjen), men deres egne fysiske sansinger.»
– Bessel van der Kolk –
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- American Psychiatric Association. (2014). DSM-5. Guía de consulta de los criterios diagnósticos del DSM-5: DSM-5®. Spanish Edition of the Desk Reference to the Diagnostic Criteria From DSM-5® (1.a ed.). Editorial Médica Panamericana.
- Belloch, A. (2023). Manual de psicopatología, vol II.
- Carrobles, J. A. S. (2014). Manual de psicopatología y trastornos psicológicos (2a). Ediciones Pirámide.
- CIE-11. (s. f.). https://icd.who.int/es
- Der Kolk, V. B. (2020). El cuerpo lleva la cuenta: Cerebro, mente y cuerpo en la superación del trauma (Spanish Edition) (3.a ed.). Editorial Eleftheria S.L.
- Gesteira, C., García-Vera, M. P., & Sanz, J. (2018). Porque el Tiempo no lo Cura Todo: Eficacia de la Terapia Cognitivo-conductual Centrada en el Trauma para el Estrés postraumático a muy Largo Plazo en Víctimas de Terrorismo. Clínica y Salud, 29(1), 9-13.
- Pulido Caro, Á. P., & Barrera Aguilera, D. C. (2014). Medición de la eficacia del protocolo dunna de yoga en sujetos con trastorno de estrés postraumático (TEPT).
- Vitriol, V., Gomberoff, M., & Basualto, M. E. (2006). Relación entre trastorno por estrés postraumático de inicio tardío, abuso sexual infantil y revictimización sexual: Caso Clínico. Revista médica de Chile, 134(10), 1302-1305.
- Wagner, C., & Cáceres-Melillo, R. (2023). Mindfulness-Based Cognitive Therapy (MBCT) and Mindfulness-Based Stress Reduction (MBSR) in the treatment of Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD): A literature review. Salud Mental, 46(1), 35-42.
- Zegarra-Valdivia, J. A., & Chino-Vilca, B. N. (2019). Neurobiología del trastorno de estrés postraumático. Revista mexicana de neurociencia, 20(1), 21-28.