Jeg er takknemlig for nettene som ble til morgener

Vi kan ikke velge musikken som livet kommer til å spille for oss. Vi kan ikke be om å få høre den sangen vi elsker så mye om å spille om og om igjen, hver eneste dag. Men vi kan føre dansen, og bestemme hvem partneren som senere vil være en venn er, og kle hjertet vårt til å forberede tolkingen av vår egne personlige koreografi. Vi kan være takknemlig for nettene som blir til morgener takket våre venner. 

Det er sant at det å danse noen ganger ikke krever en partner. Det er alltid en bra ting å kunne forbedre dine egne steg og kjenne deg selv på dansegulvet, men det finnes koreografier der du absolutt kommer til å behøve en hjelpende hånd fra de menneskene som føler rytme på samme måte som det vi gjør.

I disse tilfellene er det å velge en dansepartner som kommer til å være ved din side en av de viktigste avgjørelsene du kommer til å ta: sammen kommer dere til å gjennomgå utmattende rutiner, dere kommer til å gå tunge veier sammen, og framfor alt, vil dere lære å ikke stoppe dansen under noen forhold. Familie, inkludert den familien vi finner på vår vei, er de som dette laget består av. Det samme gjelder våre venner.

Netter som blir til morgener: Hjerter som presser oss til å ikke slutte å danse

Viljestyrke og mot er de to hovedvåpnene som en danser bruker for å overvinne sine motbører på en positiv måte. Når mennesker forteller dem at de aldri kommer til å klare det, når de for eksempel ikke beveger seg så godt i en viss type dans, eller det er øyeblikk der det er vanskelig å uttrykke seg selv ved hjelp av kroppen sin.

Venner er det motet, den viljestyrken og den styrken som vi mangler. Det er de som forteller oss at: ja, vi kan. Det er de som gir oss en hjelpende hånd i de mest kompliserte situasjonene, de som etterlater oss stumme. Det er de som kommer til å forstå oss når vi ikke sier noe. Og det er de som kommer til å gjøre hva som helst for oss, når det er nødvendig.

Venner er de hjertene som vil presse oss til å ikke stoppe å danse når de første tegnene på utmattelse gjør seg bemerket, og gjør at vi føler oss fristet til å stoppe. Og det er de fantastiske menneskene som gjør en klem mer verdifull enn noen annen handling.

Deres latter er vann i en ørken 

Når jeg tenker på vennene mine, kan jeg ikke skille dem fra et dikt skrevet av Luis Alberto de Cuenca. Latteren til vennene våre kan dra oss ut av de verste steder. 

Takket være dem, har til og med de kaldeste nettene mening og verdi, fordi de får deg til å se det du ikke ser, og da kommer den nye morgenen så modig. Takket være dem, er til og med de tøffeste nettene svakere, eller… de får dem til å virke slik, i det minste. Takket være dem, er morgener, når de kommer, så fylt med vår at all vinter er sporløst borte.

Noen ganger går dansen sakte, mismodig, den er vanskelig, og til og med veldig trist, men danselaget ditt holder stand, ved din side. De følger koreografien helt til slutten, rett ved din side, mens de hjelper deg med den mest kompliserte akrobatikken og venter helt til musikken svinner bort.

Venner – livets “rock and roll” 

Hvis vi skal fortsette med dansemetaforen, så kan vi si det slik at hver danser må lytte til den rytmen som leder akkurat dem. Det er årsaken til at det er venner som er de beste danserne vi kunne be om i vår danseskole. Det finnes ingen som er bedre enn dem til å lytte, til og med når det de lytter til er din stillhet. Det er ingen andre enn dem som er bedre til å finne din rytme eller være ditt eksempel. Å tilby dem din tid, er det som gjør at vennskap gror, og det styrker samholdet mellom dere. Det er ingen som er bedre til å koordinere seg selv mot deg, både i gode og i dårlige tider.

Venner er “rock and roll” i våre liv, den rebelske men samtidig sofistikerte og varierte stemningen som kommer til å ankre beina dine fast i dansegulvet og bare la deg løfte dem for å fortsette dansen. Venner er, kort sagt, menneskene du kan takke for at dine netter blir til morgener: de er årsaken til at du fortsetter å danse.