Ondskapens skala - Fra selvforsvar til psykopater
Michael Stone, en rettsmedisinsk psykiater og professor ved Columbia University, er et referansepunkt for så langt kunnskapen om “ondskapens anatomi” går. Det var han som utviklet ondskapens skala, et verktøy som er så særegent som det er slående. Denne skalaen er ment å være et hjelpemiddel for å vurdere de forskjellige gradene av aggressivitet eller psykopatiske instinkter som kan utvikle seg i de mørkeste delene av den menneskelige hjerne.
Noen mennesker definerer “ondskapens skala” som en nedstigning i Dantes inferno. Hver sirkel eller lenke definerer en rekke synder med ulik alvorlighetsgrad. De spenner fra handlinger som vi alle kanskje kan rettferdiggjøre eller forstå, til de som er så ufattelige og uforståelige at de er vanskelige å tro.
“Verden er ikke truet av dårlige mennesker, men heller av de som tillater det onde.”
– Albert Einstein –
Vi må først si at dette verktøyet, til tross for at det har blitt utviklet av en velkjent rettsmedisinsk psykiater, mangler klinisk verdi når det gjelder å dømme en kriminell. Men Dr. Stone selv, så vel som mange andre i det vitenskapelige samfunn, hevder at dette perspektivet, basert på detaljert analyse av mer enn 600 kriminelle, er grundig nok. De tror at det er nøkkelen til å låse opp en forståelse for frøet til vold og ondskap.
Stones skala for ondskap
Kanskje kommer skepsisen fra rettsvesenet og rettsmedisinske samfunn angående denne ondskapens skala, fra sin egen opprinnelse. Mellom 2006 og 2008 viste American Discovery Channel et program kalt “Most Evil”. I det analyserte Dr. Stone profiler av flere mordere, seriemordere og psykopater. Han undersøkte i sin tur hundrevis av filer, adresserte metodene og motivasjonene.
På samme måte, og gjennom mange intervjuer med utallige kriminelle i fengsel, kunne han vise offentligheten hvordan og på hvilken måte hans berømte klassifikasjonsverktøy ble utformet.
“Ondskapens skala fascinerte publikum nesten umiddelbart. Den består av 22 nivåer, og variabler som utdanning, genetikk, nevrologiske problemer eller miljøfaktorer som kan avgjøre disse voldelige handlingene, blir tatt i betraktning.”
Men det som mange eksperter så på denne skalaen var ikke så mye mer enn ren sensasjonslyst. Men de etterfølgende verkene fra Michael Stone viser en grundig og nøyaktig tilnærming innen rettsmedisinsk psykologi. Han viser også eksepsjonell omsorg når han prøver å forklare hva som foregår i den sinuøse og perverse labyrinten i det kriminelle sinnet.
Hva er ondskap?
La oss stille et enkelt spørsmål. Hva mener vi med ondskap? Hva skjer hvis en mann dreper en annen mann i selvforsvar? Og hva med en kvinne som omhyggelig planlegger drapet på angriperen hennes – en person som hadde misbrukt henne? Betrakter vi disse handlingene som refleksjoner av “ondskap”? Er det kanskje en “borderline”?
Vi har alle til tider i våre liv sikkert dømt noen handlinger som forsvarlige, andre som forståelige, men ikke forsvarlige, og andre som uforståelige. Vi har alle potensialet til å være voldelige og aggressive, men det er nyanser, det er grader, nivåer, trender og dynamikk som Dr. Michael Stone selv ønsket å definere.
Forbrytelsene til Charles Manson, Ted Bundy, Jeffrey Dahmer, John Wayne Gacy, Dennis Rader og andre høyprofilerte drapsmenn er så fryktelige at de fleste ikke ville nøle med å kalle dem “onde”, men … hører de alle til den samme kategorien av “ondskap”?
Så da, hva skiller en forbrytelse fra en annen? Hvor er grensen mellom hva som er forståelig og hva som ikke er det? Hva påvirker vår personlighet, genetikk, hvordan vi ble oppdratt og den sosiale konteksten vi har vokst opp i? Disse og andre faktorer er det som hjalp Michael Stone til å utforme ondskapens skala med følgende 22 nivåer:
Første gruppe: Berettiget mord
Nivå 1 refererer til enkelt selvforsvar. I dette tilfellet er det ingen spor av psykopati, og Dr. Stone konkluderer med at disse menneskene mangler enhver form for ondskap.
Andre gruppe: Ondskap ut av sjalusi og hat
I denne andre gruppen inkluderte Dr Stone alle de som begår mord gjennom sjalusi, de som er ute etter hevn og de som fungerer som medskyldige, og til og med deltar i en voldelig handling. Vi bør også merke oss at, selv om mange av disse menneskene viser narsissistiske tendenser og betydelig aggresjon, viser de ikke psykopatiske egenskaper. La oss se på dem i detalj.
Nivå 2: Lidenskapsforbrytelser begått av umodne eller selvsentrerte personer.
Nivå 3: Et meget slående eksempel på dette nivået på ondskapens skala er Leslie Van Houten. Denne kvinnen var medlem av Charles Mansons “familie”. En kvinne som var i stand til å drepe rett og slett fordi Manson beordret henne til å gjøre det.
Nivå 4: Folk som dreper i selvforsvar, men som startet aggresjonen i utgangspunktet.
Nivå 5: Traumatiserte mennesker (som hovedsakelig har lidd av mishandling) som er drevet av raseri, og har ingen tvil om å ta hevn.
Nivå 6: Impulsive mordere som er drevet av sporadiske anfall av ukontrollert raseri.
Nivå 7: Svært narsissistiske personer som dreper av sjalusi.
Tredje gruppe: berører grensen til psykopati
Det er en uklar grense hvor eksperter har store problemer med å diagnostisere den psykopatiske profilen. I denne tredje gruppen samlet Dr Stone alle de som begikk voldelige handlinger, men som var handlinger som ikke kunne spores direkte til en psykopatisk personlighet (selv om det kan være spesifikke eller midlertidige funksjoner som kommer nær det).
Nivå 8: Folk som viser et høyt nivå av undertrykt raseri. De er mennesker som bare trenger en liten unnskyldning eller en viss situasjon for å “eksplodere” og begå en voldelig handling.
Nivå 9: På dette nivået på ondskapens skala har vi sjalu kjærester som utviser visse psykopatiske egenskaper.
Nivå 10: Her har vi de klassiske “morderne”, folk som dreper med kaldt blod for penger eller som er i stand til å “kvitte seg” med folk som kommer i veien. De er selvsentrerte, men har ingen psykopatisk personlighet.
Nivå 11: I dette tilfellet inkluderer Michael Stone selvsentrerte personer med mer definerte psykopatiske egenskaper.
Nivå 12: Folk som dreper når de føler seg presset inn i et hjørne.
Nivå 13: Her har vi psykotiske mordere som dreper ut av rent raseri.
Nivå 14: Konspiratoriske, Machiavelliske, og selvsentrerte mennesker som dreper for å få en slags fordel.
Nivå 15: Dette nivået inkluderer psykopater som i raseri kan drepe dusinvis av mennesker med kaldt blod. Et eksempel på dette var Charles Manson.
Nivå 16: Psykopater som dreper, samt begår onde handlinger.
Fjerde gruppe
I denne siste delen av ondskapens skala har vi utvilsomt den siste sirkelen av Dante. Den mest primitive og primale formen for ondskap. Her refererer vi til psykopater som ikke er i stand til å føle noen anger. Målet bak mordet er gleden de får fra den voldelige handlingen i seg selv.
Nivå 17: Seriemordere med fetisjer og sadistiske seksuelle tendenser. Et eksempel på dette var Ted Bundy.
Nivå 18: Mordere som først torturerer, og deretter utfører drapet.
Nivå 19: Psykopater som først skremmer og innprenter terror i sine ofre, og deretter begår sin grufulle forbrytelse.
Nivå 20: Psykotiske mordere hvis eneste motivasjon er tortur.
Nivå 21: Psykopater som bare prøver å torturere, ikke drepe.
Nivå 22: På dete siste nivået på ondskapens skala har vi ekstreme torturister og psykopatiske mordere.
Som vi har sett, viser denne reisen i ondskapens dyp så mange nyanser at det i enkelte tilfeller ikke er lett å klassifisere en morder eller arkitekten bak en voldshandling.
Mange av oss vil være enige med skalaen i større eller mindre grad. Andre vil anerkjenne nyttigheten av den til å klassifisere nivåer av ondskap. Men noen vil se det som en tendens til sensasjonalisme. Men det som er klart fra ondskapens skala er at vi forstår det kriminelle sinnet mer og mer og har bedre verktøy for å analysere det. Det vi trenger å gjøre nå er å gi flere ressurser til samfunnet for å unngå at disse handlingene blir begått, hvorav mange kommer fra ulikhet, fattigdom eller opprør.
Litterære referanser
Stone, Michael (2009). “The Anatomy of Evil”. Prometheus Books.
Zimbardo, Philip (2012). “The Lucifer Effect” Madrid: Paidos.
