Narkotika skader mest når du ikke ser noen annen utvei
Folk har forsøkt å forklare det å ta og å være avhengig av forskjellige stoffer på mange måter. De kan alle ha litt rett. Et av perspektivene snakker om forskjellige miljøer som risikofaktorer for å ta og bli avhengig av en bestemt type narkotika.
Å forsøke å utelukke den vanedannende delen av et stoff uten å vurdere omstendighetene og egenskapene til personen som tar dem er en feil. For å virkelig forstå problemet må du se utenfor stoffet. Du må huske den vanedannende kraften til stoffet. Men du må heller ikke glemme at hver person som tar det er forskjellig.
Dette fører til flere spørsmål. For eksempel, hvorfor er det folk som drikker alkohol svært ofte og i store mengder, men som ikke blir avhengige?
Rottene som bare hadde rusmidler og rotter som hadde en rømningsvei
Du kan analysere fenomenet avhengighet bedre ved å se det i en lab-omgivelse. I ett eksperiment er det en rotte i et bur med to flasker vann. En flaske er full av rent vann og den andre har heroin eller kokain blandet inn.
Nesten hver eneste gang de gjentok eksperimentet ville rotta bli hekta på det medikamentfylte vannet og gå tilbake for å drikke mer til den døde. Dette er forståelig på grunn av effekten narkotika har på hjernen. Men på 70-tallet reviderte og rekonstruerte en psykologiprofessor fra Vancouver, Bruce Alexander, eksperimentet.
Denne psykologen opprettet en park for rotter (Rat Park). Det var et bur fullt av underholdning der rottene hadde fargerike baller, tunneler å utforske, mange venner og tonnevis av mat. I utgangspunktet var det alt en rotte noensinne kunne ønske seg. Alle rottene i Rat Park prøvde vannet fra begge flaskene fordi de ikke visste hva som var i dem.
Da ble rottene som hadde et godt liv ikke “fanger” av stoffet. De unngikk generelt sett å drikke fra flasken. De konsumerte mindre enn en fjerdedel av stoffene som ble konsumert av de isolerte rottene. Ikke én døde. I mellomtiden ble rottene som var alene og ulykkelige avhengige og hadde mindre hell.
Det første eksperimentet tok ikke med i beregningen at rotten ikke gjorde annet enn å vandre rundt, fulgte refleksjoner og grunnleggende stimuli. Den kan gjøre det eller den kan drikke vann med stoff i, noe som var minst én til motoraktivitet. Det hadde ingenting å gjøre med tiltrekningen rotta hadde til vann med stoff i.
Det andre eksperimentet gir rottene et ALTERNATIV. Alternativet var veldig attraktivt, interessant og forsterkende i seg selv. Rottene som hadde et alternativ eller bare en hyggelig rutine i livet sitt følte ikke behov for å fortsette å drikke vannet som stimulerte deres glede. Eller i det minste merket de ikke ubalansen.
Det var enda mer overraskende da noen gjorde en tredje revisjon av eksperimentet. I denne brukte de rotter som hadde tilbrakt 57 dager i bur hvor de bare kunne ta stoffet. Forskerne observerte at når rottene kom seg over abstinensen og var i et godt miljø ble alle bedre.
Et godt liv – den beste metoden for å ikke bli fanget av dårlige vaner
Hvis du er glad trenger du ikke å fylle noen tomrom. Og hvis du er ulykkelig kan du prøve å gjøre opp for de manglende kjemikaliene med et stoff. Nucleo accumbens er hjernens dopaminresepsjonssenter. Det handler også om følelsen av glede knyttet til en oppførsel. Denne delen av hjernen vår er som en konge som har rettsak med sine miljø- og kjemiske avdelinger.
Det er trofaste avdelinger som alltid bringer ham varer og tjenester. Disse avdelingene er de kjemiske tjenerne for dopamin: Vann, mat, forsterkende sosial interaksjon, ei god seng å sove i. Hvis disse gledene mangler når de dukker opp på en begrenset og individuell måte betyr det mer glede.
Tusenvis av soldater ble heroinavhengige under Vietnam-krigen. Når de vendte tilbake til sine hjem og kom seg over abstinenssymptomene kunne de alle fortsette sine normale liv.
Narkotika kan ta full kontroll over oppførselen din. Dette kan skje hvis du mangler kjærlighet, sunne rutiner eller en god jobb. Når stoff har fått en fot innafor døra leder det gjerne til avhengighet. Det blir værende med deg på grunn av repetisjon og ødelegger livet ditt.
Dette er en håpefull forklaring som gir mening, uten moralistisk eller kjemisk reduksjonistiske ideer som dømmer misbrukere som mennesker uten viljekraft. Det hjelper oss å se at rusmisbrukere kan være som rottene i det første buret: Isolert, alene, med kun én utvei, eller en form for glede rundt dem. På den andre siden kan noen som bruker narkotika, men som går tilbake til et tilfredsstillende miljø, unngå å bli offer for avhengighet. Det er fordi de har mange andre typer stimuli innen rekkevidde som tilfredsstiller hjernens belønningssystem.
Nøkkelen er å lage et “bur” som føles fritt. Et “bur” med alternativer du kan bytte ut for å produsere følelser av glede. På denne måten vil du ikke ende opp med å skape avhengighet for noe. Narkotika er åpenbart dårlig. Men det er verre når det brukes i et desperat scenario der personen ikke kan se noe annet alternativ. Fordi vi vil alle bare føle oss bra selv om det bare er for noen få sekunder.
