Koblingen mellom polyvagal teori og traumer

Polyvagal teori forklarer våre responser på visse traumatiske hendelser. Finn ut mer her.

For Stephen Porges er polyvagal teori og traumer udelelige. Denne teorien gir en forklaring på hvordan kroppen vår reagerer på traumatiske hendelser. Den understreker at nervesystemet har mer enn én forsvarsstrategi mot fare, ikke bare den klassiske kjemp-/flykt-strategien. Den hevder den at hjernen vår, uten å være bevisst på det, kontinuerlig evaluerer risikoer i miljøet, minutt etter minutt, dag etter dag.

For noen mennesker er det de fysiske egenskapene til det de ser, hører eller lukter som utløser kjemp-/flykt-atferd. Andre reagerer kanskje ikke på stimulansen på samme måte. Den avgjørende faktoren er altså ikke den traumatiske hendelsen, det er individets respons på den.

Traumer fra perspektivet polyvagal teori

Polyvagal teori prøver å forklare hvordan vårt autonome nervesystem (ANS), måten vi regulerer og uttrykker følelser på, og måten vi oppfører oss på sosialt henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. Den identifiserer tre nivåer eller hierarkiske systemer:

• Første nivå. Den inneholder det biologisk eldste forsvarssystemet, immobiliseringsresponsen. Det styres av den dorsale motorkjernen i hjernestammen. Dette nivået kan finnes hos dyr med et mindre utviklet nervesystem, for eksempel reptiler.
• Andre nivå. Den inneholder et noe mer raffinert forsvarssystem: kjemp eller flykt. Det styres av det sympatiske nervesystemet. Det dukket opprinnelig opp hos pattedyr.
• Tredje nivå. Den inneholder det mest sofistikerte systemet: responsen eller den sosiale kroken. Dette er systemet som er ansvarlig for samarbeidende mellommenneskelig atferd. Det er kontrollert av kjernen ambiguus i hjernestammen, en nyere struktur i evolusjonære termer. Dette nivået er høyt utviklet hos høyere primater og mennesker.

Det som er traumatisk for noen, er ikke det for andre

For noen individer er det andre vil betrakte som en traumatisk hendelse bare nok en situasjon. Men for andre er det en truende hendelse som direkte setter livene deres i fare. Derfor aktiverer de responser i kroppen for å håndtere det. De reagerer som om de skulle dø.

Foreløpig er det ukjent hvordan kretsene våre bestemmer hvilke situasjoner som er trygge eller ikke. Vi kan konkludere med at i møte med trusler fra miljøet vårt, hvis vi er beskyttet med det tredje nivået, det nyeste nivået, gjør vi det bra.

For eksempel, i møte med en opplevelse av seksuelle overgrep, vil den eldste vagale kretsen bli aktivert: immobilisering. Vi har ikke bevisst kontroll over denne kretsen og kan “sone ut” eller besvime.

I terapi opplever personer som snakker om overgrep, spesielt seksuelle overgrep, ofte følelsen av å ha blitt fysisk dempet. De beskriver vanligvis følelsen som om de egentlig ikke var der på tidspunktet. I virkeligheten besvimte de eller tok dissosierte seg fra opplevelsen.

Nevrosepsjon: et nøkkelbegrep for polyvagal teori i relasjon til traumer

Nevrosepsjon er oppdagelse uten bevissthet. Mens persepsjon krever bevissthet om hva som blir oppfattet, gjør ikke nevrosepsjon det. Det betyr å oppdage noe uten at vi er klar over det. Hjernenivåene våre overvåker, evaluerer og oppdager graden av trussel som hvert av elementene vi oppfatter kan utgjøre for oss. Nevrosepsjon fremhever det tredje systemet: engasjement eller sosialt samarbeid.

Arbeidet til det tredje systemet kan påvirke vårt mer primitive forsvar. Men når risikoen øker, tar de to første systemene over. Som svar på potensiell eller faktisk fare, utløser det første og andre systemet en kaskade av metabolske, hormonelle og nevrale reaksjoner slik at vi enten kan kjempe eller flykte.

Den samme traumatiske hendelsen kan utløse ulike nevroseptive reaksjoner. Vi vet at traumatiske hendelser gir dissosiasjon. Å dissosiere er å skille eller bryte noe. Ofte er det som skilles på den ene siden beretningen om den traumatiske hendelsen og på den andre siden de sensoriske egenskapene. For eksempel akustiske signaler, lukter, farger og smaker.

I dag vet vi at en av de kraftigste triggerne for nevrosepsjon (bevisstløs deteksjon) er akustiske egenskaper.

Lytteprosjektet

Lytteprosjektet er et intervensjonsprosjekt. Det undersøker om trening av musklene i mellomøret kan hjelpe mennesker som har lidd av traumer.

Polyvagal teori støtter hypotesen om at hvis vi begynner å bruke vårt tredje system, det sosiale samarbeidssystemet, og trener musklene i mellomøret – viktig for å oppdage akustiske trekk – vil vi være flinkere til å skille den menneskelige stemmen fra resten av stimuliene. Dette vil hjelpe den enkelte til å være mer spontant sosial.

Målet er å skape auditiv overfølsomhet. Tanken er at ved å øke vår følsomhet for menneskestemmer, blir vi mer omgjengelige. Vårt tredje responssystem aktiveres mer, noe som gjør muligheten for å oppleve en hendelse som traumatisk mer usannsynlig.

Tilpasningsevne

Som regel, som mennesker, er vi ekstremt tilpasningsdyktige til omstendighetene vi befinner oss i. Hvis vi for eksempel kommer fra en familie der foreldrene våre var deprimerte eller kaotiske, tilpasser vi oss for ikke å bli involvert. Vi nedregulerer eller slår av vårt tredje system: det med sosialt samarbeid.

Denne teorien kan også kaste mer lys over visse psykiatriske sykdommer og lidelser som er relatert til svikt i reguleringen av de tre systemene. For eksempel traumer, dissosiativ identitetsforstyrrelse og borderline personlighetsforstyrrelse.