Kjennetegn på og utviklingen av nevroetikk
Nevroetikk er en disiplin som baner vei i det internasjonale vitenskapelige samfunnet på grunn av økningen innen nevrovitenskapelig forskning de siste årene.
Nevroetikk er imidlertid et fagområde som dukket opp så tidlig som 2002, når en gruppe spesialister fra forskjellige fagfelt kom sammen for å studere de etiske og sosiale implikasjonene til hjerneforskning. De følte at klassisk bioetikk var for generisk til å ta hånd om dee spesifikke etiske problemene innen nevrovitenskap.
I 2002 organiserte Society for Neuroscience verdens først nevroetikk-konferanse. The International Neuroethics Society ble grunnlagt i 2006. Medlemmer av organisasjonen er profesjonelle som er opptatt av de sosiale, juridiske, politiske og etiske implikasjonene bak nevrovitenskapens utvikling.
Som du kan se, er nevroetikk et ganske nytt fagfelt. I denne artikkelen skal vi se på utviklingen av nevroetikk fra begynnelsen til den dag i dag. Denne oversikten over nevroetikkens historie vil gi deg en dypere forståelse av denne spirende vitenskapen.
Opprinnelsen til nevroetikk
For å forstå hvordan nevroetikk ble en vitenskap, må du ha den tverrfaglige naturen til nevrovitenskap i bakhodet. Fagfeltet nevroetikk var nemlig resultatet av en stor mengde disipliner som studerte nervesystemet.
Over tid vokste behovet for tverrfaglig forståelse, og forskere ble mer og mer opptatt av etiske problemer. Dermed dukket de klassiske spørsmålene om nervesystemet og forholdet mellom sinnet og hjernen opp.
I tillegg til alle disse faktorene, utviklet også bioetikk seg. Bioetikk studerer de etiske aspektene av livsvitenskap som biologi og medisin. Utvikling innen bioetikk presset forskerne til å prøve å holde tritt med viktige etiske og moralske spørsmål.
På den annen side, betydde konsekvensene av den parallelle utviklingen av nevrovitenskap i seg selv at forskning beveget seg mot emner relatert til sinnet, som kognitive og følelsesmessige funksjoner og patologier.
Dermed ble nevroetikk født takket være behovet for en disiplin som var opptatt av å etablere adekvate forskrifter for forskning på disse feltene.
Et møte i San Francisco i 2002
Stanford University og University of California organiserte et møte i San Francisco i 2002 som markerte begynnelsen på nevroetikk som en uavhengig forskningsdisiplin. Omtrent 150 nevroforskere var til stede på konferansen. Sammen la de grunnlaget for nevroetikk.
I løpet av konferansen, fant deltakerne på en definisjon for nevroetikk og omfanget av studien:
“Studien av de etiske, juridiske, og sosiale spørsmålene som dukker opp når vitenskapelige funn om hjernen brukes innen medisinsk praksis, juridiske tolkninger og helse- og sosialpolitikk. Undersøkelse av hva som er rett og galt, bra og dårlig ved behandling av, perfeksjon av og en velkommen invasjon eller bekymringsfull manipulering av menneskehjernen.”
Selv om de fant en definisjon, hadde forskerne fortsatt mange detaljer å finne ut av. En av de spesielt kompliserte aspektene var at nesten hele fokuset til nevroetikk var på sykdommer i nervesystemet.
Et annet problem var mangelen på oppmerksomhet til forebygging og det funksjonelle aspektet til nervesystemet, på klar bekostning av vitenskap som psykologi. Som du kan se, har vi fortsatt en lang vei å gå for å nå et bredere og mer inkluderende perspektiv på nevroetikk.
Kjennetegn på og utviklingen av nevroetikk
Utviklingen av nevroetikk er en refleksjon av utviklingen til fire primære studieområder:
- Nevral vitenskap og selvet. Forholdet mellom nevrovitenskap, frihet og menneskelig ansvar. Vitenskapen studerer også det biologiske grunnlaget for personlighet, atferd og følelser.
- Nevral vitenskap og sosiale praksiser. Denne forskningen fokuserer på sosiale patologier og hukommelses- og læringsprosesser. Den studerer også personlig og kriminelt ansvar, som noen ganger kan overlappe hverandre i rettsmedisinsk nevropsykiatri.
- Etikk og praksis av nevrovitenskap. Dette fagfeltet er opptatt av etikken bak kliniske praksiser. Det dekker ting som nevrokirurgi, psykofarmaka, genetisk terapi, nevrale proteser, osv. Det prøver også å tilpasse forskning og terapeutiske tilnærminger til nervepatologier.
- Nevrovitenskap og offentlig diskurs. Dette refererer til forholdet mellom nevrovitenskap og den akademiske formasjonen av nevrovitenskapsforskere. Det er også relatert til ting som formidling og forholdet til sosiale medier.
For å konkludere, er nevroetikk en relativt ny tverrfaglig vitenskap med enormt fremtidig potensial og langsiktige mål. Det er og vil fortsette å være et fertilt forskningsområde.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Bonete, E. (2010). Neuroética práctica. Descleé de Brower.
- Cortina, A. (2010). Neuroética:¿ Las bases cerebrales de una ética universal con relevancia política?. Isegoría, (42), 129-148.
- Evers, K. (2011). Neuroética. Cuando la materia se despierta(Vol. 3071). Katz editores.
- Marcus, S.J (2002). Neuroethics. Mapping the Field. The Dana Press.
- Orts, A. C. (2012). Neuroética y neuropolítica: sugerencias para la educación moral. Tecnos.
