Kjærligheten har ingen størrelse: Hjertet justeres
Når det gjelder kjærligheten, tilpasser våre hjerter og verdier seg til den. Det som virkelig er viktig er at et par er forelsket, ikke hva verden tenker om dem. Det er ingen andres sak hvor lenge vi har vært sammen, eller at du er fra Mali og jeg er fra Polen, eller at du er høy og jeg er kort, at du er tynn og jeg ikke er … Fordi lidenskap har ingenting å gjøre med størrelse og har ingen tid for andre folks vurdering.
La oss innrømme det, vi lever i en sosial virkelighet der det å være forskjellig gjør folk ukomfortable. Den som våger å knuse støpeformen og avvike fra forventninger, eller fra det som er normalt, vil bli utpekt umiddelbart. Vi er formet av et samfunn som fortsatt hvisker når hun er mye eldre enn han er. Vi lever i en verden hvor den lykkelige, muntre unge kvinnen som holder hender med en eldre mann, ses på som en som ikke føler kjærligheten, men bare har grådighet i hjertet.
“Kjærlighet består ikke av å stirre på hverandre, men i å se utover sammen i samme retning.”
-Antoine de Saint-Exúpery-
Ikke alle kan fortelle hvordan de to menneskene som holder hender virkelig føler. I motsetning til folkene som snakker bak ryggen deres (siden de vanligvis ikke er modige nok til å si det ansikt til ansikt), føler de to bare lykke. Det spiller ingen rolle om en person er høy og den andre er kort, eller om de er av kjønn, eller hvis en av dem er 100 kilo og den andre personen er veldig mager … Paret vil gå gjennom gata, som en isbryter gjennom normenes arktiske hav, og splitte isfjellet av fordommer i to.
I hvert fall er det slik det burde være.
En modig kjærlighet, kjærligheten der fordommer ikke betyr noe
Mildred og Richard Loving ble veldig forelsket da hun var 11 og han var 17. De var veldig unge, ingen er uenige i det, men det var langt fra det største problemet. Dette var 50-årene, de var i Virginia, og hun var datter av en svart mann og en kvinne fra Rappahannock-stammen.
Richard hadde derimot europeiske forfedre. På den tiden var en forferdelig lov i kraft, raseintegritetsloven. Det var en skammelig lov som skapte forskjell mellom hvite mennesker og “fargede mennesker” og loven sa at de ikke kunne gifte seg med hverandre. Hvis de gjorde det, var det bare to alternativer: fengsel eller deportasjon.
Men ingen av disse barrierene slokket kjærligheten deres. Da Mildred ble 18 år i 1958 bestemte de seg for å bli gift. Ett år senere, da hun var gravid, rapporterte en nabo dem og de ble skilt fra hverandre. Richard Loving ble fengslet. Det var ikke før 1964 at Mildred Loving, som befant seg i en desperat situasjon, bestemte seg for å skrive et følelsesmessig og modig brev til Robert Kennedy, som satte henne i kontakt med American Civil Liberties Union (ACLU).
Tre år senere, i 1967, ble kjærlighetssaken en seierssak for sivile rettigheter. Høyesterett sa at “å nekte denne grunnleggende friheten på et slikt grunnlag som de rasemessige klassifikasjonene som er i disse vedtektene ikke kan forsvares og helt sikkert vil frata alle statens borgere frihet.”
Hvis det er en ting som definitivt burde sjokkere oss i denne historien, er at det skjedde for bare 50 år siden. Et annet sjokkerende faktum er at slike trinn i den riktige retningen, akkurat som legalisering av ekteskap for homofile, er begivenheter som tar så lang tid å oppnå. Og de har alle virkelig dramatiske, tragiske historier som ligger bak dem.
Men selv om det er vanskelig å tro, er det mange studier som sier at både ekteskap som består av forskjellige raser og ekteskap for homofile fortsatt lider av alle våre fordommer og fra tyngden av å bli dømt og sett ned på.
Hjertet gjør alle forskjellene og kritikkene usynlige
Kjærligheten går langt utover hva Antoine de Saint-Exúpery sa i Den lille prinsen. Det betyr ikke bare at vi begge ser i samme retning. Vi må også se hverandre i øynene hver dag for å gi næring til vår “parbevissthet”. Vi må investere i fire punkter som karakteriserer et sterkt, lykkelig forhold: engasjement, samarbeid, kommunikasjon og fellesskap (eller intimitet).
Dette er stedene hvor paret finner styrke til å øke hastigheten på båten raskt nok til å bryte den sosiale barrieren for kritikk og fordommer. Fordi hvis det er en ting som er virkelig tragisk, noe du vil angre på din siste dag, er at du ikke var modig, at du ikke elsket når du kunne og skulle ha, at du ikke benyttet deg av den muligheten som sjelden kommer to ganger.
Hjertet må være modig og gjøre både forskjellene og kritikken rundt deg usynlig. Du blir aldri for gammel til å bli forelsket igjen, selv om barna dine sier “det er meningsløst i din alder.” Du vil ikke la den gutten eller jenta fra videregående eller høyskolen komme unna bare fordi vennene dine sier de er rare, de er tykke, eller at de ikke er riktig for deg.
Bare vi vet hva som passer til vårt hjerte, hva som varmer oss opp, det som trøster vår sjel, og hva som får oss til å smile. Vi går gjennom samfunnet og holder hender med vår elsker som en isbryter i et hav av hykleri. Vi er som fargerike drager som ikke behøver vind for å fly…
