Hvorfor stoler vi mer på maskiner enn på oss selv?

Vi kjenner alle følelsen: GPS-en ber deg svinge til venstre, og selv om du vet at veien er til høyre, følger du instruksjonene. Det handler ikke om uvitenhet, men om sikkerhet. I den moderne verden stoler mange av oss mer på maskiner enn på oss selv, og i gjengjeld får vi noe vi lengter etter: forutsigbarhet.

Et eller annet sted mellom bekvemmelighet og avhengighet skjer denne endringen. Vi slutter å stille spørsmål. Vi aksepterer det som vises på skjermen som sannhet, og dette føles trygt, inntil det ikke lenger gjør det. For hver gang vi lar automatiseringen ta over oppmerksomheten vår, gir vi bort en del av den dømmekraften som en gang gjorde oss til bevisste og våkne mennesker.

Psykologien bak kontroll

Bak vår avhengighet av teknologi ligger et grunnleggende menneskelig behov: ønsket om kontroll i en verden som stadig glipper ut av hendene våre. Vi bygger systemer for å forenkle kaoset, men også for å redusere uroen.

En bil, for eksempel, er ikke bare et transportmiddel; den er et lite univers med regler som alltid gjelder. Trykk på pedalen, så kjører du fremover. Drei på rattet, så endrer du retning. I dette forutsigbare rommet føler vi oss kompetente, til stede, rolige.

Sikkerhet blir imidlertid også en form for passivitet. Når vi stoler mer på maskiner enn på vår egen dømmekraft, slutter vi å være til stede. Automatisering tilfredsstiller behovet for effektivitet, men svekker evnen til å lese signaler. Vi begynner å forveksle følelsen av kontroll med en simulering av den.

Ekte kontroll handler ikke om å forutse alt, men om å være bevisst på når noe skjer. Når vi slutter å legge merke til små endringer, et grep, en lyd, et øyeblikks nøling, mister vi forbindelsen mellom oppmerksomhet og handling. 

Slik erstatter teknologien oppmerksomheten

Det begynner ofte med noe ubetydelig: en svak lyd fra motoren, et blink på dashbordet, et advarselssymbol som forsvinner … Vi overser det. Hvis bilen ikke insisterer, kan det vel ikke være så alvorlig? Denne tilliten til stillheten har blitt en refleksjon av vår tid. Vi venter på bekreftelse fra systemet før vi tror på sansene våre.

På denne måten blir sikkerhet til likegyldighet. Jo mer teknologien filtrerer virkeligheten for oss, jo mindre ser vi oss selv. Vi lytter til sensorer i stedet for lyder, feilkoder i stedet for magefølelser. Og når alt ser normalt ut på skjermen, glemmer vi å legge merke til vibrasjonen eller lukten som ofte varsler om et problem.

Dette gjelder ikke bare biler, men også livene våre, siden vi ofte venter på signaler og tillatelse før vi handler. Men akkurat som vi må ta vare på oss selv, må vi også ta vare på det vi stoler på. Enten det er å følge med på følelsene våre, relasjonene våre eller å gi alt du trenger til bilen, er prinsippet det samme: oppmerksomhet er vedlikehold.

Tillit, pålitelighet og det menneskelige elementet

Tillit er merkelig: den virker enkel inntil den brytes. Vi stoler på det som fungerer, ikke nødvendigvis på det som fortjener det. En bil som starter hver morgen føles som en venn, men en eneste feil kan ryste oss dobbelt: av overraskelsen og av tapet av sikkerhet. Tillit bygges ikke med logikk, men med erfaring og repetisjon.

Likevel er det paradoksalt at vi ofte stoler mer på maskiner enn på mennesker. Et system har aldri en dårlig dag, og en algoritme blir ikke i dårlig humør. Men pålitelighet er ikke det samme som forståelse. Maskiner utfører oppgaver, mennesker tolker betydningen. Når noe går galt, er det til syvende og sist menneskelig oppmerksomhet som avgjør utfallet.

Vi lengter etter stabilitet, men det vi egentlig søker er tilstedeværelse. Når noen er oppmerksomme eller vi merker at det er en bevissthet bak systemet, føles tilliten ekte. 

Prisen for å glemme vedlikehold

Alt vi er avhengige av krever vedlikehold, både mennesker og maskiner. Vedlikehold har imidlertid mistet den statusen det burde ha. Vi tror at ting «bare skal fungere», men ingenting fungerer av seg selv. Verken et system eller et forhold.

Vi skifter olje når lampen lyser, vi hviler bare når kroppen stopper oss, og vi ber om unnskyldning når skaden allerede er skjedd. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi har kommet til å tro at stabilitet er en tilstand, ikke en handling.

Men stabilitet er ikke passiv, den er basert på små, regelmessige handlinger, på å legge merke til endringer før de blir til problemer. Et sunt sinn og en velfungerende maskin deler det samme prinsippet: bevisst oppmerksomhet. Det er pålitelighet og menneskelig oppmerksomhet som skaper ekte ro, ikke bare automatisering.

Lær å lytte til maskinene og til deg selv

Mellom mennesket og maskinen finnes det et felles språk: ansvar. Man må vite når den andre trenger hjelp. Blind tillit gjør oss sårbare, men bevisst tillit gjør oss sterke. Når vi lytter, både til maskinene våre og til oss selv, forvandler vi avhengighet til samarbeid. Her er noen enkle øvelser som kan hjelpe oss å opprettholde denne oppmerksomheten.

• Lytt til små endringer: lyder, vibrasjoner, følelser.
• Ikke ignorere varsler, enten de kommer fra en skjerm eller fra deg selv.
• Forstå at vedlikehold ikke er et tegn på svakhet, men en investering i varighet.
• Bygg tillit gjennom handling, ikke bare gjennom intensjon.
• Stol på teknologien, men lytt også til deg selv.

I en tid hvor vi stoler for mye på maskiner, er det lett å glemme at ekte sikkerhet ikke avhenger av algoritmer, men av oppmerksomheten vi lever med. Stabilitet bygges ved å legge merke til nyansene og lytte før vi handler. Og først når vi er til stede, forstår vi at tillit kommer av bevissthet, ikke kontroll.