Blind lydighet: Milgrams eksperiment

· august 17, 2018

Hvorfor adlyder en person? Hva er blind lydighet? I hvilken grad vil en person følge en ordre som går imot deres verdier? Stanley Milgrams eksperiment (1963) kan kanskje gi svar på disse spørsmålene. Det var i alle fall hans intensjon.

Dette eksperimentet er et av de mest kjente i psykologiens historie. Det revolusjonerer også ideene vi har om mennesker. Mest av alt gir det oss en kraftig forklaring på hvorfor gode mennesker noen ganger kan være veldig grusomme. Er du klar til å lære mer om Milgram-eksperimentet om blind lydighet?

Milgrams eksperiment om blind lydighet

Før vi analyserer lydighet vil vi først gå inn på hvordan han gjennomførte eksperimentet. Først satt Milgram inn en annonse i avisen der han søkte etter folk som ville være villige til å bli betalt for å delta i en psykologisk studie. Når deltakerne kom til  laboratoriet på Yale University fortalte en forsker dem at de skulle delta i en undersøkelse om læring.

I tillegg ble deres rolle i studien forklart for dem på denne måten: de ville spørre en annen deltaker om en liste med ord for å vurdere hukommelsen. Men…

Denne forklaringen var en løgn som skjulte det egentlige eksperimentet. Deltakeren trodde han stilte spørsmål til en annen deltaker, men dette var egentlig en medarbeider av forskerne. Deltakerens oppgave var å spørre den andre personen om en liste med ord som han tidligere hadde lært seg utenat. Hvis han svarte rett, kunne de gå videre til neste ord. Hvis han svarte feil, fikk deltakeren beskjed om å gi den syndige et elektrisk støt (ingen elektriske sjokk ble gitt, men det visste ikke deltakeren).

Deltakeren ble fortalt at maskinen som ga elektriske støt hadde 30 nivåer av intensitet. For hver feil den utspurte personen gjorde, måtte deltakeren øke kraften i det elektriske støtet. Før eksperimentet begynte fikk forskernes sammensvorne medarbeider flere små «elektriske støt» og uttrykte hvor smertefullt det var til deltakeren.

milgram i laboratoriet sitt

Eksperimentets forløp

I begynnelsen av eksperimentet svarer forskernes medsammensvorne riktig på deltakerens spørsmål uten noen problemer. Men etterhvert begynner den medsammensvorne å svare feil og deltakeren må straffe ham med elektriske støt. Deltakeren kan ikke se den som får de elektriske sjokkene, men han kan høre dem. Den medsammensvorne følger disse retningslinjene: når han er på intensitetsnivå 10, starter han å klage på eksperimentet og vil slutte. Ved nivå 15 nekter han å svare og viser at han er fast bestemt på å motsette seg eksperimentet. Etter de har kommet til nivå 20 vil han «besvime» og derfor være ute av stand til å besvare mer spørsmål.

Den av forskerne som oppholder seg sammen med deltakeren vil oppfordre ham til å fortsette eksperimentet, selv etter at den medsammensvorne later som om han besvimer. Forskeren forklarer at det å ikke svare på spørsmålet også anses for å være feil svar. For at deltakeren ikke skal bli fristet til å avslutte eksperimentet, minner forskeren deltakeren på at han er forpliktet til å fullføre og at forskeren er ansvarlig for hva som skjer.

Så nå spør jeg deg, hvor mange folk tror du fortsatte hele veien opp til det siste intensitetsnivået (det som tilsynelatende kunne forårsake dødsfall)? Hvor mange tror du nådde nivået der den medsammensvorne «besvimte»? La oss se på resultatene til de «lydige kriminelle» i eksperimentet.

Resultatene av Milgrams eksperiment

Før eksperimentet ble gjennomført, ba Milgram noen av hans psykiatriske kolleger om å forutsi resultatene. De fleste trodde deltakerne ville avslutte eksperimentet etter at den medsammensvorne først hadde begynt å klage. De trodde at rundt 4% ville nå nivået der den medsammensvorne «besvimer». Videre trodde de at kun en av tusen deltakere ville nå det siste nivået og at det ville indikere et perverst problem (Milgram, 1974).

Anslagene var helt på jordet. Av de 40 deltakerne i den første test runden, nådde 25 av dem slutten. Rundt 90% av deltakerne nådde iallefall nivået der den medsammensvorne «besvimer» (Milgram, 1974). Deltakerne adlød forskeren uansett, selv om noen av deltakerne tydelig var veldig stresset ved tanken på å skade en annen person.

deltaker i eksperimentet

Milgram ble fortalt at prøven kunne være partisk, men dette eksperimentet har blitt kopiert med forskjellige deltakere og i forskjellige varianter som vi se i Milgrams bok (2016). Alle hadde liknende resultater. En forsker i Munchen fant ut at 85 prosent av hans deltakere nådde maksnivået (Milgram, 2005).

Shanab (1978) og Smith (1998) sine studier viser oss at resultatene er sannsynlige til ethvert annet vestlig land. Vi skal likevel være forsiktige med å tro at vi har funnet en universell sosial oppførsel: transkulturell forskning viser ikke entydige resultater.

Konklusjonene fra Milgram-eksperimentet

Det første spørsmålet vil stiller oss selv etter å ha sett disse resultatene er, hvorfor adlød folk helt opp til disse nivåene? Hva førte til en blind lydighet? I Milgrams bok (2016) er det flere nedskrivninger av deltakernes samtaler med forskeren. I disse kan vi se at flesteparten av deltakerne følte seg uvel over sin egen oppførsel. Derfor motiverer ikke ondskap dem. Svaret ligger gjerne i forskerens «autoritet» over deltakeren, der deltakeren lar forskeren overta alt ansvaret for det som skjer.

De påvirkende faktorene

Gjennom forskjellige varianter av Milgram-eksperimentet fant forskerne en rekke faktorer som påvirket blind lydighet:

  • Forskerens rolle: tilstedeværelsen av en forsker kledd i en laboratoriefrakk får deltakerne til å se på ham som en autoritetsfigur. De ser hans profesjonalisme og er derfor mer lydige ovenfor hans forespørsler.
  • Oppfattet ansvar: med dette menes ansvaret deltakeren tror han har for sine egne handlinger. Når forskeren forteller deltakeren at forskeren er ansvarlig for eksperimentet, føler ikke deltakeren like mye ansvar. Derfor blir det lettere for ham å adlyde.
  • Bevisstheten om et hierarki: de deltakerne som var opptatt av hierarki så på seg selv som over den medsammensvorne og under forskeren i anseelse. Derfor ble det viktigere å følge «sjefens» ordre enn å bry seg om velværet til den medsammensvorne.
  • Følelsen av forpliktelse: det faktum at deltakerne hadde forpliktet seg til å gjennomføre eksperimentet gjorde det vanskeligere for dem å motsette seg det.
  • Empatibrudd: når situasjonen tvang fram en depersonalisering av den medsammensvorne, var det lettere for deltakeren å miste empati for ham og adlyde forskeren.

Alene vil ikke disse faktorene få en person til å blindt adlyde en annen person, men summen av dem skaper en situasjon der lydighet blir veldig sannsynlig uavhengig av konsekvensene. Milgram-eksperimentet viser oss et eksempel på styrken av en situasjon som Zimbardo (2012) snakker om. Hvis vi ikke er bevisst på styrken av vår kontekst kan dette presse oss til å oppføre oss på utsiden av våre normale prinsipper.

Blind lydighet er mulig fordi presset av faktorene ovenfor blir større enn presset fra den personlige samvittigheten. Dette hjelper oss å forklare mange historiske hendelser, som den store støtten for fascistiske diktaturer i forrige århundre. Det forklarer også mer konkrete tilfeller, som oppførselen og forklaringene til doktoren som bidro til utryddelsen av jødene under andre verdenskrig.

adolf hitler

En følelse av lydighet

Når vi ser atferd som ikke samsvarer med våre forventninger er det interessant å finne ut hva som forårsaker dem. Psykologi gir oss en veldig interessant forklaring på lydighet. En av de viktigste funnene er at en avgjørelse som blir tatt av en kompetent autoritet med det formål å hjelpe gruppen, har større konsekvenser enn om beslutningen hadde vært gjenstand for diskusjon i hele gruppen.

Se for deg et samfunn under ledelse av en autoritet som ikke blir kritisert, versus et samfunn der autoritetsfiguren konstant blir testet. Uten noen kontrollmekanismer vil logisk sett det første samfunnet være mye raskere til å følge ordrer enn det siste. Dette er en veldig viktig variable som kan avgjøre seier eller nederlag i en konfliktsituasjon. Dette er også nært knyttet til Tajfels sosiale identitetsteori (1974).

Hva kan vi gjøre i møte med blind lydighet?

Så hva kan vi gjøre i møte med blind lydighet? Autoritet og hierarki kan være fleksible i visse kontekster, men det legitimerer ikke blind lydighet overfor en umoralsk autoritet. Her står vi overfor et problem. Hvis vi oppnår et samfunn der enhver autoritet blir satt under lupen, vil vi ha et sunt og rettferdig samfunn. Det vil imidlertid falle før andre samfunn i en konflikt fordi det er så sakte til å ta beslutninger.

Hvis vi ønsker å unngå å blindt følge andre på et individuelt nivå, er det viktig å forstå at hver og en av oss kan gi etter for presset i slike situasjoner. På grunn av dette er det beste forsvar vi har å være klar over hvordan kontekstens faktorer påvirker oss. Når disse kreftene truer med å overvinne oss, kan vi slik prøve å gjenvinne kontrollen og ikke fraskrive oss ansvar som tilhører oss, uansett hvor stor fristelsen er til å gi etter for presset.

opprørt mann

Eksperimenter som dette hjelper oss å reflektere over den menneskelige tilstanden. De tillater oss å se at dogmer som ideen om være god eller dårlig er for svart-hvitt til å forklare vår virkelighet. Slike eksperimenter er nødvendige for å kaste lys over kompleksiteten til menneskelig oppførsel og for å prøve å forstå grunnene bak det. Å vite dette vil hjelpe oss til å forstå vår historie og ikke gjenta visse handlinger.

Kilder:

Milgram, S. (1963). Behavioral study of obedience. Journal of Abnormal and Social Psychology, 67, 371-378.

Milgram, S. (1974). Obedience to authority: An experimental view. New York: Harper and Row

Milgram, S. (2005). Los peligros de la obediciencia. POLIS, Revista Latinoamericana.

Milgram, S., Goitia, J. de, & Bruner, J. (2016). Obediencia a la autoridad : el experimento Milgram. Capitan Swing.

Shanab, M. E., & Yahya, K. A. (1978). A cross-cultural study of obedience. Bulletin of the Psychonomic Society.

Smith, P. B., & Bond, M. H. (1998). Social psychology across cultures (2nd Edition). Prentice Hall.

Tajfel, H. (1974). Social identity and intergroup behaviour. Social Science Information, 13, 65-93.

Zimbardo, P. G. (2012). El efecto Lucifer: el porqué de la maldad.