Hvorfor er søndager så melankolske?

Søndager betyr mye for folk. Det er en dag mange mennesker frykter på grunn av følelsene den bringer frem for dem. For andre er den siste dagen i uken en dag for å lade opp batteriene og være til stede.

Mange mennesker føler seg engstelige på søndager. Dagen overvelder oss med sin nostalgi og sannhet. På noen måter er det som om søndag slår oss i ansiktet med en seriøs dose av virkelighet. “Her er jeg, her er friheten din, her er du, her er livet ditt.” Det er slutten av en syklus, enden av uken.

Det er som om den viste oss alt vi ikke ville tenke på. Som å åpne en skuff vi prøvde så hardt å holde lukket hele uken. Men nesten som om det er magi, åpner skuffen seg alltid på søndager. Et øyeblikk der den åpner seg opp og slipper ut alt vi ikke ønsker å føle.

På den annen side er søndag litt av et paradoks, fordi vi ofte er mest trøtt den dagen. Vi lurer på hvordan i all verden vi kan starte en ny uke som dette. Men samtidig er vi trette på søndager fordi vi har forskjellige tidsplaner i helgene. Disse endringene gjør at kroppene våre føler seg litt “ute på jordet”. Noen ganger er det fordi vi hviler for mye, eller fordi forandringen fra resten av ukens stress var intens.

Søndag får oss til å tenke på livet, uten at det er noe der for å distrahere oss eller holde oss fra å reflektere. Dette er ditt liv, dette er hvem du er. Det er som å bli kledd helt naken og etterlatt ute av stand til å forsvare deg mot den usikre fremtiden. På mandag tar vi på oss arbeidsklær, både bokstavelig og figurativt talt. Vi vil distrahere oss fra søndagens melankoli når vi begynner å jobbe.

Ved å holde oss opptatt finner vi fred, mening, retning og stabilitet. Vi mener noe, vi har en hensikt. Vi har et sted i verden. Vårt sandkorn for å bidra til å bygge vårt samfunn. Et samfunn fullt av folk som frykter øyeblikket deres liv blir avslørt for hva det er. Folk som er skremt, paradoksalt, av frihet.

Erich Fromm påpekte denne situasjonen i sitt arbeid “The Fear of Freedom” (1941). Her fremhever han dette interessante paradokset mellom å ønske frihet, og å frykte det og ansvaret som det innebærer. Hvis jeg er ledig, er jeg helt ansvarlig for min eksistens og mine valg. Denne avgrunnen der jeg må oppfinne meg selv, forårsaker intens nød, uro og usikkerhet.

Noen ganger gjør vi alt som trengs for å unngå melankolien på søndager

Vi føler en tomhet som fylles med melankoli. Det er et melankoli som dukker opp på denne skremmende siste dagen av uken, kalt søndag. Søndager er en slags limbo mellom det vi er i samfunnet (vår faglige rolle) og hvem vi er dypt nede. Den legger vår grunnleggende ensomhet rett foran oss. Den ensomheten som vi ikke vil se.

Noen ganger skyver vi vår ensomhet bort ved å lete etter noen form for selskap. Vi gjør hva som helst for å ikke være alene. Fordi når vi er alene, føler vi at melankolien invaderer. Vi gjør hva som er innenfor vår makt for å unngå disse følelsene. Kanskje vi sover hele dagen eller tilbringer tid med folk hvis selskap ikke gjør mye annet for oss. Eller vi prøver bare å holde oss opptatt.

Mange mennesker som er avhengige av arbeid, kan ikke holde ut med ideen om å gå en hel dag uten å jobbe. En dag uten jobb ville bety at de må møte sannheten om hvem de er og hvordan de løper bort fra seg selv. Frenetisk aktivitet fyller oss med livet fordi vi er opptatt og vi føler oss nyttige. Men det tar oss også bort fra hvem vi egentlig er. Det setter en avstand mellom oss og ensomhet og uro.

Arbeid distraherer oss fra hvem vi er dypt nede

Arbeid hjelper oss med å unngå melankoli og angst som dukker opp på søndager. Alt som vi prøver så hardt å dekke til, vil etter hvert komme ut når vi minst forventer det. Derfor er det viktig å ta en ærlig titt på hva som skjer på innsiden av oss. Ellers vil vi ikke være i stand til å gjøre det beste ut av denne tingen vi prøver å ikke se.

Det er logisk å føle seg slik på søndager. Å komme tilbake fra en tur, dagen før vår travle rutine begynner igjen … Denne indre stormen har en mening og en følelse. Det er en følelse som ikke alltid er åpenbar. Det er viktig å leve som nyttige vesener som jager og tror på mening, på byggemateriale.

Samtidig er det viktig å ta vare på naturen vår som mennesker. På den måten kan vi forstå disse naturlige reaksjonene som oppstår brått og/eller repeterende. Å lytte, omfavne og akseptere vår angst og melankoli vil gjøre dem mer utholdelige og definitivt mer givende.